Det har snart gått ti år siden min verden ble snudd på hodet. Ti år med smerter, dyp frustrasjon, blodprøver, en runddans av undersøkelser, og altfor mye tid alene i egne tanker. Tankens kraft er ufattelig mektig, og har både vært til hjelp og enorm fortvilelse. Til tider har tankene holdt på å kvele meg, likevel er jeg her enda.
Min tillit til helsevesenet er både styrket og svekket. Styrket når det gjelder akuttmedisin og behandling av livstruende tilstander. Svekket når det kommer til kroniske tilstander, det vil si omtrent alt som ikke krever blålys eller kirurgi. Ja, jeg har fått mye hjelp, som jeg stort sett har mast meg til selv. Likevel er jeg omtrent like langt som jeg var for ti år siden, og føler på mange måter jeg kaver rundt i et evig hamsterhjul.
Kan noen forklare meg hva det er som får norske politikere til å tenke at det er god samfunnsøkonomi i å nedprioritere mennesker med kroniske sykdomstilstander?Hva er logikken i at vi skal stå årevis i kø for å få hjelp, litt for ofte med det resultat at helseproblemet etterhvert har blitt så omfattende og «fastgrodd» at bedring er noe man kan se langt etter? Hvorfor skal vi måtte krangle for å få dekket medisin som det store utland har god erfaring med, men som vi i Norge ikke tar oss råd til å teste ut? Hva med å se hele kroppen, sinnet og tannhelsen under ett, og behandle folk deretter?
Siden 2009 har jeg blitt fulgt opp av den samme spesialisten. Har følt meg i trygge hender, fordi han har kjent hele min sykehistorie, meg som person, samt at han har vært villig til å prøve ut nye behandlingsmetoder. Han pensjonerte seg i løpet av fjoråret, og det til stor fortvilelse for flere pasienter enn meg. Jeg ble overlatt til en annen ung og sikkert fremadstormende lege, som på første time satte strek over alle konklusjoner den forrige legen hadde brukt et tiår på å komme til. Han fjernet diagnoser, og sa at jeg kun fikk komme til ham en gang til, før han planla å avslutte oppfølgingen.
Siden den beskjeden har jeg følt meg som i et vakuum. De senere årene har jeg jobbet hardt for å gjenetablere selvfølelsen, som fikk en hard knekk da sykdom tok fra meg det livet jeg hadde. Jeg har vært tvunget til å stable et nytt liv på beina, og redefinere hvem jeg er. At et fremmed menneske, fagperson attpåtil, så enkelt kan åpnet et hull i bakken under meg, uten engang å gi meg noen råd på veien ned, er helt ubegripelig. For ikke å snakke om hvor grovt det er å undergrave en kollegas faglige vurderinger gjennom mange år. Likevel er jeg ikke sint på denne legen (bare litt). Jeg føler meg nemlig rimelig sikker på at beskjeden han har fått, er å rydde opp i pasientkøen og kun bruke tid på dem som faktisk kan fikses, eller som må ha jevnlig poliklinisk, medisinsk behandling. Man kan bare hjelpe så mange, på et begrenset budsjett…
Jeg forstår godt at folk gir opp. Har selv tenkt tanken flere ganger enn jeg liker å innrømme. Likevel fortsetter jeg å kjempe, for inni meg bor det en sta liten jævel som tenker at et dårlig system er for dumt å la seg overmanne av! Gi meg flystyrt, jordskjelv, eller noe annet jeg ikke er herre over, og jeg aksepterer min skjebne. Men kom an, politikere som forvalter VÅRE midler som om de var fra egen lomme, de skal faktisk ikke få knekke denne dama. Da skal jeg heller bruke min stemme og det lille jeg har av krefter, til å kjempe for at systemet skal bli bedre for dem som kommer etter.
Helse Norge er per i dag som en påkostet villa på utsiden, det ser tilsynelatende bra ut. Inni villaen er det derimot bare de viktigste rommene som har lys og varme, de resterende rommene er i bruk men mangler de mest essensielle ressursene. Ønsker vi, som ett av de rikeste landene i verden, å ha et helsevesen som ikke får utnytte sitt fulle potensiale grunnet for lite midler? Eller skal vi ta sikte på å utvikle et helsevesen som faktisk hjelper dem som trenger det, og som mindre utviklede land kan se opp til og lære av?
Ad notam: Den norske stat eier 67% av aksjene i Equinor, som i 2022 leverte sitt beste resultat noensinne: 234 milliarder norske kroner etter skatt. 400 milliarder betalte samme selskap i skatt, disse vil ende opp i oljefondet. Oljefondet utgjør i skrivende stund 13 745 000 000 000 norske kroner.
