I løpet av noen minutter, svirrer tankene mine innom utrolig mange forskjellige emner. Alt i fra praktiske ting som bør gjøres, til tanker om ting som er alt annet enn praktisk rettet. Sånn har det i grunnen alltid vært. Men der jeg før var rask til å følge opp alle de praktiske gjøremålene jeg tenkte på, blir de nå ofte liggende i tankene lenge før det skjer noe. Jeg har blitt et sånt menneske som jeg før ville irritert meg over. Mye tanker og lite action. Men jeg irriterer meg ikke så mye nå lenger. Fordi det er bortkastet energi. Den energien jeg har må brukes smart, så lenge den stort sett kommer i små porsjoner om gangen.

Før jeg ble syk, hadde jeg ikke den fjerneste idé om at mangel på energi og overskudd, også kan påvirke vår mentale kapasitet. Jeg tenkte at energi kun var noe som styrte det fysiske aktivitetsnivået vårt. Men når du tappes for energi på den måten man gjerne gjør ved kronisk sykdom, går det definitivt ut over den mentale kapasiteten også.

Out of order

Jeg mener ikke at man blir dum, men tidvis føler jeg meg det likevel. Som nå, når jeg sitter her og skriver. I dag går det forferdelig tregt. Stort sett trenger jeg ikke bruke så forferdelig mye energi på å skrive, det kommer på en måte av seg selv. Men i dag er energinivået veldig lavt, og av den grunn påvirkes også min mentale kapasitet. Jeg må lese gjennom det jeg skriver, mange ganger underveis. For å se om det henger sammen. For i hodet mitt, høres det veldig kaotisk ut. – Som masse løsrevne setninger med ordene på feil sted. Vanligvis er rettskriving og grammatikk enkelt for meg. I dag er det ikke det.

Jeg tror at de som kjenner meg fra arbeidslivet, vil si at jeg har ganske stor arbeidskapasitet. At jeg tar de utfordringene jeg får, og at jeg leverer det jeg har sagt jeg skal. Noen ville kanskje også si at jeg fungerer godt under press og at jeg takler å prate foran masse mennesker. Dersom noen hadde bedt meg om å gå tilbake til jobben min i dag, hadde jeg fått panikk. Faktisk blir jeg så smått skjelven her jeg sitter, bare ved tanken. For i dag hadde jeg ikke klart det. I hvert fall føles det sånn. Kanskje hadde jeg overrasket meg selv i positiv retning, men jeg tror ikke det. Jeg tror at kropp og sinn har mer enn nok med å takle den sykdomsprosessen som pågår. Og alle de konsekvensene den fører med seg.

Jeg må bruke min fysiske og mentale energi på meg selv og de jeg er glad i. Ikke på ting som tapper meg for energi. Tiden vi går inn i nå, handler om nettopp det. Å bruke tid sammen med dem man er glad. Så det håper jeg du også gjør. Det er den beste gaven du kan gi deg selv.

Følg meg gjerne på Instagram og Facebook, eller kontakt meg her dersom du har spørsmål eller tror jeg kan bidra med noe.

Og du? – Å dele videre innebærer å spre kunnskap og på den måten skape mer forståelse for hvordan det er å leve med kronisk sykdom. Så del gjerne!