Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Made by Rune Hjertviksten

Å føle seg normal

På lørdag hadde jeg en knallfin dag, på alle måter. Været var nydelig, jeg kom meg ut i marka på ATV sammen med mannen min, jeg var ute med hunden vår, stelte for kaninene og jeg følte meg tilnærmet normal igjen. Den følelsen er så god, at jeg totalt blokkerer alle tanker om prisen jeg vet må betales i ettertid.

Foto: Anita Hjertviksten Lindland

Det angrer jeg veldig på nå. Eller, å si at jeg angrer er kanskje ikke helt riktig beskrivelse. For å leve her og nå, gripe dagen og omfavne livet, kan vel knapt angres på. Det er kanskje riktigere å si at jeg er skuffet. Skuffet, lei, såret og vonbroten over at livet skal være så ekstremt vanskelig og urettferdig. Jeg smører litt på her, men det er bare fordi det er sånn det føles akkurat nå. Så snart formen bedrer seg, følger humøret og pågangsmotet etter. Men det er slitsomt å gå på smell etter smell. Det tærer på krefter jeg ikke har, både på det fysiske og psykiske planet.

Jeg ser skuffelsen i øynene på dem rundt meg også. De savner også den jeg var før. Kontrasten mellom den jeg var før jeg ble syk, og den skyggen jeg fremstår som nå, er ubehagelig stor. Jeg klarer ikke bære deres skuffelse i tillegg til min egen. Så sterk er jeg bare ikke. Kanskje er det derfor jeg trekker meg unna, med en gang formen er på nedadgående kurve. For å skåne omverden, og meg selv. Jeg trekker meg raskt inn i eget skall, og blir der til jeg makter å komme ut igjen. Noen ganger trenger jeg kun timer eller dager inni skallet. Andre ganger, altfor ofte, blir jeg værende der i ukesvis.

Jeg burde være vant med dette nå. Burde takle det bedre. Etter så mange år i denne runddansen. Men det føles som om det går motsatt vei. Som om tålmodigheten slites tynnere og tynnere. Vil den til slutt ryke? Foto: Anita Hjertviksten LindlandVil tålmodigheten deres ryke? Sånn at jeg mister dem jeg trenger mest? Kvalme, tårer, sinne og sorg truer fra klumpen i magen. Den verkebyllen jeg ikke får has på. Som jeg ikke har noen som helst mulighet til å styre. Dersom den verkebyllen sprekker, tror jeg tårene aldri vil stanse.

Så jeg distanserer meg. Lever meg inn i andres liv, ser hva som skjer på Facebook, Snapchat, Instagram, Twitter. Nettavisene får tankene bort fra meg selv og over på viktigere problemer. Når alt kommer til alt, er mine problemer ganske små. Selv om de føles store. Men når helsa nekter å la meg fylle hverdagen med annet enn bare et absolutt minimum av aktivitet og positivt påfyll, så blir disse nedturene så øredøvende store at de fortrenger alt annet.

Kommunen jobber med å etablere et team som skal hjelpe meg å stable livet på beina igjen. Men de vet ikke hvordan de skal angripe det. Det er fordi problemene jeg sliter med, er komplekse og lite forutsigbare. Så det er ikke bare jeg som klør meg i hodet over kabalen som må legges. Nå er det en større gruppe mennesker som forsøker å legge denne kabalen. Uten at det foreligger noen løsning enda. Den kommer vel, håper bare ikke den dukker opp så sent at jeg mister alt motet mens jeg venter. Tiden går, men det er jammen ikke sikkert at jeg består.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Ufør og i selvfornektelse

Første desember erklærte NAV meg ufør. Det er over en måned siden nå, men det kjennes fortsatt ganske uvirkelig. Ufør er noe andre folk blir, ikke jeg. Jeg er jo frisk og rask, i hvert fall i tankene mine. Til tross for at jeg står så til de grader plantet midt oppi sykdoms- problematikk hver eneste dag, er selvfornektelsen likevel der. I tankene mine lurer jeg fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg skulle jo gjøre så mye! Mest av alt skulle jeg gjøre datteren min stolt over alt mammaen hennes kunne og fikk til. Men sånn ville ikke livsdirigenten min det, tydeligvis. I steden fikk jeg oppskriften på livskrise, og ingen fasit på hvordan jeg kommer ut av den. Jeg tipper at det lyser sorg, savn, og forbannelse ut av øynene mine her jeg sitter. Det er jammen godt jeg skriver i ensomhet.

Etter ei ukes sykehusinnleggelse på senhøsten, begynte ballen såvidt og rulle i forhold til det å skaffe meg hjelp på hjemmebane. Det er i grunnen jeg selv som har vært det største hinderet der. Selvfølelsen får seg stadig nye knekker, og når man har kommet til det punktet at “alle” mener jeg trenger hjelp, så vaier selvfølelsen definitivt på halv stang. Innerst inne vet jeg altfor godt hva som må til. Det er tross alt nesten fem år siden helsejævelen inni meg, satte inn det siste og avgjørende nådestøtet.

Likevel tviholder jeg i friske- Anita, fordi jeg ikke orker tanken på at navnet mitt og ordene “hjemmesykepleie”, “hjemmehjelp” og “rehabilitering” skal nevnes i ett og samme åndedrag. JEG VIL IKKE VÆRE SYK OG PLEIETRENGENDE!

Foto av Rémi Walle, Unsplash

Jeg roper inni meg, og kveler gråten med min indre sinna- stemme. Til og med min egen bestemor, på mange og åtti år, vegrer seg for å ta imot hjelp. Så hva i all verden skal jeg si da? Ikke førti år engang, og likevel så avhengig av andre for å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg er veldig glad for at jeg er født og oppvokst i et land som Norge, når helsa først bestemmer seg for å lage kvalm. Du trenger ikke reise lengre enn til Danmark, for å se at våre velferdsordninger er ganske okay når alt kommer til alt. Jeg kommer aldri til å bli rik, i hvert fall ikke på pengene jeg får fra NAV. Men det skulle bare mangle, så lenge situasjonen er som den er. Jeg klarer meg greit økonomisk, mye takket være en frisk og rask ektefelle, som fortsatt bidrar til bruttonasjonalproduktet.

Når det gjelder min mentale helse, vil jeg si den står i fare for total fallitt. Det finnes ikke noe koordinert og samkjørt system for å forhindre at psyken knekker og gjør helsesituasjonen mange hakk verre enn den allerede er. Som kronisk syk og i min verste livskrise, må jeg selv jakte på løsninger for både det ene og det andre. Foto av Gabby Orcutt, UnsplashIkke bare for meg selv, men også for en hel familie som er i ferd med å råtne på rot. Det er en vanvittig tung jobb, selv for de friskeste av de friske. Dersom det utenkelige skulle skje, at familien faktisk ikke tåler denne evigvarende belastningen, vil samfunnets oppgave med å følge opp meg og mine, bli mye større. Så hvorfor i all verden er det ikke større fokus på forebygging og tidlig inngripen? – Jeg bare spør.

Vi er midt i de gode forsetters høytid. Selv har jeg ingen, men jeg burde sikkert notert meg et par. Faktisk tar jeg like godt og skriver et forsett på vegne av vårt kjære Norge:

“I 2018 skal vi bli flinkere til å se de som sliter, støtte dem som trenger det, og gi en hjelpende hånd i forebyggende ånd, der det trengs. “

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Takk for det gamle året

Jeg skulle så gjerne avsluttet året med noen velvalgte ord. Noen kloke betraktninger over året som ligger bak oss, positive tanker for året som venter foran oss, pakket inn i håp og glede. Men jeg får det ikke helt til.

Det har vært stille på bloggen over lengre tid. Det plager meg mest fordi jeg liker og skrive, og fordi det gjør meg glad hver gang jeg har tømt hodet for tanker. Men ordene stokker seg, fingrene vil ikke skrive, overskuddet er ikke der.

Jeg har feiret jul sammen med dem jeg er aller mest glad i. Og det er jeg uendelig takknemlig for. Jeg har vært med på alt, og det er ingen selvfølge. Det har også bidratt til at jeg ikke har klart å være tilstede her, men når jeg må velge mellom å blogge eller å bruke tid med familien, er selvfølgelig valget enkelt. I dag skal årets siste dag feires, og jeg vet enda ikke om jeg klarer å bli med. Jeg satser selvfølgelig på at jeg klarer og mobilisere siste rest av energi, nok til å klare og ignorere vondtene, bringe frem smilet og komme meg i finstasen. Men timene som kommer vil vise om jeg får det til.

License free from Pixabay

Jeg har uansett lyst til å takke dere for året som ligger bak oss. At denne bloggen og dere lesere skulle bli så betydningsfulle for meg, ante jeg ikke da jeg startet opp høsten 2015. Men jammen er jeg glad for at jeg tok det skrittet! Jeg har fått så mange fine tilbakemeldinger fra dere, så mange gode ord, og lykkeønskninger. Noen nye vennskap har det også blitt. Tusen tusen takk skal dere ha! Mennesker er laget for å være del av et fellesskap, og det er akkurat det dere som leser disse ordene, sørger for å gi meg. Håper at noen av dere kanskje kjenner på den samme følelsen. Sammen er vi sterke, i hvert fall mye sterkere enn når vi står alene.

Om du skal feire i kveld eller lar det hele passere som en vanlig søndag. Om du skal være i godt lag, alene eller med noen som får deg til å føle deg alene; Jeg ønsker deg uansett en nydelig kveld, og så håper jeg morgendagen danner en god start på et godt nytt år. Håper 2018 bringer det du måtte ønske. Selv har jeg ingen forsetter, men sterke ønsker om bedre helse, og at menneskene rundt meg forblir friske, glade og fornøyde.

Alt godt for det nye året!

Anita

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Page 1 of 30

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén