Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Made by Rune Hjertviksten

Category: Helsevesenet (Page 1 of 3)

Ufør og i selvfornektelse

Første desember erklærte NAV meg ufør. Det er over en måned siden nå, men det kjennes fortsatt ganske uvirkelig. Ufør er noe andre folk blir, ikke jeg. Jeg er jo frisk og rask, i hvert fall i tankene mine. Til tross for at jeg står så til de grader plantet midt oppi sykdoms- problematikk hver eneste dag, er selvfornektelsen likevel der. I tankene mine lurer jeg fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg skulle jo gjøre så mye! Mest av alt skulle jeg gjøre datteren min stolt over alt mammaen hennes kunne og fikk til. Men sånn ville ikke livsdirigenten min det, tydeligvis. I steden fikk jeg oppskriften på livskrise, og ingen fasit på hvordan jeg kommer ut av den. Jeg tipper at det lyser sorg, savn, og forbannelse ut av øynene mine her jeg sitter. Det er jammen godt jeg skriver i ensomhet.

Etter ei ukes sykehusinnleggelse på senhøsten, begynte ballen såvidt og rulle i forhold til det å skaffe meg hjelp på hjemmebane. Det er i grunnen jeg selv som har vært det største hinderet der. Selvfølelsen får seg stadig nye knekker, og når man har kommet til det punktet at “alle” mener jeg trenger hjelp, så vaier selvfølelsen definitivt på halv stang. Innerst inne vet jeg altfor godt hva som må til. Det er tross alt nesten fem år siden helsejævelen inni meg, satte inn det siste og avgjørende nådestøtet.

Likevel tviholder jeg i friske- Anita, fordi jeg ikke orker tanken på at navnet mitt og ordene “hjemmesykepleie”, “hjemmehjelp” og “rehabilitering” skal nevnes i ett og samme åndedrag. JEG VIL IKKE VÆRE SYK OG PLEIETRENGENDE!

Foto av Rémi Walle, Unsplash

Jeg roper inni meg, og kveler gråten med min indre sinna- stemme. Til og med min egen bestemor, på mange og åtti år, vegrer seg for å ta imot hjelp. Så hva i all verden skal jeg si da? Ikke førti år engang, og likevel så avhengig av andre for å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg er veldig glad for at jeg er født og oppvokst i et land som Norge, når helsa først bestemmer seg for å lage kvalm. Du trenger ikke reise lengre enn til Danmark, for å se at våre velferdsordninger er ganske okay når alt kommer til alt. Jeg kommer aldri til å bli rik, i hvert fall ikke på pengene jeg får fra NAV. Men det skulle bare mangle, så lenge situasjonen er som den er. Jeg klarer meg greit økonomisk, mye takket være en frisk og rask ektefelle, som fortsatt bidrar til bruttonasjonalproduktet.

Når det gjelder min mentale helse, vil jeg si den står i fare for total fallitt. Det finnes ikke noe koordinert og samkjørt system for å forhindre at psyken knekker og gjør helsesituasjonen mange hakk verre enn den allerede er. Som kronisk syk og i min verste livskrise, må jeg selv jakte på løsninger for både det ene og det andre. Foto av Gabby Orcutt, UnsplashIkke bare for meg selv, men også for en hel familie som er i ferd med å råtne på rot. Det er en vanvittig tung jobb, selv for de friskeste av de friske. Dersom det utenkelige skulle skje, at familien faktisk ikke tåler denne evigvarende belastningen, vil samfunnets oppgave med å følge opp meg og mine, bli mye større. Så hvorfor i all verden er det ikke større fokus på forebygging og tidlig inngripen? – Jeg bare spør.

Vi er midt i de gode forsetters høytid. Selv har jeg ingen, men jeg burde sikkert notert meg et par. Faktisk tar jeg like godt og skriver et forsett på vegne av vårt kjære Norge:

“I 2018 skal vi bli flinkere til å se de som sliter, støtte dem som trenger det, og gi en hjelpende hånd i forebyggende ånd, der det trengs. “

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Tålmodighetsprøve

Jeg er på sykehuset for min ukentlige, intravenøse behandling. Det har gått mer enn ei uke siden forrige runde, på grunn av påsken. Og det merkes! Føler ikke jeg kan klage, for denne påska ble mye mer innholdsrik enn fjorårets. Men de siste dagene har kroppen min oppført seg som en vrang og lite samarbeidsvillig unge i trassalderen. Ser derfor frem til nye dager med et lite løft, fra en ellers laber form.

Når kroppen er på felgen, har humøret en tendens til å følge etter. Det resulterte i en mindre trivelig biltur fra heimen og inn til sykehuset. Den stakkars mannen min var som vanlig sjåfør, og dessverre viste jeg meg ikke akkurat fra den takknemlige siden. Håper inderlig han skrudde på svada- alarmen, der jeg satt og smågryntet ved hans side!

Før behandlingen kunne starte, måtte jeg innom sykehusapoteket, og blodprøve- lab’en. Apoteket er ofte en prøvelse, da rekken av medisiner, vedtak, fritak, alskens regler og andre artige saker, alltid setter de hvitkledde på andre siden av disken, på prøve. I dag gikk det greiere enn vanlig, og besøket der tok “kun” 25 minutter.

Av erfaring vet jeg at det ofte er en langdryg affære å få tatt blodprøver på sykehus. Men det er ikke alltid mulig å unngå, så i dag måtte jeg bare stille meg opp. Universitetssykehuset i Stavanger har et herlig system hvor du først trekker kølapp for å få lov til å levere fra deg blodprøveskjemaet. Deretter får du utdelt ny kølapp for å få tatt selve prøven. Sikkert vel og bra det, hvis det bare var noe bevegelse i disse to køsystemene.

Se for deg mitt småslitne morgenfjes bli surere og surere, mens klokka tikket 59 minutter fremover i tid, før jeg i det hele tatt fikk levert fra meg skjemaet jeg holdt stramt rundt. Den høylytte skravlingen fra de to damene i luka, bidro ikke til at smilebåndet beveget seg i riktig retning. Faktisk ble jeg bare mer og mer irritert, etter som minuttene gikk og de 30 ventende pasientene økte til et antall som føltes påtrengende høyt.

Normalt sett syns jeg det er en fin ting at folk koser seg på arbeidsplassen. Men det er under forutsetning av at de faktisk jobber mens de koser seg. Men når kos og trivsel går på bekostning av effektiviteten, så blir det bare provoserende.

Innen det ble min tur å stille armen tilgjengelig for stikk, hadde jeg tilbakelagt nærmere halvannen time på et klamt sete, med hostende og harkende medpasienter rundt meg. Dama med nåla kikket forsiktig på meg og lurte på om jeg grudde meg til å bli stukket. Passe stramt svarte jeg at jeg bare så frem til å bli ferdig, etter halvannen times venting og kun få minutter igjen til min avtalte infusjon. Sjelden har jeg sett tre prøveglass fylles så fort som da!

Normalt sett er jeg både høflig og nøktern i mine uttalelser, spesielt i offentlig miljø. Men tålmodig kan ingen beskylde meg for å være. Og jammen syns jeg sånne episoder som dette, går på tålmodigheten løs! Når jeg tenker meg om, er det vel denne typen hendelser som får lasset til å velte, og sinnet til å rase, dersom jeg tar hele min utredning og behandling til vurdering. For dette showet har nå pågått i ganske nøyaktig fire år. Fire år av mitt liv, som jeg aldri får igjen. Fire år med undersøkelser, tester, behandling, medisiner, og venting, venting, venting.

Når det dypt savnede overskuddet på nytt inntar min slitne kropp, må jeg kanskje vurdere å gjøre noe som ingen før meg har gjort. Det er å søke Pasientskadenemnda om erstatning for hva denne langdryge prosessen har gjort med meg. Nemlig å forvandle meg fra ung, lovende og optimistisk, til en eldre utgave med syrlige tendenser og skarp tunge. Bitter? – Nei. Bare litt sur.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

De provoserende pekefingrene

For tre uker siden, kommenterte jeg Erna Solbergs bloggpost om hvor bra det går i det norske helsevesen. For to uker siden, postet jeg et åpent brev til statsministeren her på bloggen. Brevet ble også mailet til statsministerens kontor, som bekreftet mottak av henvendelsen. Likevel sitter jeg her og lurer på de samme tingene, for verken statsministeren eller andre i hennes sted, har tatt seg bryet med å svare på spørsmålene som jeg og mange andre lurer på.

Mange tenker nok at jeg er litt høy på pæra, som tror jeg kan forvente svar fra Norges overhode. Men det er helt greit, folk får mene hva de vil. Selv syns jeg ikke det er mer enn riktig at norges innbyggere kan og bør stille spørsmål ved velferdssystemene våre, spesielt når de ikke fungerer skikkelig. Det er nemlig altfor mange som ikke får den hjelpen de trenger, innenfor tidsrammer som politikerne selv har vært med på å definere.

Kanskje må man ha litt høye tanker om seg selv, for å komme noen vei? Siden samfunnet tar seg den friheten og generaliserer over oss NAVere, får vi ta oss friheten og generalisere tilbake. Min påstand blir da at helsevesenet mener det ikke er alle diagnoser, symptomer eller plager som er “fæle” nok, til at de blir prioritert. Samtidig skaper de samme diagnosene og plagene så store problemer hos oss som lider av dem, at vi ikke klarer å delta i samfunnet på den måten som er forventet, og som vi selv ønsker. Så hvorfor i all verden får vi ikke den hjelpen vi trenger da? Hva er logikken i at vi verken skal sees, høres, eller koste penger, samtidig som pasientgruppen vokser?

Jeg skal kutte helt ut den dårlige samvittigheten som har plaget meg de seneste årene. Samvittigheten over at jeg går hjemme og mottar penger for det, når jegFree license from Pixabay egentlig skulle vært på jobb og vært til nytte for noen. Så lenge HelseNorge er milevis fra å kunne hjelpe meg ut av denne forbannede hengemyra jeg står fast i, har jeg absolutt ikke noe å skjemmes av! Faktisk burde jeg være stolt, over at jeg fortsatt ikke har bukket helt under det urimelige presset det er å gå med smerter hver eneste dag, år ut og år inn. Samtidig som avisforsidene roper mot meg at det er min og de andre NAVernes skyld at Norge går til helvete.

Fra nå av, skal det bli slutt på denne åpenlyse mobbingen, den patetiske baksnakkingen og alle provoserende pekefingrene som er rettet mot meg og mine likemenn. Før du selv har prøvd å gå i mine eller andre kronikeres sko på ubestemt tid, så er du ikke i posisjon til å uttale deg om alt vi bør og ikke bør gjøre. Prøv selv, så kan vi heller ta en diskusjon etterpå. Men det tviler jeg på at verken du, Erna eller noen andre tør. For nå når jeg vet hvor tøft det er, hadde jeg aldri i verden valgt livet med kronisk sykdom på lasset, frivillig.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Page 1 of 3

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén