Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Tag: Fatigue (Page 1 of 3)

Min viktigste og vanskeligste jobb

Jeg er sliten av å være sliten. Er det for mye forlangt og be om en liten pause i all slitenheten? – Bare noen dager med fysisk og mentalt overskudd? Det er ikke mulig å formidle hvor fortvilet og lei det går an å bli av at helsa alltid begrenser all form for aktivitet.

Selv noe så lite energikrevende som å lese, blir vanskelig når verken kroppen eller hodet spiller på lag. Når armene blir numne bare av å holde ei bok eller en iPad, fordi nervesystemet ikke fungerer som det skal. Når ordene går i surr og du hele tiden mister tråden i det du har lest, fordi fatiguen og hjernetåka herjer. Når øynene er vonde å bevege, fordi de kjennes som åpne sår på grunn av manglende tårevæske. Når det virker som hodet vegrer seg for den minste stimuli, selv om det er absolutt stillhet rundt deg, fordi kroppen har mer enn nok med å takle alle sykdomsprosessene som pågår. Da blir det så vanskelig å få dagene til å gå, uten at motivasjonen forsvinner et sted langs veien.

Du tenker nok at dette er unødvendig klaging. Og det er kanskje det. Eller, du har rett i at det er klaging. Men unødvendig er det ikke. For uten muligheten til å klage, til å ventilere ut alle de dumme tankene som akkumulerer seg etterhvert som utfordringene banker på døra, så renner begeret over. Det siste jeg vil nå, er at begeret skal renne over. For det finnes knapt noe som krever mer energi enn det. Energi jeg ikke har. Så jeg må klage litt, parallelt med å fokusere på alt jeg kan være takknemlig for. Det må nemlig være en viss balanse mellom de to. Ikke for mye og ikke for lite av noen av dem. Å balansere klaging versus takknemlighet har visst blitt min nye oppgave. En oppgave jeg ikke har bedt om, men som må løses. Jeg jobber ikke lenger i arbeidslivet. Jeg jobber hjemme, med meg selv. 24 timer i døgnet. Ikke for å bli frisk, for det går ikke. Men for å leve så godt som mulig, på tross av de utfordringene jeg har. Jeg jobber med meg, for meg. Viktigere og vanskeligere jobb enn det, tror jeg knapt det går an å ha. Hva jobber du med?

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Jeg vil

Jeg vil ha tilbake alt som ble tatt fra meg, da jeg ble syk. Jeg vil jobbe, føle meg nyttig, bidra med noe. Jeg vil utgjøre en forskjell, og arbeide for lønna mi. Jeg vil lære nye ting og føle at jeg vokser.  Jeg vil være del av et større fellesskap, ha noen å spise lunsj med. Jeg vil støte på utfordringer, som jeg etter mye om og men finner en løsning på. Jeg vil være den andre spør når de trenger hjelp til noe.

Jeg vil leke i snøen med seksåringen min. Springe om kapp i sola, bestige små og store fjell. Jeg vil kunne si ja, når hun spør om jeg vil bli med ut. Jeg vil ha muligheten til å love henne at jeg skal bli med i morgen, neste uke, om en måned. Jeg vil slippe all usikkerheten, som jeg nå må prøve og forklare henne. Jeg vil være en tøff, hardtarbeidende mamma, som hun kan se opp til. En mamma som har noe å vise til, noe å strekke seg etter. Jeg vil være en trygg og stabil mamma, som ikke blir for sliten til å tenke klart.

Jeg vil være en bedre ektefelle. Jeg vil sørge for at alt som skal gjøres i en familie, tas unna og fordeles mer rettferdig enn nå. Jeg vil slippe å ha konstant dårlig samvittighet, fordi mannen min må ta unna så mye mer enn nødvendig, fordi jeg ikke klarer å gjøre min del. Jeg vil dyrke kjærligheten, det som gjorde at vi en gang for noen år siden, valgte hverandre. Jeg vil dele opplevelser, holde hender på tur, le sammen, leke, le, og elske. Jeg vil være den han forelsket seg i.

License free from Pixabay

Jeg vil reise, se verden, oppdage nye kulturer, nye steder. Jeg vil ut i skog og mark med hunden vår. Jeg vil trene sammen med ham, og glede meg over at vi får til nye triks. Jeg vil dykke igjen, kjenne følelsen av å glemme alt på overflaten og bare være tilstede og nyte øyeblikket. Jeg vil trene, kjenne at kroppen lever og at jeg kan klare å presse den enda et par hakk. Jeg vil gå på konserter, synge av full hals og føle meg full på livet. Jeg vil ha tilbake følelsen av at kroppen er stappfull av energi og overskudd, og at det kun er fantasien som setter grenser for meg. Jeg vil finne på ting i ren spontanitet, uten å måtte ta alle slags forbehold. Jeg vil kunne si ja, når noen ber meg med på noe. Jeg vil pleie vennskap, nye som gamle. Jeg vil finne på halvsprø ting, som jeg ser tilbake på med latter og bittelitt skamfullhet. Jeg vil være den som noen betror seg til. Jeg vil ha noen som lytter når jeg har noe å betro.

Jeg vil leve livet mitt nå! Jeg vil.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Energibalanse

Jeg strever med å finne balansen. Hvor mye og hva kan jeg gjøre før det er for mye? Hvor er skjæringspunktet mitt for aktivitet kontra hvile? Hvilke aktiviteter MÅ jeg gjøre, hvilke ønsker jeg å gjøre, og hvilke bør jeg kutte ut? Hva er det som gir meg påfyll, og hva tapper meg mer enn nødvendig?

Tenk at det finnes energiregnskap, og at jeg plutselig trenger å føre et sånt regnskap. En oversikt over hvor mye energi jeg har, sett opp mot hvor mye jeg forbruker. I hodet mitt høres det så surrealistisk ut at det like gjerne kunne vært et nytt reality- program på TV: “Energifella”.

Jeg skal straks tilbake til det virkelige livet, etter å ha levd under skjermede forhold de siste tre ukene. Ikke misforstå, for å være på rehabilitering er ikke akkurat noe spa- opphold. Men jeg har sluppet unna hverdagslige problemstillinger som matlaging, handling, rydding, støvsuging, og alt av aktiviteter knyttet opp mot barn. Istedenfor har jeg lagt opp dagene helt etter egne behov, kun avbrutt av en sporadisk omgang klesvask i ny og ne. Hvordan blir det da å komme tilbake til hverdagen?

Selv her på rehabilitering sliter jeg med å få energiregnskapet til å gå opp. Faktisk har jeg vært mer sengeliggende her, enn det jeg var hjemme før jeg dro avgårde. Ikke har jeg sekken full av nye verktøy til å takle det svingende energinivået på heller. Så hva nå? Hvordan skal jeg løse dette?

Free image from Pixabay.com

Jeg er stappfull av ubesvarte spørsmål. I hodet mitt surrer tankene, natt som dag. Jeg finner ikke av- knappen, og innimellom blir det så mye at tårene gjør øynene blanke og våte. Det er vanskelig å forklare hvor sliten jeg er, så gåen at selv det å pusse tenner blir som en fjelltopp jeg må klatre opp på. Men i neste øyeblikk, kanskje i morgen, gjør jeg meg nok en gang klar for å bestige nye fjell. En dag om gangen. En time om gangen. En fjelltopp om gangen. Sakte fremover, sånn at regnskapet til slutt kommer tilbake i balanse. Energibalanse.

Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.

Page 1 of 3

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén