Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Page 2 of 29

Er jeg virkelig så dårlig?

I dag skulle mannen min og jeg reist til Hurdalsjøen hotell. Vi var invitert til å delta på parkurs, i regi av Norsk Revmatikerforbund. Noe av avtalen var at jeg skulle skrive om kurset på bloggen, og jeg så frem til å dele opplevelsen med dere. Jeg hadde også gledet meg veldig til disse dagene sammen med mannen min, og til at vi som par skulle få noen tips og verktøy for å takle denne trøblete tilværelsen, på best mulig vis.

Dessverre gikk det ikke som jeg håpet, for istedenfor Lisence free from Pixabayå nyte romantiske middager og avslappende timer i boblebad, ligger jeg på sykehus. Jeg er på mitt fjerde døgn her, og må minst ligge ett døgn til. Isolert sett er jeg glad for å være her, og få hjelp. For jeg trengte det virkelig. Men jeg trengte virkelig det oppholdet ved Hurdalsjøen også!

I løpet av et år, er det ikke mange gangene jeg er ute på noe. Spesielt ikke noe som involverer reising. Det kan jeg skylde den elendige helsa mi for. Før i tiden, før jeg ble syk, var jeg mye på farten og kunne ta ting på sparket. Nå må det planlegges i god tid, og selv da er det langt i fra sikkert at jeg kan gjennomføre.

Inni meg vokser det en stygg og ekkel klump av vonde følelser. Lag på lag med sorg, sinne, frustrasjon, misunnelse, irritasjon og kullsvart tristhet. Altfor mange år føles tapt. De er som sorte hull i livshistorien min. Alle disse årene som kom og gikk, det var sykdommen som tok dem.

Rundt meg har helsepersonell begynt å prate om å skaffe meg hjelp når jeg kommer hjem. At Lisence free from Pixabaykommunen må kobles inn. Jeg er tilstede uten egentlig å være det. Hører hva de sier, men vil helst ikke ta det inn. Er det meg de snakker om? Jeg, som er mamma, bonusmor, ektefelle og matmor? Jeg skulle jo ta meg av dem rundt meg, jeg skulle ikke være den som trenger hjelp.

Kanskje er det derfor jeg føler meg kvalm? Kanskje det forklarer hvorfor jeg føler meg nummen og ute av stand til å bevege meg? – På grunn av dette sjokket, eller hva jeg skal kalle det. Strengt tatt burde det ikke være noe sjokk, etter så lang tid. Men likevel. Er jeg virkelig så dårlig?

Jeg vet ikke hva neste skritt blir. Jeg vet ikke engang hva neste time bringer. Kanskje like greit , for jeg har uansett ikke krefter til å takle ting før de kommer. Her og nå er det eneste som er sikkert. Så kan jeg ikke annet enn å ta imot det som kommer. Uansett hva det er.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Savnet!

Dette er meg. Det høyre bildet er tatt på en ganske god dag. Det andre er tatt i dag. For meg føles det som to forskjellige personer. Men det er jo ikke det. Begge to er meg. Den viktigste forskjellen er kanskje at jeg prøver å distansere meg fra hun på bildet til venstre. Hun som føler seg svak, ser dårlig ut og ikke klarer. Hun andre ser mye kjekkere ut, og klarer så mye mer.

Jeg vil ha mer av hun til høyre. Men det er visst vanskelig å få til. Mye mye vanskeligere enn noen hadde trodd. Til og med legene. Jeg har lett etter henne i fire år nå, det samme har de. Innimellom dukker hun opp, men så forsvinner hun like raskt som hun tittet frem. Hvorfor skal det være så vanskelig å finne tilbake til seg selv? Lurer på om jeg må sende ut en savnet- melding for å finne meg.

Uten sammenligning forøvrig, tipper jeg det er litt av den samme følelsen hele Norges ski- yndling, Therese Johaug, kjenner på nå. I hennes tilfelle, er det noen som har bestemt at hun ikke får drive på med det hun liker aller best. Det er riktignok bare helt midlertidig, og ingen tar fra henne evnene. Hun må bare ta en ufrivillig pause, før hun kan starte opp igjen akkurat som før. Kjenner jeg syns litt synd på henne. Ikke fordi hun gråter store tårer over dommen, som “alle” mener er så hard. Jeg syns synd på henne fordi hun tydeligvis mangler perspektiv nok til å se at dette bare er en fartshump på veien videre. For veien hennes er staket ut,  evnene er intakte, og støtteapparatet står i ryggen på henne hele veien frem til det nye målet. Til og med statsministeren tar seg en pause fra den travle valg- hverdagen, for å fortelle at hun støtter Johaug og gleder seg til å se henne tilbake i samme, kjente person. Johaug kommer ikke til å måtte etterlyse seg selv, for hun er tilbake før vi vet ordet av det.

Jeg irriterer vel på meg både den ene og den andre ved å si sånt. Man skal ikke sitte hjemme i sofaen og baksnakke nasjonalhelter, sånn helt uten videre. Jeg gjør det likevel, fordi Johaug er et steike godt bilde på det manglende perspektivet som altfor mange nordmenn har. Svært få av oss, har særlig mye å klage på når det kommer til stykket. Det er bare å skru på tv- nyhetene en hvilken som helst kveld, så serveres perspektiv- forlangende saker så det smeller i pannebrasken. Man må bare tørre og løfte litt på skylappene.

Johaug klarer seg. Det er jeg ikke i tvil om. Hun kommer garantert til å stå på pallen igjen også. Selv om hun syns verden er urettferdig nå, er det ikke denne saken som kommer til å fylle tankene hennes den dagen hun som nittisyv år gammel dame ligger på dødsleiet og tenker tilbake på et langt og innholdsrikt liv.

Jeg kommer også til å klare meg. Men det er heller tvilsomt at jeg havner på noen pall. Det må være en europalle, i så fall. Men det er helt greit. For fokuset mitt har utvilsomt endret seg de siste årene. Mens jeg venter på at hun på bildet til høyre skal dukke opp igjen, nøyer jeg meg med å gjøre det beste ut av de dagene jeg har. For hver dag man får, er en slags seier om man bare ser på den med det rette perspektivet. Med eller uten pallplassering, støtteapparat og heiarop fra statsministeren.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Å holde seg flytende

Jeg trenger en pause. På ubestemt tid. For jeg er dørgende sliten, og klarer ikke å finne veien opp til overflaten. Der oppe hvor jeg holder meg flytende, ved å holde Lisence free from Pixabayfast i livbøyene som tross alt finnes i livet mitt. Jeg var god til det, en stund. – Å holde fast, mener jeg. Men så kom det flere utfordringer min vei. Og enda flere oppå der igjen. Det føles som de ligger lag på lag, og trykker meg nedover. Lik den haugen av lagkamerater som slenger seg i gledesrus oppå fotballspilleren som akkurat har scoret det siste, avgjørende målet. Bare det at det ikke er lagkamerater som tynger meg ned. Det er motspillere. Og jeg brøler ikke av glede, men gråter stille tårer som smaker livserfaring jeg så inderlig gjerne skulle vært foruten.

Selv om jeg er fullt klar over at ingen liker å lese om andres selvmedlidenhet, så innrømmer jeg åpent at det er det jeg lider av akkurat nå. Det er fordi denne kampen har pågått så lenge, at den tærer på krefter og overskudd som jeg mangler i utgangspunktet. Medisinene jeg tar, bidrar heller ikke positivt. Enkelte av dem gir “bonuser” i form av depresjoner, utmattelse, og forsterkning av allerede plagsomme symptomer. Er det ikke herlig?

Utviklingen burde gå i stikk motsatt retning av det den gjør. Jeg burde bli bedre, bli flinkere til å takle sykdommene, bli mer optimistisk på egne vegne. I stedet er jeg dårligere, og ser for øyeblikket ganske mørkt på fremtiden. – Hvilken fremtid? Fremtiden med smerter, utmattelse og annet utyske, 24 timer i døgnet, 365 dager i året? Kan utvikle panikkangst av mindre, men her er ikke flere diagnoser velkomne.

Jeg vet at disse svartmalte tankene ikke hjelper. De er bare med på å dra meg enda lengre ned. Men det er nå engang de tankene jeg har, akkurat nå. Kanskje er de en protest Lisence free from Pixabaymot den vanvittige mestringskulturen som har fått utvikle seg litt for lenge. Man skal liksom mestre alt, samme hva som kastes mot en. “Hvis du sliter, har du deg selv å takke, fordi du ikke ser positivt nok på livet.” Vel, å tenke positivt er fint og flott det. Men alt til hver sin tid. For min del, er dette tiden for å la positive tanker gjøre som de vil. For akkurat nå, tar de negative tankene all plass. Det skal de få lov til, en liten stund. Så kommer jeg sikkert sterkere tilbake når jeg minst aner det. For inni meg bor det en seig liten kriger, som ikke gir seg med det første. Hun trenger bare noen pust i bakken, innimellom.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Page 2 of 29

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén