Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Made by Rune Hjertviksten

Tag: Energi (Page 1 of 2)

Å føle seg normal

På lørdag hadde jeg en knallfin dag, på alle måter. Været var nydelig, jeg kom meg ut i marka på ATV sammen med mannen min, jeg var ute med hunden vår, stelte for kaninene og jeg følte meg tilnærmet normal igjen. Den følelsen er så god, at jeg totalt blokkerer alle tanker om prisen jeg vet må betales i ettertid.

Foto: Anita Hjertviksten Lindland

Det angrer jeg veldig på nå. Eller, å si at jeg angrer er kanskje ikke helt riktig beskrivelse. For å leve her og nå, gripe dagen og omfavne livet, kan vel knapt angres på. Det er kanskje riktigere å si at jeg er skuffet. Skuffet, lei, såret og vonbroten over at livet skal være så ekstremt vanskelig og urettferdig. Jeg smører litt på her, men det er bare fordi det er sånn det føles akkurat nå. Så snart formen bedrer seg, følger humøret og pågangsmotet etter. Men det er slitsomt å gå på smell etter smell. Det tærer på krefter jeg ikke har, både på det fysiske og psykiske planet.

Jeg ser skuffelsen i øynene på dem rundt meg også. De savner også den jeg var før. Kontrasten mellom den jeg var før jeg ble syk, og den skyggen jeg fremstår som nå, er ubehagelig stor. Jeg klarer ikke bære deres skuffelse i tillegg til min egen. Så sterk er jeg bare ikke. Kanskje er det derfor jeg trekker meg unna, med en gang formen er på nedadgående kurve. For å skåne omverden, og meg selv. Jeg trekker meg raskt inn i eget skall, og blir der til jeg makter å komme ut igjen. Noen ganger trenger jeg kun timer eller dager inni skallet. Andre ganger, altfor ofte, blir jeg værende der i ukesvis.

Jeg burde være vant med dette nå. Burde takle det bedre. Etter så mange år i denne runddansen. Men det føles som om det går motsatt vei. Som om tålmodigheten slites tynnere og tynnere. Vil den til slutt ryke? Foto: Anita Hjertviksten LindlandVil tålmodigheten deres ryke? Sånn at jeg mister dem jeg trenger mest? Kvalme, tårer, sinne og sorg truer fra klumpen i magen. Den verkebyllen jeg ikke får has på. Som jeg ikke har noen som helst mulighet til å styre. Dersom den verkebyllen sprekker, tror jeg tårene aldri vil stanse.

Så jeg distanserer meg. Lever meg inn i andres liv, ser hva som skjer på Facebook, Snapchat, Instagram, Twitter. Nettavisene får tankene bort fra meg selv og over på viktigere problemer. Når alt kommer til alt, er mine problemer ganske små. Selv om de føles store. Men når helsa nekter å la meg fylle hverdagen med annet enn bare et absolutt minimum av aktivitet og positivt påfyll, så blir disse nedturene så øredøvende store at de fortrenger alt annet.

Kommunen jobber med å etablere et team som skal hjelpe meg å stable livet på beina igjen. Men de vet ikke hvordan de skal angripe det. Det er fordi problemene jeg sliter med, er komplekse og lite forutsigbare. Så det er ikke bare jeg som klør meg i hodet over kabalen som må legges. Nå er det en større gruppe mennesker som forsøker å legge denne kabalen. Uten at det foreligger noen løsning enda. Den kommer vel, håper bare ikke den dukker opp så sent at jeg mister alt motet mens jeg venter. Tiden går, men det er jammen ikke sikkert at jeg består.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Min viktigste og vanskeligste jobb

Jeg er sliten av å være sliten. Er det for mye forlangt og be om en liten pause i all slitenheten? – Bare noen dager med fysisk og mentalt overskudd? Det er ikke mulig å formidle hvor fortvilet og lei det går an å bli av at helsa alltid begrenser all form for aktivitet.

Selv noe så lite energikrevende som å lese, blir vanskelig når verken kroppen eller hodet spiller på lag. Når armene blir numne bare av å holde ei bok eller en iPad, fordi nervesystemet ikke fungerer som det skal. Når ordene går i surr og du hele tiden mister tråden i det du har lest, fordi fatiguen og hjernetåka herjer. Når øynene er vonde å bevege, fordi de kjennes som åpne sår på grunn av manglende tårevæske. Når det virker som hodet vegrer seg for den minste stimuli, selv om det er absolutt stillhet rundt deg, fordi kroppen har mer enn nok med å takle alle sykdomsprosessene som pågår. Da blir det så vanskelig å få dagene til å gå, uten at motivasjonen forsvinner et sted langs veien.

Du tenker nok at dette er unødvendig klaging. Og det er kanskje det. Eller, du har rett i at det er klaging. Men unødvendig er det ikke. For uten muligheten til å klage, til å ventilere ut alle de dumme tankene som akkumulerer seg etterhvert som utfordringene banker på døra, så renner begeret over. Det siste jeg vil nå, er at begeret skal renne over. For det finnes knapt noe som krever mer energi enn det. Energi jeg ikke har. Så jeg må klage litt, parallelt med å fokusere på alt jeg kan være takknemlig for. Det må nemlig være en viss balanse mellom de to. Ikke for mye og ikke for lite av noen av dem. Å balansere klaging versus takknemlighet har visst blitt min nye oppgave. En oppgave jeg ikke har bedt om, men som må løses. Jeg jobber ikke lenger i arbeidslivet. Jeg jobber hjemme, med meg selv. 24 timer i døgnet. Ikke for å bli frisk, for det går ikke. Men for å leve så godt som mulig, på tross av de utfordringene jeg har. Jeg jobber med meg, for meg. Viktigere og vanskeligere jobb enn det, tror jeg knapt det går an å ha. Hva jobber du med?

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Energibalanse

Jeg strever med å finne balansen. Hvor mye og hva kan jeg gjøre før det er for mye? Hvor er skjæringspunktet mitt for aktivitet kontra hvile? Hvilke aktiviteter MÅ jeg gjøre, hvilke ønsker jeg å gjøre, og hvilke bør jeg kutte ut? Hva er det som gir meg påfyll, og hva tapper meg mer enn nødvendig?

Tenk at det finnes energiregnskap, og at jeg plutselig trenger å føre et sånt regnskap. En oversikt over hvor mye energi jeg har, sett opp mot hvor mye jeg forbruker. I hodet mitt høres det så surrealistisk ut at det like gjerne kunne vært et nytt reality- program på TV: “Energifella”.

Jeg skal straks tilbake til det virkelige livet, etter å ha levd under skjermede forhold de siste tre ukene. Ikke misforstå, for å være på rehabilitering er ikke akkurat noe spa- opphold. Men jeg har sluppet unna hverdagslige problemstillinger som matlaging, handling, rydding, støvsuging, og alt av aktiviteter knyttet opp mot barn. Istedenfor har jeg lagt opp dagene helt etter egne behov, kun avbrutt av en sporadisk omgang klesvask i ny og ne. Hvordan blir det da å komme tilbake til hverdagen?

Selv her på rehabilitering sliter jeg med å få energiregnskapet til å gå opp. Faktisk har jeg vært mer sengeliggende her, enn det jeg var hjemme før jeg dro avgårde. Ikke har jeg sekken full av nye verktøy til å takle det svingende energinivået på heller. Så hva nå? Hvordan skal jeg løse dette?

Free image from Pixabay.com

Jeg er stappfull av ubesvarte spørsmål. I hodet mitt surrer tankene, natt som dag. Jeg finner ikke av- knappen, og innimellom blir det så mye at tårene gjør øynene blanke og våte. Det er vanskelig å forklare hvor sliten jeg er, så gåen at selv det å pusse tenner blir som en fjelltopp jeg må klatre opp på. Men i neste øyeblikk, kanskje i morgen, gjør jeg meg nok en gang klar for å bestige nye fjell. En dag om gangen. En time om gangen. En fjelltopp om gangen. Sakte fremover, sånn at regnskapet til slutt kommer tilbake i balanse. Energibalanse.

Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén