Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Tag: Helsevesenet (Page 1 of 2)

De provoserende pekefingrene

For tre uker siden, kommenterte jeg Erna Solbergs bloggpost om hvor bra det går i det norske helsevesen. For to uker siden, postet jeg et åpent brev til statsministeren her på bloggen. Brevet ble også mailet til statsministerens kontor, som bekreftet mottak av henvendelsen. Likevel sitter jeg her og lurer på de samme tingene, for verken statsministeren eller andre i hennes sted, har tatt seg bryet med å svare på spørsmålene som jeg og mange andre lurer på.

Mange tenker nok at jeg er litt høy på pæra, som tror jeg kan forvente svar fra Norges overhode. Men det er helt greit, folk får mene hva de vil. Selv syns jeg ikke det er mer enn riktig at norges innbyggere kan og bør stille spørsmål ved velferdssystemene våre, spesielt når de ikke fungerer skikkelig. Det er nemlig altfor mange som ikke får den hjelpen de trenger, innenfor tidsrammer som politikerne selv har vært med på å definere.

Kanskje må man ha litt høye tanker om seg selv, for å komme noen vei? Siden samfunnet tar seg den friheten og generaliserer over oss NAVere, får vi ta oss friheten og generalisere tilbake. Min påstand blir da at helsevesenet mener det ikke er alle diagnoser, symptomer eller plager som er “fæle” nok, til at de blir prioritert. Samtidig skaper de samme diagnosene og plagene så store problemer hos oss som lider av dem, at vi ikke klarer å delta i samfunnet på den måten som er forventet, og som vi selv ønsker. Så hvorfor i all verden får vi ikke den hjelpen vi trenger da? Hva er logikken i at vi verken skal sees, høres, eller koste penger, samtidig som pasientgruppen vokser?

Jeg skal kutte helt ut den dårlige samvittigheten som har plaget meg de seneste årene. Samvittigheten over at jeg går hjemme og mottar penger for det, når jegFree license from Pixabay egentlig skulle vært på jobb og vært til nytte for noen. Så lenge HelseNorge er milevis fra å kunne hjelpe meg ut av denne forbannede hengemyra jeg står fast i, har jeg absolutt ikke noe å skjemmes av! Faktisk burde jeg være stolt, over at jeg fortsatt ikke har bukket helt under det urimelige presset det er å gå med smerter hver eneste dag, år ut og år inn. Samtidig som avisforsidene roper mot meg at det er min og de andre NAVernes skyld at Norge går til helvete.

Fra nå av, skal det bli slutt på denne åpenlyse mobbingen, den patetiske baksnakkingen og alle provoserende pekefingrene som er rettet mot meg og mine likemenn. Før du selv har prøvd å gå i mine eller andre kronikeres sko på ubestemt tid, så er du ikke i posisjon til å uttale deg om alt vi bør og ikke bør gjøre. Prøv selv, så kan vi heller ta en diskusjon etterpå. Men det tviler jeg på at verken du, Erna eller noen andre tør. For nå når jeg vet hvor tøft det er, hadde jeg aldri i verden valgt livet med kronisk sykdom på lasset, frivillig.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Kjære statsminister

For ei uke siden, skrev jeg til deg på bloggen din. Anledningen var at du fortalte det norske folk om de forbedringene din regjering har gjort i helsevesenet. Siden jeg er storforbruker av helsevesenets tjenester, er jeg den første til å klappe når tilbudet forbedres. Like åpenbart bør det selvfølgelig være at jeg klager når det samme tilbudet ikke fungerer. Jeg opplever deg som en tilgjengelig statsminister med ører som er mottagelige for hva dine medborgere har på hjertet. Ble derfor ganske skuffet over at du ikke kom med svar på mine eller andres kommentarer til din suksessberetning om situasjonen i HelseNorge.

Nå er det en gang sånn, at et liv med kronisk sykdom har lært meg mye. Men kanskje mest av alt, at man ikke skal gi seg. Så jeg stiller deg spørsmålene på nytt, denne gang i et åpent brev. Basert på alle tilbakemeldingene jeg får på min egen blogg, tror jeg nemlig ikke at jeg er den eneste som gjerne vil vite mer om hva statsministeren tenker om temaet.

I artikkelen din skrev du at “Flere pasienter behandles. Ventetidene går ned.” – Det er gode nyheter, både for deg og for meg. Men det er ikke godt nok, for vi er fortsatt altfor mange som venter altfor lenge, på undersøkelser og behandling som kan endre liv. Jeg forstår at en statsminister ikke kan engasjere seg i enkeltskjebner, men helseøkonomi forstår du. Er det god helseøkonomi å la tusenvis av mennesker vente i årevis på utredning og behandling? Mange av de problemene jeg og andre i samme situasjon sliter med, kunne kanskje vært behandlet før de fikk utvikle seg til å bli kroniske, dersom vi fikk den hjelpen vi trengte med en gang. Vi skal selvfølgelig komme i annen rekke i forhold til dem som har livstruende skader og sykdommer, men visste du at kroniske smerter også tar liv? Det går bare mye saktere, og koster samfunnet forferdelig mye penger og ressurser først.

Jeg skal ikke gå i detaljer om egen sykehistorie, men kan gi deg noen høydepunkt. I 2013 ble jeg akutt syk. Brukte store deler av året til ulike undersøkelser og prøving av medisiner. Flere av undersøkelsene ble gjennomført på private sykehus, for å slippe og stå i kø så lenge. I 2014 og 2015 ble jeg flere ganger sendt fra Stavanger Universitetssykehus til Haukeland, fordi ekspertisen på mine problemer visstnok holdt til i Bergen. Våren 2014 ble jeg også henvist til Smerteklinikken ved Universitetssykehuset i Stavanger, fordi involvert helsepersonell innså at jeg trengte hjelp til å dempe smertenivået mens jeg ventet på videre utredning. Etter 1 år i kø, kom jeg inn. Dersom du ikke har vært borti smertebehandling før, så kan jeg fortelle deg at det er langdryge greier. Det innebærer mye prøving og feiling, som i mitt tilfelle fortsatt pågår.

Vi nærmer oss 2017, og jeg er verken ferdig utredet eller tilfredsstillende smertelindret. En spesifikk undersøkelse som kan være avgjørende for min videre behandling og prognose, har jeg allerede stått i kø i 7 måneder for å komme inn til. Da jeg nylig spurte sykehuset om når jeg kan forvente å komme til, var svaret at det fortsatt kan gå 1 år før undersøkelsen kan gjennomføres. Samtidig er henvisningen min ikke å se på helsenorge.no, så det spørs om det lyser alarmlamper noe sted på denne typen alvorlige fristbrudd. Men nok om det, jeg må vel ha tillit til at systemet fanger opp eventuelle feil eller mangler.

Du har sikkert gjettet for lenge siden, at jeg er en av disse grusomme NAVerne. Denne pariakasten som får skylden for det meste som går galt i Norge. Vi er visst en gjeng udugelige, late mennesker som er mer opptatt av å se på såpeopera enn å delta i samfunnet. Syns forresten det er litt snodig det der, for jeg har ikke truffet en eneste NAVer med sløve holdninger. Da jeg var på såkalt rehabilitering i sommer, (min “sommerferie”), møtte jeg kun hardbarka stå-på mennesker som kjempet med nebb og klør til tross for at de hadde fått utdelt ganske dårlige kort. Så hvem er alle disse sløvingene som kollegene dine, media og andre forstå-seg-på-ere maser om?

Dersom disse sløvingene faktisk eksisterer, må jeg si at måten helsevesenet er bygget opp på, er helt perfekt for å bistå sløvingene i å hale ut tiden. NAV kan jo mase til de blir grønne, på at trygdemottakerne må gjøre seg fortjent til trygda. Så lenge man alltid har en eviglang sykehuskø man kan stille seg i, så kommer de ingen vei.  Det er jo også ganske tragikomisk at makstiden man kan stå på Arbeidsavklaringspenger er 4 år, når helsevesenet ikke har sjanse i havet til å svelge unna alle pasientene som skal utredes, behandles og rehabiliteres, på den tiden.

Så, Erna. Hvordan tenker du at jeg og mine sløve med- NAVere skal forholde oss til denne skrustikka vi har havnet i? Jeg får nemlig følelsen av å være del av en samfunnsgruppe som dere politikere helst vil unngå å både se og høre om. Vi gjør jo ikke annet enn å belaste samfunnet, og sørge for å gi dere røde tall i regnskapene. Dere kan stramme skrustikka så mye dere orker, men vi forsvinner faktisk ikke. Med mindre vi dør i helsekøen da. Men en dag sitter du der kanskje selv, og lurer på hvordan og når du skal få hjelp. Da hjelper det deg fint lite om politikerne som erstatter din regjering, skriker på forsiden av riksdekkende aviser at du må opp og ut om morran. For det er det jammen ikke sikkert at du klarer.

Med vennlig hilsen,

Anita Hjertviksten Lindland, stolt NAVer og bloggerAnita Hjertviksten Lindland

***

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Livet i helsekø

Det høres kanskje litt rart ut, men når man går hjemme uten å være i stand til å tjene samfunnet, får man gjerne et spesielt forhold til tid. Før jeg ramlet ut av arbeidslivet, strakk tiden aldri til. Rekken over alt jeg burde ha gjort og skulle gjøre, var uendelig. Men det er rart hvor mye man klarer å presse inn i en allerede fullstappet kalender, om bare viljen og evnen er der. Nå klarer jeg knapt å presse inn noe som helst, til tross for at jeg har flust med tid. Jeg har fortsatt viljen i orden, men den upålitelige evnen glimrer med sitt fravær. Det vil si, jeg klarer tidvis noe. Unntaksvis klarer jeg en hel del. Men mesteparten av tiden klarer jeg kun en brøkdel av det jeg kunne før. Likevel syns jeg tiden går fryktelig fort. I hvert fall når jeg ser bakover. Tenk at det allerede er over tre år siden jeg var noens kollega. Tre år siden jeg hadde noen å spise lunsj med, hver eneste ukedag. Tre år siden jeg mottok en lønnsslipp som jeg hadde jobbet for å fortjene. Tre år…

Dersom jeg ser fremover i tid, syns jeg tiden går for tregt. Det er fordi jeg fortsatt går og håper på at jeg skal få hjelp til å fungere bedre. Denne sykdommen som har inntatt kroppen min som en parasitt, kommer aldri til å forsvinne. Det er på en måte greit. Men å slå seg til ro med at jeg skal fortsette å være så steindårlig som dette, kommer ikke på tale! Av den grunn fortsetter jeg å mase om hjelp, noe som blant annet fører til stadige undersøkelser, tester og nye medisiner. I dag var dagenLicense free from Pixabay kommet for en test jeg ble henvist til for syv måneder siden. Trodde jeg da. For da jeg møtte opp på sykehuset, utførte de andre tester enn forespeilet. Årsak? – Utstyret de skulle bruke på meg, er til reparasjon i Israel. Vel og bra det, man vil jo selvsagt testes med fungerende utstyr. Men etter litt flere spørsmål fra meg, viser det seg at jeg fortsatt kan måtte vente enda ett år før de får gjennomført testen, da de ikke har kapasitet nok til å ta unna køene, selv med fungerende utstyr. Hva skal man svare til sånt? – Det nytter fint lite å bli sint på dem som formidler beskjeden. Den stakkars legen hadde nettopp startet på et 12 timer langt skift, så jeg tviler på at hun kan ta på seg skylden for den lange køen av utålmodige pasienter. Det er systemet som ikke fungerer. Systemet som er bygget for å ivareta oss når vi trenger det, er stappfullt av store hull.

“Ikke klag, du bor i ett av verdens beste land!” – Ja, det gjør jeg. Det er uendelig mye bra med dette fine landet vi bor i, og jeg kunne ikke tenke meg et bedre sted å bli født. Men det må gå an å påpeke feil og mangler likevel. Et systems verste fiende må være stillstand og mangel på utvikling. Og nå tror jeg jammen at HelseNorge ikke klarer å følge med på den utviklingen som skjer. Hundretusener av nordmenn er i samme pasientgruppe som meg. Heldigvis går ikke alle disse hjemme og venter på hjelp, men likevel. Noe må skje. Jeg er så trøtt og lei av at politikere og samfunnskritikere hele tiden retter pekefingeren mot alle oss som på ulikt vis er avhengig av hjelp fra det offentlige. Hva er det som får dere til å tro at vi velger denne miserable tilværelsen selv? Smerter, utmattelse, dårlig økonomi, manglende følelse av å bidra med noe, skrantende sosialt liv, uthenging i sosiale medier og annet “knask”. Hvem i alle dager velger noe sånt frivillig, tror du?

Tiden gårDersom jeg kunne velge selv, hadde jeg definitivt gitt avkall på de usle kronene NAV betaler meg for å stå i helsekø. Nå har jeg stått i mange, ulike helsekøer de siste tre årene. Og jeg får fullstendig panikk ved tanken på at det kanskje kan fortsette sånn i flere år enda. Det er min dyrebare tid som forsvinner! Tiden fra jeg var 34 til 37 er tapt for alltid. Ikke la meg tape flere år. Vær så snill! Ikke visste jeg at alle disse dagene som kom og gikk, var selve livet. Livet i helsekø.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén