Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Made by Rune Hjertviksten

Tag: Autoimmun sykdom (Page 1 of 17)

Å føle seg normal

På lørdag hadde jeg en knallfin dag, på alle måter. Været var nydelig, jeg kom meg ut i marka på ATV sammen med mannen min, jeg var ute med hunden vår, stelte for kaninene og jeg følte meg tilnærmet normal igjen. Den følelsen er så god, at jeg totalt blokkerer alle tanker om prisen jeg vet må betales i ettertid.

Foto: Anita Hjertviksten Lindland

Det angrer jeg veldig på nå. Eller, å si at jeg angrer er kanskje ikke helt riktig beskrivelse. For å leve her og nå, gripe dagen og omfavne livet, kan vel knapt angres på. Det er kanskje riktigere å si at jeg er skuffet. Skuffet, lei, såret og vonbroten over at livet skal være så ekstremt vanskelig og urettferdig. Jeg smører litt på her, men det er bare fordi det er sånn det føles akkurat nå. Så snart formen bedrer seg, følger humøret og pågangsmotet etter. Men det er slitsomt å gå på smell etter smell. Det tærer på krefter jeg ikke har, både på det fysiske og psykiske planet.

Jeg ser skuffelsen i øynene på dem rundt meg også. De savner også den jeg var før. Kontrasten mellom den jeg var før jeg ble syk, og den skyggen jeg fremstår som nå, er ubehagelig stor. Jeg klarer ikke bære deres skuffelse i tillegg til min egen. Så sterk er jeg bare ikke. Kanskje er det derfor jeg trekker meg unna, med en gang formen er på nedadgående kurve. For å skåne omverden, og meg selv. Jeg trekker meg raskt inn i eget skall, og blir der til jeg makter å komme ut igjen. Noen ganger trenger jeg kun timer eller dager inni skallet. Andre ganger, altfor ofte, blir jeg værende der i ukesvis.

Jeg burde være vant med dette nå. Burde takle det bedre. Etter så mange år i denne runddansen. Men det føles som om det går motsatt vei. Som om tålmodigheten slites tynnere og tynnere. Vil den til slutt ryke? Foto: Anita Hjertviksten LindlandVil tålmodigheten deres ryke? Sånn at jeg mister dem jeg trenger mest? Kvalme, tårer, sinne og sorg truer fra klumpen i magen. Den verkebyllen jeg ikke får has på. Som jeg ikke har noen som helst mulighet til å styre. Dersom den verkebyllen sprekker, tror jeg tårene aldri vil stanse.

Så jeg distanserer meg. Lever meg inn i andres liv, ser hva som skjer på Facebook, Snapchat, Instagram, Twitter. Nettavisene får tankene bort fra meg selv og over på viktigere problemer. Når alt kommer til alt, er mine problemer ganske små. Selv om de føles store. Men når helsa nekter å la meg fylle hverdagen med annet enn bare et absolutt minimum av aktivitet og positivt påfyll, så blir disse nedturene så øredøvende store at de fortrenger alt annet.

Kommunen jobber med å etablere et team som skal hjelpe meg å stable livet på beina igjen. Men de vet ikke hvordan de skal angripe det. Det er fordi problemene jeg sliter med, er komplekse og lite forutsigbare. Så det er ikke bare jeg som klør meg i hodet over kabalen som må legges. Nå er det en større gruppe mennesker som forsøker å legge denne kabalen. Uten at det foreligger noen løsning enda. Den kommer vel, håper bare ikke den dukker opp så sent at jeg mister alt motet mens jeg venter. Tiden går, men det er jammen ikke sikkert at jeg består.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Ble søvnen bedre?

*Sponset innlegg*

For en tid tilbake, skrev jeg et innlegg om nattesøvnen min. Ikke at den er så spennende i seg selv. Men fordi jeg er en av mange som har dårligere søvn på grunn av nattesvette, valgte jeg å dele mine tanker om dette plagsomme problemet. For med litt flaks, kom jeg nemlig i kontakt med en reddende engel ved navn Maria B. Sørbø. Hun driver en fin butikk, som heter Sov godt. Du forstår sikkert hvorfor jeg ble nysgjerrig, da jeg så navnet på butikken 😀

Maria hadde allerede skrevet en del om nattesvette, og etterhvert som jeg fikk pratet med henne, skjønte jeg at hun virkelig står på for å bidra til at kundene hennes får sove godt. I butikken hadde hun flere produkter tilgjengelig, som kunne hjelpe meg. Vi ble enige om at jeg skulle prøve ut kombinasjonen Tencel dyne og pute, med laken og sengetøy som også er laget i 100 % Tencel.

Jeg må innrømme at jeg ikke visste noe om disse produktene eller hva de inneholdt, fra før. Så jeg måtte lese meg opp litt. Maria beskriver det godt på siden sin, men kort forklart består produktene av rene naturfibre fra tre. Navnet på det miljøvennlige materialet er TENCEL®, som kjennetegnes av sval og silkemyk overflate, som samtidig er veldig fuktabsorberende. Alle produktene kan gjenvinnes og er faktisk 99% biologisk nedbrytbare.

Fargepaletten du kan velge sengetøy fra, er bare helt nydelig!

Dyna og puta så i grunnen ut som andre dyner og puter. Men da jeg la på sengetøyet og lakenet, skjønte jeg hvorfor Maria hadde snakket så varmt om produktene på forhånd. For det var faktisk veldig mykt og behagelig, i tillegg til å være flott å se på!  Om du er som meg, må det alltid en periode med tilvenning til, når du bytter pute eller dyne. Vi er vanedyr, de fleste av oss, det er bare å innrømme det. Men etter noen dagers bruk, konkluderte jeg med at det virkelig var bra jeg byttet.

For selv om nattesvetten aldri forsvant, så merker jeg mindre til den. Hvorfor det, tenker du kanskje? – På samme måte som ull har en fantastisk evne til å holde deg varm til tross for at det blir vått, klarer Tencel produktene å holde deg varm selv om de er våte av svette. Nå har sommeren 2017 vært virkelig dårlig her på Vestlandet. Men de få, varme nettene vi har hatt, ble også mer behagelige enn ellers. Fordi Tencel faktisk også virker svalende mot huden, når omgivelsene ellers er varme!

Skinnet bedrar, dette er mer enn bare ei dyne!

Jeg er veldig glad for at jeg fikk sjansen til å prøve disse produktene. For det er helt uaktuelt å bytte tilbake til det jeg brukte før. Faktisk måtte jeg det, her om dagen, da puta trengte en vask. Skikkelig kjipt å våkne til gjennomvåt og kald pute igjen!

Nå håper jeg du gir deg selv samme sjansen som jeg fikk. For det er virkelig verdt kronene, når søvnen blir bedre. Så i en begrenset periode kan jeg, sammen med Maria, gi deg muligheten til å kjøpe hva du vil*sovgodt.no, med hele 15 % rabatt! Det eneste du trenger å gjøre, er å legge inn rabattkode

KRONISKLYKKELIG

i den hvite boksen som kommer frem, når du trykker deg inn på handlekurven for å betale din bestilling. Rabattkoden er gyldig helt frem til 15. November 2017, men jeg ville ikke ventet for lenge med å bestille, hvis jeg var deg. Hva med en tidlig julepresang til deg selv?

Fortell gjerne hvordan det går, enten her eller på Sov Godt sin egen blogg 🙂 Ser frem til å høre fra deg!

*Rabattkoden kan brukes på alle produkter, det eneste unntaket er edderdunsdyne. 

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Er jeg virkelig så dårlig?

I dag skulle mannen min og jeg reist til Hurdalsjøen hotell. Vi var invitert til å delta på parkurs, i regi av Norsk Revmatikerforbund. Noe av avtalen var at jeg skulle skrive om kurset på bloggen, og jeg så frem til å dele opplevelsen med dere. Jeg hadde også gledet meg veldig til disse dagene sammen med mannen min, og til at vi som par skulle få noen tips og verktøy for å takle denne trøblete tilværelsen, på best mulig vis.

Dessverre gikk det ikke som jeg håpet, for istedenfor Lisence free from Pixabayå nyte romantiske middager og avslappende timer i boblebad, ligger jeg på sykehus. Jeg er på mitt fjerde døgn her, og må minst ligge ett døgn til. Isolert sett er jeg glad for å være her, og få hjelp. For jeg trengte det virkelig. Men jeg trengte virkelig det oppholdet ved Hurdalsjøen også!

I løpet av et år, er det ikke mange gangene jeg er ute på noe. Spesielt ikke noe som involverer reising. Det kan jeg skylde den elendige helsa mi for. Før i tiden, før jeg ble syk, var jeg mye på farten og kunne ta ting på sparket. Nå må det planlegges i god tid, og selv da er det langt i fra sikkert at jeg kan gjennomføre.

Inni meg vokser det en stygg og ekkel klump av vonde følelser. Lag på lag med sorg, sinne, frustrasjon, misunnelse, irritasjon og kullsvart tristhet. Altfor mange år føles tapt. De er som sorte hull i livshistorien min. Alle disse årene som kom og gikk, det var sykdommen som tok dem.

Rundt meg har helsepersonell begynt å prate om å skaffe meg hjelp når jeg kommer hjem. At Lisence free from Pixabaykommunen må kobles inn. Jeg er tilstede uten egentlig å være det. Hører hva de sier, men vil helst ikke ta det inn. Er det meg de snakker om? Jeg, som er mamma, bonusmor, ektefelle og matmor? Jeg skulle jo ta meg av dem rundt meg, jeg skulle ikke være den som trenger hjelp.

Kanskje er det derfor jeg føler meg kvalm? Kanskje det forklarer hvorfor jeg føler meg nummen og ute av stand til å bevege meg? – På grunn av dette sjokket, eller hva jeg skal kalle det. Strengt tatt burde det ikke være noe sjokk, etter så lang tid. Men likevel. Er jeg virkelig så dårlig?

Jeg vet ikke hva neste skritt blir. Jeg vet ikke engang hva neste time bringer. Kanskje like greit , for jeg har uansett ikke krefter til å takle ting før de kommer. Her og nå er det eneste som er sikkert. Så kan jeg ikke annet enn å ta imot det som kommer. Uansett hva det er.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Page 1 of 17

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén