Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Ufør og i selvfornektelse

Første desember erklærte NAV meg ufør. Det er over en måned siden nå, men det kjennes fortsatt ganske uvirkelig. Ufør er noe andre folk blir, ikke jeg. Jeg er jo frisk og rask, i hvert fall i tankene mine. Til tross for at jeg står så til de grader plantet midt oppi sykdoms- problematikk hver eneste dag, er selvfornektelsen likevel der. I tankene mine lurer jeg fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg skulle jo gjøre så mye! Mest av alt skulle jeg gjøre datteren min stolt over alt mammaen hennes kunne og fikk til. Men sånn ville ikke livsdirigenten min det, tydeligvis. I steden fikk jeg oppskriften på livskrise, og ingen fasit på hvordan jeg kommer ut av den. Jeg tipper at det lyser sorg, savn, og forbannelse ut av øynene mine her jeg sitter. Det er jammen godt jeg skriver i ensomhet.

Etter ei ukes sykehusinnleggelse på senhøsten, begynte ballen såvidt og rulle i forhold til det å skaffe meg hjelp på hjemmebane. Det er i grunnen jeg selv som har vært det største hinderet der. Selvfølelsen får seg stadig nye knekker, og når man har kommet til det punktet at “alle” mener jeg trenger hjelp, så vaier selvfølelsen definitivt på halv stang. Innerst inne vet jeg altfor godt hva som må til. Det er tross alt nesten fem år siden helsejævelen inni meg, satte inn det siste og avgjørende nådestøtet.

Likevel tviholder jeg i friske- Anita, fordi jeg ikke orker tanken på at navnet mitt og ordene “hjemmesykepleie”, “hjemmehjelp” og “rehabilitering” skal nevnes i ett og samme åndedrag. JEG VIL IKKE VÆRE SYK OG PLEIETRENGENDE!

Foto av Rémi Walle, Unsplash

Jeg roper inni meg, og kveler gråten med min indre sinna- stemme. Til og med min egen bestemor, på mange og åtti år, vegrer seg for å ta imot hjelp. Så hva i all verden skal jeg si da? Ikke førti år engang, og likevel så avhengig av andre for å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg er veldig glad for at jeg er født og oppvokst i et land som Norge, når helsa først bestemmer seg for å lage kvalm. Du trenger ikke reise lengre enn til Danmark, for å se at våre velferdsordninger er ganske okay når alt kommer til alt. Jeg kommer aldri til å bli rik, i hvert fall ikke på pengene jeg får fra NAV. Men det skulle bare mangle, så lenge situasjonen er som den er. Jeg klarer meg greit økonomisk, mye takket være en frisk og rask ektefelle, som fortsatt bidrar til bruttonasjonalproduktet.

Når det gjelder min mentale helse, vil jeg si den står i fare for total fallitt. Det finnes ikke noe koordinert og samkjørt system for å forhindre at psyken knekker og gjør helsesituasjonen mange hakk verre enn den allerede er. Som kronisk syk og i min verste livskrise, må jeg selv jakte på løsninger for både det ene og det andre. Foto av Gabby Orcutt, UnsplashIkke bare for meg selv, men også for en hel familie som er i ferd med å råtne på rot. Det er en vanvittig tung jobb, selv for de friskeste av de friske. Dersom det utenkelige skulle skje, at familien faktisk ikke tåler denne evigvarende belastningen, vil samfunnets oppgave med å følge opp meg og mine, bli mye større. Så hvorfor i all verden er det ikke større fokus på forebygging og tidlig inngripen? – Jeg bare spør.

Vi er midt i de gode forsetters høytid. Selv har jeg ingen, men jeg burde sikkert notert meg et par. Faktisk tar jeg like godt og skriver et forsett på vegne av vårt kjære Norge:

“I 2018 skal vi bli flinkere til å se de som sliter, støtte dem som trenger det, og gi en hjelpende hånd i forebyggende ånd, der det trengs. “

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Previous

Takk for det gamle året

6 Comments

  1. Veronica

    Kjenner meg dessverre igjen i det du skriver! Ble selv ufør for 8 år siden, i en alder av 32 år. Man må være sterk for å være syk, så mange kamper å kjempe. Men jeg lover deg det blir bedre! Når du med tiden kjenner at din jobb er å ta vare på deg selv, og når du klarer å se hva som er det positive i livet! For meg ble det at jeg alltid var hjemme når barna kom fra skolen, tidsklemma ble “borte” og vi som familie fikk mere tid sammen uten det samme stresset! Ja så blir vi ikke rike på penger, men plutselig oppdaget jeg at vi ble rike på tiden sammen!
    Ta deg tid til å sørge over det å bli ufør, fot det er en sorg! Men prøv samtidig å fokuser på å finne det positive og på å finne ut hva du kan gjøre for å få det best mulig!
    Jeg heier på deg og familien din ❤

    • Takk for at du heier på meg. Alle kunne trengt en heiagjeng.

      I forhold til det å være hjemmeværende er det lite som har endret seg for meg nå. Har jo gått hjemme på fulltid siden 2013, i påvente av at jeg skulle bli bedre. Men sånn gikk det jo ikke. Så ungene er vant til å ha meg hjemme, problemet er bare at jeg ikke nødvendigvis er særlig tilgjengelig av den grunn. Det er liksom ikke så stas å komme hjem til en mamma som ligger i senga…

      Når det gjelder tiden ellers, har jeg vel aldri sett så lite til mannen min som nå. Han har dobbelt opp med arbeidsoppgaver i hjemmet, og det tærer på kreftene og humøret. Forhåpentligvis vil det hjelpe å få praktisk bistand fra kommunen, så får det bare være at det går på selvfølelsen min løs. Hensynet til dem jeg er glad i, kommer uansett først.

      Jeg tenker at med tiden så går nok ting seg bedre til, jeg klarer bare ikke å se for meg hvordan, helt enda. Men takk for gode ord, det varmer ❤️

    • Randi

      Akkurat et samme tenker jeg!
      Jeg ble erklært ufør i 2014.

  2. Bente

    Kjære deg. Å bli uføretrygded behøver ikke å bety noe annet enn at livet står litt på vent. Det behøver ikke være for alltid, vet du. For meg var det en lettelse. Da slapp jeg stadig å kjempe mot Nav mere. Da hadde jeg ihvertfall en inntekt som kom hver måned. Jeg var i systemet nærmere 8 år før jeg kom dit og det var slitsomt. Men det er en sorgprosess du må gjennom og den tar sin tid. Jeg er nå 75 % ufør og jobber litt som vikar i en bolig for psykisk utviklingshemmede og er fornøyd med det. Bruk den tiden det tar å komme gjennom sorgen, prøv å nyte det du klarer og gi litt faen innimellom. Klem

    • Det er ikke uføretrygden i seg selv som er problemet. Det er alle konsekvensene av å være ufør, som skaper sorg og uro. Jeg er glad for at jeg nå vet hva jeg har å forholde meg til økonomisk, at jeg slipper å sende meldekort og at jeg kan reise hvor jeg vil uten at en instans kan avslå ønsket. Men at jeg har blitt ufør, ute av stand til å jobbe, er en tanke som trenger tid for å modnes. Har slitt med langvarig sykdom før i livet også, men hver gang har jeg tenkt at jeg kom til å bli bedre igjen. Nå er sjansen for det så liten, at selv NAV har avskrevet meg. Når jeg ser hvor mye familien min påvirkes negativt av alle mine helseproblemer, så presser ofte tårene på. Jeg har ikke valgt denne livssituasjonen, men det har jammen ikke de heller! Skrekken for at belastningen skal bli for stor, sånn at jeg blir sittende igjen alene, er påtrengende.

      Men for alt i verden, livet er ikke over, på noen som helst måte. Jeg må bare omdefinere mine tanker for fremtiden, og senke kravene en del. Så går det seg nok til.

      Takk for støtten, stor klem ❤️

Leave a Reply

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén