Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Made by Rune Hjertviksten

Page 2 of 30

Takk for det gamle året

Jeg skulle så gjerne avsluttet året med noen velvalgte ord. Noen kloke betraktninger over året som ligger bak oss, positive tanker for året som venter foran oss, pakket inn i håp og glede. Men jeg får det ikke helt til.

Det har vært stille på bloggen over lengre tid. Det plager meg mest fordi jeg liker og skrive, og fordi det gjør meg glad hver gang jeg har tømt hodet for tanker. Men ordene stokker seg, fingrene vil ikke skrive, overskuddet er ikke der.

Jeg har feiret jul sammen med dem jeg er aller mest glad i. Og det er jeg uendelig takknemlig for. Jeg har vært med på alt, og det er ingen selvfølge. Det har også bidratt til at jeg ikke har klart å være tilstede her, men når jeg må velge mellom å blogge eller å bruke tid med familien, er selvfølgelig valget enkelt. I dag skal årets siste dag feires, og jeg vet enda ikke om jeg klarer å bli med. Jeg satser selvfølgelig på at jeg klarer og mobilisere siste rest av energi, nok til å klare og ignorere vondtene, bringe frem smilet og komme meg i finstasen. Men timene som kommer vil vise om jeg får det til.

License free from Pixabay

Jeg har uansett lyst til å takke dere for året som ligger bak oss. At denne bloggen og dere lesere skulle bli så betydningsfulle for meg, ante jeg ikke da jeg startet opp høsten 2015. Men jammen er jeg glad for at jeg tok det skrittet! Jeg har fått så mange fine tilbakemeldinger fra dere, så mange gode ord, og lykkeønskninger. Noen nye vennskap har det også blitt. Tusen tusen takk skal dere ha! Mennesker er laget for å være del av et fellesskap, og det er akkurat det dere som leser disse ordene, sørger for å gi meg. Håper at noen av dere kanskje kjenner på den samme følelsen. Sammen er vi sterke, i hvert fall mye sterkere enn når vi står alene.

Om du skal feire i kveld eller lar det hele passere som en vanlig søndag. Om du skal være i godt lag, alene eller med noen som får deg til å føle deg alene; Jeg ønsker deg uansett en nydelig kveld, og så håper jeg morgendagen danner en god start på et godt nytt år. Håper 2018 bringer det du måtte ønske. Selv har jeg ingen forsetter, men sterke ønsker om bedre helse, og at menneskene rundt meg forblir friske, glade og fornøyde.

Alt godt for det nye året!

Anita

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Bryt den vonde tausheten

Slår pappaen din deg? Tar mammaen din på deg, på en måte som ingen må få vite om? Psyker kona di deg ut med sine stadige, verbale utbrudd? Får broren din deg til å gjøre ting med deg selv, som han sier må forbli mellom dere? Føler du deg utrygg, fordi noen som står deg nær, blir som en annen, ukjent person, ved misbruk av rusmidler? Gjør du unevnelige ting mot noen, som du innerst inne vet er veldig feil? Hører eller ser du at noen rundt deg utsettes for ting som er alt annet enn greit? Eller har du kanskje en magefølelse om at “noe” foregår, uten at du har turt å spørre dem det gjelder?

Noen må tørre og stille disse spørsmålene. Spørsmål om ulike former for vold, overgrep, voldtekt, incest og misbruk av rusmidler. Du må tørre og svare ærlig, dersom du blir spurt. For dessverre er det sånn at mange av dere som leser dette, kan si ja til ett eller flere av disse punktene. Dersom du ikke kan si ja, kan det også hende at jeg ikke har stilt de riktige spørsmålene. For i følge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har så mye som 1 av 5 jenter opplevd en eller annen form for seksuelle overgrep i barndommen. 1 av 10 gutter har opplevd det samme. Samtidig har hver 20. gutt eller jente under 18 år, blitt utsatt for alvorlig, fysisk vold fra sine foreldre.

Lisence free, from Pixabay.com

La meg være!

Flere gutter enn jenter opplever det som kategoriseres som «mindre alvorlig fysisk vold»,  fra foreldre eller jevnaldrende og i form av mobbing. Selv om det kategoriseres som “mindre alvorlig fysisk vold”, betyr det ikke at det ikke setter spor eller skaper traumer. For vi er alle forskjellige, og takler våre opplevelser på ulike vis. Å bagatellisere opplevelser fordi de havner i en mindre alvorlig kategori, blir også helt feil. I tillegg til de nevnte tallene, kommer kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresrelatert vold. Altfor mange barn, ungdom og voksne opplever også dette, uten at det foreløpig finnes tall som kan stadfeste omfanget her i Norge.

Selv om det er like store andeler menn som kvinner som oppgir at de har vært utsatt, rammes kvinner hardere enn menn. Kvinner er oftere enn menn utsatt for mer alvorlige former for vold og seksuelle overgrep og de opplever flere voldshendelser i løpet av livet. For eksempel oppgir nesten en av ti kvinner at de har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra nåværende eller tidligere partner. Blant menn er andelen 2 prosent.” 

Statistikken er til å grine av. Men den reflekterer virkeligheten. En virkelighet som det er på tide at vi tar tak i. For vi lever i ett av verdens beste land, samtidig som mange av våre innbyggere også lever i et personlig helvete. Sånn kan vi ikke ha det. Sånn vil vi ikke ha det!

Men hvorfor skriver jeg om dette? – Det var jo ikke det denne bloggen skulle handle om?

Det er flere grunner til det. En av dem, er at jeg er en av altfor mange som kan signere den omdiskuterte #metoo kampanjen. Jeg har opplevd krenkende og uønsket seksuell atferd. Flere ganger. Jeg har også opplevd alvorlig, psykisk og fysisk vold fra tidligere partner. Store deler av barne- og ungdomsårene mine ble dessuten sterkt påvirket av min avdøde mors misbruk av rusmidler. Men mine erfaringer virker ganske bagatellmessige nå, blant annet fordi perspektivet mitt har endret seg. Dessuten er det tilbakelagte kapitler av livet, selv om de på sitt vis har bidratt til å forme meg til den jeg er i dag.

Det som fortsatt opprører meg, og får meg til å skjelve mens jeg nå skriver, er alt det mennesker jeg er glad i, har opplevd. Jeg føler meg på et vis privilegert, som gang på gang er funnet trygg nok til at mennesker har delt sine dypeste hemmeligheter med meg. Det er vonde og vanskelige hemmeligheter jeg bærer med dem, og de former en tung ryggsekk. Men om jeg ikke kan klare å bære den tunge ryggsekken sammen med dem,  hvordan kan jeg da forvente at de skal klare det alene? Enkelte av dem står attpåtil midt oppi det unevnelige, samtidig som de skal bære alt fortiden har gitt dem av uønsket bagasje.

Lisence free, from Pixabay.com

Bryt den vonde tausheten

– Du har den lille gutten som ble misbrukt av treneren sin, mens kameraten måtte se på. Barneskolejenta som opplevde seksuelle overgrep fra en gjeng gutter på samme alder, uten at noen av dem stanset det hele. Mannen som tilfeldigvis så det som skjedde, uten noensinne å si ett ord om det i etterkant. Søskenparet som etter stefarens kommando måtte gjøre ting mot og med hverandre, som søsken ikke skal gjøre. Mammaen deres, som måtte lage et liv videre for dem etterpå, vel vitende om grusomhetene de hadde opplevd. Damen som ble kastet veggimellom av sin samboer, hver gang han drakk sprit. Onkelen som tok for seg av niesen sin, og som skapte uopprettelige sår, både på innsiden og utsiden. Den gryende ungdommen som ble liggende igjen på det kalde gresset, etter at kameraten voldtok henne på vei hjem fra fest. Damen som mistet sin eneste datter i drap, etter at jenta  endelig begynte å få kontroll på livet igjen, etter en oppvekst preget av gjentatte overgrep fra søskenbarnet. Den bittelille jenta som vokste opp til å bli en sterk ung kvinne, til tross for at faren gjennom hele oppveksten vekslet mellom fysisk, psykisk og seksuelt misbruk av henne. Den samme faren, som lot sine venner misbruke samme jenta.

Disse jentene og guttene har vært gjennom helvete på jord. Dessverre går det ikke an å si at det er tilbakelagte kapitler for dem. Skaden de er utsatt for, er så stor at de må bære den med seg hele livet. Hjertet mitt blør og tårene er uendelige, når jeg tenker på alt de har gjennomlevd. Jeg kunne gjort de utroligste ting for å få muligheten til å spole tilbake og sørge for at de aldri måtte oppleve noe av det. Men det kan jeg ikke. Det jeg kan gjøre, er å snakke høyt om det. Jeg kan skrive, dele, og minne verden på at dette skjer, hele tiden. Det skjer, akkurat nå når du leser. Når du legger deg. Og i morgen, når du står opp, så starter noens helvete på nytt. Derfor må vi snakke om det. For å stanse faenskapet. For sånn som dette kan det ikke fortsette.

© Anita Hjertviksten Lindland

Be om hjelp

Nå er det på tide å stikke hull på verkebyllen. Om det er en gammel byll eller et ferskt, åpent sår, er i grunnen uviktig. Uansett om du er offeret, den som skaper ofre, øyenvitne eller “bare” en på sidelinjen med en dårlig magefølelse: NÅ er tiden for å snakke! I denne sammenheng er sannhet det aller viktigste og mektigste våpenet. I hvilket forum du bryter tausheten, eller hvem du velger å fortelle til, er også uviktig. Sørg bare for at det er i trygge rammer, så du ikke må oppleve enda mer vondt. Å fortelle sannheten, er det første steget til en ny start. Du får også plassert ansvaret der det hører hjemme. Du, som offer, er ikke ansvarlig for det som skjer.

Jeg vil du skal huske dette:

Du er ikke alene.

Du har ikke fortjent dette.

Så lenge det oppleves ugreit for deg, så er det grunn til å reagere.

Så lenge du går med en dårlig følelse, BØR du reagere. For det er alltid bedre å gripe inn en gang for mye, enn en gang for lite.

Ring en venn, skriv til noen du stoler på, kontakt krisesenter, barnevern, politi eller den instansen som måtte passe utifra situasjonen du står i. Det avgjørende er at du endelig bryter den vonde tausheten. Jeg er med deg i tankene <3 Eksempel på nettsider med informasjon om hvordan du får hjelp:

– Mistenker du at et barn er utsatt for vold?

– Krisesentre nær deg

– Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep

Referanser:

Bufdir.no, Smiso.no, Stinesofiesstiftelse.no

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Hold fast, det er håp

Jeg gjentar den samme feilen om og om igjen. Jeg tenker at “nå kan ikke helsa bli verre, nå må det snu og gå oppover”. Hvorfor i all verden gjør jeg det, når hele min historie tilsier det stikk motsatte? Er jeg dum? Eller glemsk? Kan det hende at jeg fortrenger tidligere lærdom, i håp om at det er nye regler som gjelder nå? Er jeg rett og slett for optimistisk, eller hva? Hvorfor repeterer jeg denne feilslåtte tankegangen? HVORFOR?

Jeg blir så sinnsykt skuffet, hver eneste gang. Fordi jeg bygger opp et håp og et ekstremt sterkt behov, for å bli bedre, friskere, mer oppegående. Mer stabil, om ikke annet. I stedet blir jeg dårligere, sykere, mer sengeliggende og fullstendig ustabil. Eller, stabilt dårlig er vel kanskje en annen måte å si det på. Det kjennes som om jeg roper ordene inni meg, mens jeg hamrer løs på tastaturet. Det er fordi det ligger enorme mengder skuffelse, sårhet, sorg og sinne bak alt. Rolig på overflaten, men i fullt opprør på innsiden.

Jeg kan jo ikke bli dårligere nå? Det går ikke an å bli verre, når jeg allerede er så dårlig at jeg tilbringer 80 prosent av tiden min i senga. De resterende 20 prosentene, går med til behandling og annen oppfølging på sykehuset, til å få jentungen avgårde på skolen om morgenen, og til nøds en klesvask og to. Det er alt jeg klarer. Jeg klarer ikke mer, og det gjør så vondt å innrømme at jeg griner mens jeg skriver det. Jeg klarer ikke mer! Det er jo en vits. For et liv! Det kan ikke bli verre nå. Eller? Kan det bli verre enn nå? Kan det?

Jeg har mistet veldig mange venner etter at jeg ble syk. Eller, kanskje ikke mistet, snarere har jeg mistet evnen til å følge opp vennskapene. Jeg er ikke der ute lenger, og det blir fort sånn at når man er ute av syne, forsvinner man også ut av sinn. Til gjengjeld har jeg fått mange nye, gode venner gjennom min aktivitet i sosiale medier. Nettvenner, rett og slett. For meg er disse vennskapene blitt veldig viktige. Uten, hadde jeg sikkert gått fra sans og samling for lenge siden.

Ett av disse vennskapene fikk nettopp en brå og grusom avslutning. For vennen min døde. Hun døde uten å si fra, ta farvel eller si på gjensyn. Til hennes forsvar, visste License free from Pixabayhun ikke selv hva som var i vente. Heldigvis. Jeg er av den bestemte oppfatning at det er greiest å dø uten å få tid til å grue seg. Kanskje burde vi rundt sett det komme. Eller kanskje ikke. Det er ikke alt man kan eller skal forutse. Uansett er hun borte nå. Hun etterlater seg mest av alt et godt ettermæle. For Anne-Britt var ei skikkelig tøff og dyktig dame. Med galgenhumor og evnen til å se stort på ting.

Det føles litt flaut at jeg nettopp maste i vei om hvor fælt livet er. For jeg har tross alt livet enda. Det har ikke Anne-Britt. Floskelen “så lenge det er liv, er det håp”, ble født fordi det er sant. Det er håp! Så lenge det fortsatt er liv i denne skrantne kroppen, er det håp. Kanskje er jeg ikke så dum likevel, når jeg til stadighet tenker at det ikke kan bli verre nå. For det betyr bare at jeg holder fast i håpet. Om du skal holde fast i noe, når livet danner storm rundt deg, anbefaler jeg håpet.

License free from PixabayFor det kan tross alt gå godt.

Det kan bli bedre.

Det er alltid håp.

Hold fast.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Page 2 of 30

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén