Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Category: Sorg (Page 1 of 2)

Jeg vil

Jeg vil ha tilbake alt som ble tatt fra meg, da jeg ble syk. Jeg vil jobbe, føle meg nyttig, bidra med noe. Jeg vil utgjøre en forskjell, og arbeide for lønna mi. Jeg vil lære nye ting og føle at jeg vokser.  Jeg vil være del av et større fellesskap, ha noen å spise lunsj med. Jeg vil støte på utfordringer, som jeg etter mye om og men finner en løsning på. Jeg vil være den andre spør når de trenger hjelp til noe.

Jeg vil leke i snøen med seksåringen min. Springe om kapp i sola, bestige små og store fjell. Jeg vil kunne si ja, når hun spør om jeg vil bli med ut. Jeg vil ha muligheten til å love henne at jeg skal bli med i morgen, neste uke, om en måned. Jeg vil slippe all usikkerheten, som jeg nå må prøve og forklare henne. Jeg vil være en tøff, hardtarbeidende mamma, som hun kan se opp til. En mamma som har noe å vise til, noe å strekke seg etter. Jeg vil være en trygg og stabil mamma, som ikke blir for sliten til å tenke klart.

Jeg vil være en bedre ektefelle. Jeg vil sørge for at alt som skal gjøres i en familie, tas unna og fordeles mer rettferdig enn nå. Jeg vil slippe å ha konstant dårlig samvittighet, fordi mannen min må ta unna så mye mer enn nødvendig, fordi jeg ikke klarer å gjøre min del. Jeg vil dyrke kjærligheten, det som gjorde at vi en gang for noen år siden, valgte hverandre. Jeg vil dele opplevelser, holde hender på tur, le sammen, leke, le, og elske. Jeg vil være den han forelsket seg i.

License free from Pixabay

Jeg vil reise, se verden, oppdage nye kulturer, nye steder. Jeg vil ut i skog og mark med hunden vår. Jeg vil trene sammen med ham, og glede meg over at vi får til nye triks. Jeg vil dykke igjen, kjenne følelsen av å glemme alt på overflaten og bare være tilstede og nyte øyeblikket. Jeg vil trene, kjenne at kroppen lever og at jeg kan klare å presse den enda et par hakk. Jeg vil gå på konserter, synge av full hals og føle meg full på livet. Jeg vil ha tilbake følelsen av at kroppen er stappfull av energi og overskudd, og at det kun er fantasien som setter grenser for meg. Jeg vil finne på ting i ren spontanitet, uten å måtte ta alle slags forbehold. Jeg vil kunne si ja, når noen ber meg med på noe. Jeg vil pleie vennskap, nye som gamle. Jeg vil finne på halvsprø ting, som jeg ser tilbake på med latter og bittelitt skamfullhet. Jeg vil være den som noen betror seg til. Jeg vil ha noen som lytter når jeg har noe å betro.

Jeg vil leve livet mitt nå! Jeg vil.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

La stormen være ute

Det er storm ute i dag. Vi har hatt sommer på overtid her, men nå blåser vinden den bort i en fei. Kanskje like greit å ta ondet ved roten; den overgangen fra sommer til mørkere og kaldere tider er ikke blant mine favoritter. Uvær har alltid fascinert meg. Jeg kan huske at jeg ikledde meg støvler og regnjakke, pakket med meg en haug med Donald- blader og gikk ut i bilen og satte meg da jeg var i barneskole- alder. Anledningen var at det var meldt uvær, med lyn og torden. Jeg hadde hørt at bilen var et trygt sted å være dersom lynet slo ned, og siden den samtidig ga panorama- utsikt, syntes jeg dette var et ypperlig sted å slå seg ned.

Min mamma lot seg også fascinere av uvær. Faktisk var det siste hun gjorde i livet, another-placeå oppsøke Antony Gormleys utstilling “Another Place”, på Solastranden utenfor Stavanger, i stormende uvær. Utstillingen bestod av hundre jernmenn, plassert på stranden og utover sjøen. Mamma hadde sett utstillingen mange ganger tidligere, men hun hadde bestemt seg for at hun skulle få den med seg en gang det stormet som verst rundt jernmennene. Tenk for et syn det må ha vært!

Lik måten sommeren forsvinner på nå, ble også mamma blåst ut av våre liv på et blunk. Hun kom aldri hjem igjen etter å ha oppsøkt Solastranden, og etterlot seg med det et stormfullt sår som aldri har grodd skikkelig. Livet har gått videre, men vi glemmer aldri det som skjedde. Faktisk tror jeg kroppen husker så godt de sjokkartede dagene som fulgte, at det er noen av grunnen til at jeg den dag i dag sliter med helsa. Selv om det er over 16 år siden, blir jeg fortsatt skjelven inni meg når jeg ser bilder av jernmennene på stranda, vel vitende om at det var noe av det siste mamma også så før hun ble overkjørt og drept. Jeg tror blandingen av arv (genetiske svakheter), og miljø (traumatiske opplevelser) har gitt ideelle forhold for at kroppen min skulle utvikle de problemene jeg nå sliter med.

Så hvorfor forteller jeg deg dette?

Det er svært få mennesker som går gjennom livet uten å oppleve tragiske hendelser eller sjokkartede inntrykk på en eller annen måte. Det er det vanskelig å verne seg mot. Men det vi kan gjøre noe med, er måten vi bearbeider på. Ikke tro at du kan legge lokk på det som skjer. Følelsene og reaksjonen din forsvinner ikke selv om du later som de ikke er der. På ett eller annet tidspunkt må det ut igjen, og da er det ikke godt å si hvilken form eller farge det har. Sterke opplevelser som du ikke bearbeider, kan for eksempel slå deg ut i form av angst, depresjoner eller annen sykdom. DU er alltid verdt bryet når det gjelder å bearbeide, konfrontere og akseptere dine opplevelser. Hva er vel et bedre tidspunkt å starte på enn i dag?

La stormen være ute. Ikke inni deg.

sea-842457_1920

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.

I fritt fall

Det er midt på lyse dagen, men likevel så mørkt. Mørket er inni meg, det fyller hver krik og krok av kroppen. Jeg forstår at det er depresjonen som ligger og lurer, fordi kroppen er sliten etter mange års kamp mot smerter, fatigue og annet faenskap som sykdommene har prakket på meg. Men det jeg ikke skjønner, er hvordan veien kan være så kort mellom opptur og nedtur. Det er som om fallet i bakken blir hardere og hardere i etterkant av hver opptur. Vet ikke hvor mange flere fall jeg klarer.

Jeg har ikke glemt alt jeg har å være glad for. Og jeg har ikke tenkt å gi opp. Men det må være lov å innrømme at jeg er dritsliten og lei. Frustrert over at min helse skal ødelegge så masse, ikke bare for meg men også resten av familien. Det finnes ikke et menneske i verden som syns det er greit å føle seg som en byrde. Ei heller jeg.

Når jeg leser nyhetsartikler om hvordan det norske helsevesenet skal bli bedre og mer effektivt, Freefallfår det meg til å lure på hvem som bestemte at vi som er kronisk syke ikke fortjener en plass fremme i helsekøen. Vi skyves lenger og lenger bak, og til slutt helt ut av bevisstheten til dem som styrer og bestemmer. I mellomtiden går timene, dagene, månedene og årene for alle oss som venter så desperat på hjelp. Er våre liv ikke like mye verdt som andres? Er det akseptabelt at vi år ut og år inn skal leve i en unntakstilstand der absolutt alt er snudd på hodet? Mens vi trygler og ber om at noen ser oss, og sympatiserer nok til at vi får den hjelpen vi trenger.

Jeg er i fritt fall, hvor er sikkerhetsnettet mitt?

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter.

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén