Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Category: Behandling (Page 1 of 2)

Jeg lever i dag

Så ligger jeg her da, nok en søndag. Oppturen som de ukentlige infusjonene gir meg, avtar kraftig mot slutten av uka. Noen ganger lander jeg mykt på begge beina. Andre ganger, som i dag, krasjlander jeg så hardt at beina svikter under meg. Det er en del av opplegget, det er noe jeg bare må regne med. Infusjonene har nå pågått siden februar, og sluttdatoen truer i horisonten. Ikke at det er satt noen sluttdato enda, men jeg vet at dette er en midlertidig løsning. Det er ingen god løsning for kroppen å innta høydose kortison hver syvende dag. Til det er bivirkningene for mange. På kort sikt er det mange, synlige bivirkninger. På lang sikt mange skjulte, som bryter kroppen ned.

Jeg har havnet i en situasjon der jeg må velge mellom ulike onder. Vil jeg øke matlyst og kroppsvekt, mot å få mer energi? – Ja. Vil jeg risikere fremtidig beinskjørhet mot å dempe pågående betennelser i kroppen? – Ja. Vil jeg påføre meg selv ustabilt humør og stygge utslett i bytte mot mer livsglede? -Ja! Vil jeg øke kreftrisikoen for å legge en demper på alt denne sykdommen gjør mot meg? – Ja, ja, ja!

En dag angrer jeg kanskje på disse valgene. Men jeg lever i dag, og må ta valgene mine deretter. Det er i dag jeg vil være den beste mammaen og ektefellen jeg kan. Selvsagt ønsker jeg å være det i morgen også. Og neste uke, neste sommer, og i årene som kommer. Men det eneste jeg har garanti for, er dagen i dag. Denne dagen må jeg gjøre det beste ut av.

For meg har den beste løsningen blitt å ta medisiner som ikke bare gjør godt. Licence free from PixabayDersom det funket å puste ut vonde minner mens jeg foldet ben og armer i lotusposisjon og produserte rosa tankeskyer, ville jeg gjort det. Det vil si, jeg har prøvd det og. Ikke samtidig. Men det står på den sinnsykt lange lista over ting som er prøvd og kastet i “funker-ikke-boksen”. Det var en gang i tiden hvor jeg skydde medisiner som pesten. I dag er jeg dem evig takknemlig. Uten dem er det ikke godt å si hvor jeg hadde vært.

Sett utenfra vil nok mange si at jeg står på stedet hvil. Jeg er like syk, like lite i arbeid, og omtrent like ustabil i formen, som jeg var for ett år siden. Eller tre, for den saks skyld. Og jeg er til en viss grad enig. Men det er bare utenpå. For inni meg, har det skjedd masse. På disse årene som har gått etter at sykdom overtok styringen, har jeg levd en mannsalder, inni hodet mitt. Licence free from Pixabay

Jeg har tenkt tanker og levd ut scenarioer, en gammel dame verdt. Ikke det at jeg føler meg så klok, men jeg er rik på erfaringer. Skulle inderlig ønske det var bekymringsfrie, glade, og lette erfaringer. Det er de ikke, men det er nå bare sånn det er. Ikke mye annet å gjøre, enn å gjøre det beste ut av det. Et tilsynelatende ungt sinn, i en ung kropp, med gamle tanker. Reine Kinderegget det jo!

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Konkurranse 

Det er mange som av ulike årsaker sliter med tørre eller hovne øyne. Altfor mange strever også med hodepine. For å lindre disse plagene, har firmaet Bausch & Lomb utviklet en øyemaske, som jeg anbefaler på det varmeste. Masken kalles TheraPearl, og kan enkelt kjøles ned eller varmes opp, alt etter hvilke plager du ønsker å lindre. Etter min erfaring gir TheraPearl øyemasken ganske umiddelbar lindring, og er et medikamentfritt og godt alternativ.

TheraPearl konkurranse

Jeg har vært så heldig å bli sponset av Bausch & Lomb Nordic AB, med en slik maske, som jeg ønsker å gi i premie til en av dere lesere. Dette er hva jeg ønsker fra deg, for at du skal kunne delta i konkurransen:

  • Gi en skriftlig tilbakemelding på hvilket av mine blogginnlegg du liker best. Samtlige innlegg finner du på kronisklykkelig.no
  • Tilbakemeldingen må inneholde en begrunnelse for hvorfor du liker akkurat dette innlegget. Du kan velge å gi tilbakemelding som kommentar direkte under denne teksten på Facebook, eller som kommentar inne på kronisklykkelig.no
  • Dersom du ønsker å stemme på flere innlegg, er det greit. Husk da å gi begrunnelse for hvert av innleggene du stemmer på.
  • Familie og folk som står på min venneliste på Facebook, kan ikke delta i konkurransen. Men dere er uansett velkomne til å stemme på innlegg på lik linje med alle andre. Din tilbakemelding er nyttig for meg i videre arbeid.
  • Stemmefrist er mandag 12. desember 2016 kl 12, og vinneren vil bli trukket og kontaktet innen onsdag 14. desember 2016 kl 18. Dersom jeg ikke får kontakt med vinneren innen påfølgende mandag, 19. desember, vil ny vinner bli trukket.
  • Jeg setter pris på om du vil følge Kronisk lykkelig på Facebook, og om du deler innlegget videre.

Lykke til!

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

*Sponset innlegg*

Ingen opptur uten nedtur

FlowersDet er så herlig å kunne si at formen har vært bedre en liten stund nå. Av den grunn har det også vært stille fra meg, her på bloggen. Jeg har benyttet anledningen til å gjøre helt andre ting. Som å pusle i hagen. For meg er det ren terapi å putte fingrene i jorda og gjøre det fint i uterommet. Jeg kobler ut alt annet og nyter følelsen av å gjøre noe som både er kjekt og fornuftig. Hagearbeid gir også ganske umiddelbare resultater, og hva er vel mer tilfredsstillende enn det?

Mannen min og jeg fikk oss en snartur til hovedstaden også, for å gå på konsert. Jeg har alltid vært glad i musikk, men etter at jeg ble syk har jeg hatt mer og mer behov for ro rundt meg. Det virker nesten som om kroppen har mer enn nok å fokusere på, så når det blir mye lyd og uro rundt meg blir det rett og slett et stressmoment.

På en konsert er det mye lyd, masse folk og veldig mange synsinntrykk. Jeg blir derfor ganske tappet etterpå, men det er det verdt. For jeg slutter ikke å imponeres over den fantastiske effekten musikk har på oss mennesker! Fra å være en urolig forsamling med tusenvis av mennesker, var brått alle fokusert på det samme da konserten startet. Reaksjonene i publikum spente fra allsang, trampeklapp, dansing og hopping, til tente lys og klump i halsen. Rett og slett magisk, var det.

For en tid tilbake, begynte jeg å sette ukentlige injeksjoner med B12. Det kan selvsagt være en tilfeldighet, men jeg lurer jo litt på om bedringen i formen har sammenheng med et økende nivå av dette vitaminet. Jeg har ikke noen tro på mirakelkurer, men gjør det jeg kan for å støtte kroppens arbeid med å bli bedre. Sammen med alle de gode D- vitaminene som godværet har gitt, er det slett ikke utenkelig at kroppen har fått seg en liten opptur.

Dessverre kan man ikke ha oppturer uten nedturer. For i dag skulle jeg stått langs veien og tatt bilder, da femåringen vår gikk i 17.mai tog med barnehagen sin. Men da jeg våknet i morges, ville ikke kroppen. Det er vanskelig å sette ord på hvor tøft det er å melde pass til sånne ting. Jeg vet at denne skuffelsen ikke er så alvorlig for hun som gikk i tog. For pappaen var jo der. Men det er likevel krevende å være den som må skuffe, nok en gang. Det gjør det ikke lettere å forklare når jeg i går var så oppegående at jeg jobbet i hagen. Når vi voksne ikke forstår hvordan det er mulig, hvordan skal da ungene klare og forstå?

Brave_strong_broken

Jeg har lært mye av å være syk. En av de viktigste erfaringene, er at ting ikke alltid er som de ser ut til. Av den grunn bør vi la være å dømme noen uten at vi vet hele historien bak. For selv om det virker motstridende, er det faktisk mulig å være både sterk, modig og litt ødelagt på samme tid.

Kronisk lykkelig på Instagram

Kronisk lykkelig på Twitter

Kronisk lykkelig på Facebook

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén