Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Tag: Utfordringer (Page 1 of 7)

Savnet!

Dette er meg. Det høyre bildet er tatt på en ganske god dag. Det andre er tatt i dag. For meg føles det som to forskjellige personer. Men det er jo ikke det. Begge to er meg. Den viktigste forskjellen er kanskje at jeg prøver å distansere meg fra hun på bildet til venstre. Hun som føler seg svak, ser dårlig ut og ikke klarer. Hun andre ser mye kjekkere ut, og klarer så mye mer.

Jeg vil ha mer av hun til høyre. Men det er visst vanskelig å få til. Mye mye vanskeligere enn noen hadde trodd. Til og med legene. Jeg har lett etter henne i fire år nå, det samme har de. Innimellom dukker hun opp, men så forsvinner hun like raskt som hun tittet frem. Hvorfor skal det være så vanskelig å finne tilbake til seg selv? Lurer på om jeg må sende ut en savnet- melding for å finne meg.

Uten sammenligning forøvrig, tipper jeg det er litt av den samme følelsen hele Norges ski- yndling, Therese Johaug, kjenner på nå. I hennes tilfelle, er det noen som har bestemt at hun ikke får drive på med det hun liker aller best. Det er riktignok bare helt midlertidig, og ingen tar fra henne evnene. Hun må bare ta en ufrivillig pause, før hun kan starte opp igjen akkurat som før. Kjenner jeg syns litt synd på henne. Ikke fordi hun gråter store tårer over dommen, som “alle” mener er så hard. Jeg syns synd på henne fordi hun tydeligvis mangler perspektiv nok til å se at dette bare er en fartshump på veien videre. For veien hennes er staket ut,  evnene er intakte, og støtteapparatet står i ryggen på henne hele veien frem til det nye målet. Til og med statsministeren tar seg en pause fra den travle valg- hverdagen, for å fortelle at hun støtter Johaug og gleder seg til å se henne tilbake i samme, kjente person. Johaug kommer ikke til å måtte etterlyse seg selv, for hun er tilbake før vi vet ordet av det.

Jeg irriterer vel på meg både den ene og den andre ved å si sånt. Man skal ikke sitte hjemme i sofaen og baksnakke nasjonalhelter, sånn helt uten videre. Jeg gjør det likevel, fordi Johaug er et steike godt bilde på det manglende perspektivet som altfor mange nordmenn har. Svært få av oss, har særlig mye å klage på når det kommer til stykket. Det er bare å skru på tv- nyhetene en hvilken som helst kveld, så serveres perspektiv- forlangende saker så det smeller i pannebrasken. Man må bare tørre og løfte litt på skylappene.

Johaug klarer seg. Det er jeg ikke i tvil om. Hun kommer garantert til å stå på pallen igjen også. Selv om hun syns verden er urettferdig nå, er det ikke denne saken som kommer til å fylle tankene hennes den dagen hun som nittisyv år gammel dame ligger på dødsleiet og tenker tilbake på et langt og innholdsrikt liv.

Jeg kommer også til å klare meg. Men det er heller tvilsomt at jeg havner på noen pall. Det må være en europalle, i så fall. Men det er helt greit. For fokuset mitt har utvilsomt endret seg de siste årene. Mens jeg venter på at hun på bildet til høyre skal dukke opp igjen, nøyer jeg meg med å gjøre det beste ut av de dagene jeg har. For hver dag man får, er en slags seier om man bare ser på den med det rette perspektivet. Med eller uten pallplassering, støtteapparat og heiarop fra statsministeren.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Å holde seg flytende

Jeg trenger en pause. På ubestemt tid. For jeg er dørgende sliten, og klarer ikke å finne veien opp til overflaten. Der oppe hvor jeg holder meg flytende, ved å holde Lisence free from Pixabayfast i livbøyene som tross alt finnes i livet mitt. Jeg var god til det, en stund. – Å holde fast, mener jeg. Men så kom det flere utfordringer min vei. Og enda flere oppå der igjen. Det føles som de ligger lag på lag, og trykker meg nedover. Lik den haugen av lagkamerater som slenger seg i gledesrus oppå fotballspilleren som akkurat har scoret det siste, avgjørende målet. Bare det at det ikke er lagkamerater som tynger meg ned. Det er motspillere. Og jeg brøler ikke av glede, men gråter stille tårer som smaker livserfaring jeg så inderlig gjerne skulle vært foruten.

Selv om jeg er fullt klar over at ingen liker å lese om andres selvmedlidenhet, så innrømmer jeg åpent at det er det jeg lider av akkurat nå. Det er fordi denne kampen har pågått så lenge, at den tærer på krefter og overskudd som jeg mangler i utgangspunktet. Medisinene jeg tar, bidrar heller ikke positivt. Enkelte av dem gir “bonuser” i form av depresjoner, utmattelse, og forsterkning av allerede plagsomme symptomer. Er det ikke herlig?

Utviklingen burde gå i stikk motsatt retning av det den gjør. Jeg burde bli bedre, bli flinkere til å takle sykdommene, bli mer optimistisk på egne vegne. I stedet er jeg dårligere, og ser for øyeblikket ganske mørkt på fremtiden. – Hvilken fremtid? Fremtiden med smerter, utmattelse og annet utyske, 24 timer i døgnet, 365 dager i året? Kan utvikle panikkangst av mindre, men her er ikke flere diagnoser velkomne.

Jeg vet at disse svartmalte tankene ikke hjelper. De er bare med på å dra meg enda lengre ned. Men det er nå engang de tankene jeg har, akkurat nå. Kanskje er de en protest Lisence free from Pixabaymot den vanvittige mestringskulturen som har fått utvikle seg litt for lenge. Man skal liksom mestre alt, samme hva som kastes mot en. “Hvis du sliter, har du deg selv å takke, fordi du ikke ser positivt nok på livet.” Vel, å tenke positivt er fint og flott det. Men alt til hver sin tid. For min del, er dette tiden for å la positive tanker gjøre som de vil. For akkurat nå, tar de negative tankene all plass. Det skal de få lov til, en liten stund. Så kommer jeg sikkert sterkere tilbake når jeg minst aner det. For inni meg bor det en seig liten kriger, som ikke gir seg med det første. Hun trenger bare noen pust i bakken, innimellom.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Jeg lever i dag

Så ligger jeg her da, nok en søndag. Oppturen som de ukentlige infusjonene gir meg, avtar kraftig mot slutten av uka. Noen ganger lander jeg mykt på begge beina. Andre ganger, som i dag, krasjlander jeg så hardt at beina svikter under meg. Det er en del av opplegget, det er noe jeg bare må regne med. Infusjonene har nå pågått siden februar, og sluttdatoen truer i horisonten. Ikke at det er satt noen sluttdato enda, men jeg vet at dette er en midlertidig løsning. Det er ingen god løsning for kroppen å innta høydose kortison hver syvende dag. Til det er bivirkningene for mange. På kort sikt er det mange, synlige bivirkninger. På lang sikt mange skjulte, som bryter kroppen ned.

Jeg har havnet i en situasjon der jeg må velge mellom ulike onder. Vil jeg øke matlyst og kroppsvekt, mot å få mer energi? – Ja. Vil jeg risikere fremtidig beinskjørhet mot å dempe pågående betennelser i kroppen? – Ja. Vil jeg påføre meg selv ustabilt humør og stygge utslett i bytte mot mer livsglede? -Ja! Vil jeg øke kreftrisikoen for å legge en demper på alt denne sykdommen gjør mot meg? – Ja, ja, ja!

En dag angrer jeg kanskje på disse valgene. Men jeg lever i dag, og må ta valgene mine deretter. Det er i dag jeg vil være den beste mammaen og ektefellen jeg kan. Selvsagt ønsker jeg å være det i morgen også. Og neste uke, neste sommer, og i årene som kommer. Men det eneste jeg har garanti for, er dagen i dag. Denne dagen må jeg gjøre det beste ut av.

For meg har den beste løsningen blitt å ta medisiner som ikke bare gjør godt. Licence free from PixabayDersom det funket å puste ut vonde minner mens jeg foldet ben og armer i lotusposisjon og produserte rosa tankeskyer, ville jeg gjort det. Det vil si, jeg har prøvd det og. Ikke samtidig. Men det står på den sinnsykt lange lista over ting som er prøvd og kastet i “funker-ikke-boksen”. Det var en gang i tiden hvor jeg skydde medisiner som pesten. I dag er jeg dem evig takknemlig. Uten dem er det ikke godt å si hvor jeg hadde vært.

Sett utenfra vil nok mange si at jeg står på stedet hvil. Jeg er like syk, like lite i arbeid, og omtrent like ustabil i formen, som jeg var for ett år siden. Eller tre, for den saks skyld. Og jeg er til en viss grad enig. Men det er bare utenpå. For inni meg, har det skjedd masse. På disse årene som har gått etter at sykdom overtok styringen, har jeg levd en mannsalder, inni hodet mitt. Licence free from Pixabay

Jeg har tenkt tanker og levd ut scenarioer, en gammel dame verdt. Ikke det at jeg føler meg så klok, men jeg er rik på erfaringer. Skulle inderlig ønske det var bekymringsfrie, glade, og lette erfaringer. Det er de ikke, men det er nå bare sånn det er. Ikke mye annet å gjøre, enn å gjøre det beste ut av det. Et tilsynelatende ungt sinn, i en ung kropp, med gamle tanker. Reine Kinderegget det jo!

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Page 1 of 7

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén