Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Tag: NAV (Page 1 of 2)

Hissig hilsen en NAVer

Jeg kjenner på et boblende sinne, over all den dritten vi NAVere stadig får slengt etter oss. Jeg kjenner på en bunnløs fortvilelse over at jeg og mine “kolleger”, skal måtte tåle dette på toppen av alt annet vi strir med. Sorgen over at min datter på et eller annet tidspunkt skal skjønne at samfunnet synes sånne som meg er parasitter og snyltere, spiser meg nesten opp.

Jeg vet at det finnes hundretusenvis av mennesker som mener at NAVere med sykdommer som ikke vises på utsiden, ikke prøver hardt nok. At vi “bare kan”, eller “bare burde prøve”. Vel, det er prøvd. Mange ganger! Men det var det ingen som fikk med seg, fordi de hadde nok med seg selv. Eller kanskje var det noen andre stakkarer som fikk smake vreden deres. Hva vet vel jeg, jeg er jo bare en plagsom trygdemottaker. Vi skal verken sees eller høres. Og i hvert fall ikke kjennes på lommeboka eller påvirke bunnlinja i budsjettene!

Når ble det allment akseptert å sparke nedover? Jeg trodde faktisk gapestokkens tid var License free from Pixabayforbi, men likevel henges vi NAVere stadig ut i offentlig rom, til spott og spe for den moderne varianten av lynsjemobben. Nå sist av hele norges joviale og folkekjære Bjarne Brøndbo. Håper virkelig at dårlig samvittighet spiser dere opp fra innsiden, den dagen dere innser hva dere har gjort. Tenk å synke så lavt, at dere tråkker andre lenger ned i dritten, i frykt for at vi skal forsyne oss for grovt av kaka. Er det virkelig denne typen verdier vi ønsker å videreføre til generasjonene som kommer etter oss?

Hva med å ha tillit til at systemet fungerer såpass at det kun er dem som trenger det, som får uføretrygd? Eller tror du virkelig at hundretusenvis av fastleger, saksbehandlere i NAV, og NAV sine egne leger bare driver med tull? At de innvilger uføretrygd over en lav sko, til alle som vil ha? – Vet du hva, den der “alle skal få”, gjelder faktisk ikke når du havner under NAV sin paraply. Du får tro hva du vil, men det er tidvis en knallhard kamp å få hjelp, selv om vi betaler vår skatt som alle andre.

Dersom du føler et tvingende behov for å sparke, så gjør det oppover. For systemet er langt i fra perfekt. Mye kan bli bedre, men det er ikke brukerne av systemet som kan ta ansvar for den endringen. Det er de folkevalgte som må ta begrep. Så de drittpakkene får dere kaste mot dem, og heller la meg og mine med- NAVere være i fred. Vi har nok å stri med som det er.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Kjære statsminister

For ei uke siden, skrev jeg til deg på bloggen din. Anledningen var at du fortalte det norske folk om de forbedringene din regjering har gjort i helsevesenet. Siden jeg er storforbruker av helsevesenets tjenester, er jeg den første til å klappe når tilbudet forbedres. Like åpenbart bør det selvfølgelig være at jeg klager når det samme tilbudet ikke fungerer. Jeg opplever deg som en tilgjengelig statsminister med ører som er mottagelige for hva dine medborgere har på hjertet. Ble derfor ganske skuffet over at du ikke kom med svar på mine eller andres kommentarer til din suksessberetning om situasjonen i HelseNorge.

Nå er det en gang sånn, at et liv med kronisk sykdom har lært meg mye. Men kanskje mest av alt, at man ikke skal gi seg. Så jeg stiller deg spørsmålene på nytt, denne gang i et åpent brev. Basert på alle tilbakemeldingene jeg får på min egen blogg, tror jeg nemlig ikke at jeg er den eneste som gjerne vil vite mer om hva statsministeren tenker om temaet.

I artikkelen din skrev du at “Flere pasienter behandles. Ventetidene går ned.” – Det er gode nyheter, både for deg og for meg. Men det er ikke godt nok, for vi er fortsatt altfor mange som venter altfor lenge, på undersøkelser og behandling som kan endre liv. Jeg forstår at en statsminister ikke kan engasjere seg i enkeltskjebner, men helseøkonomi forstår du. Er det god helseøkonomi å la tusenvis av mennesker vente i årevis på utredning og behandling? Mange av de problemene jeg og andre i samme situasjon sliter med, kunne kanskje vært behandlet før de fikk utvikle seg til å bli kroniske, dersom vi fikk den hjelpen vi trengte med en gang. Vi skal selvfølgelig komme i annen rekke i forhold til dem som har livstruende skader og sykdommer, men visste du at kroniske smerter også tar liv? Det går bare mye saktere, og koster samfunnet forferdelig mye penger og ressurser først.

Jeg skal ikke gå i detaljer om egen sykehistorie, men kan gi deg noen høydepunkt. I 2013 ble jeg akutt syk. Brukte store deler av året til ulike undersøkelser og prøving av medisiner. Flere av undersøkelsene ble gjennomført på private sykehus, for å slippe og stå i kø så lenge. I 2014 og 2015 ble jeg flere ganger sendt fra Stavanger Universitetssykehus til Haukeland, fordi ekspertisen på mine problemer visstnok holdt til i Bergen. Våren 2014 ble jeg også henvist til Smerteklinikken ved Universitetssykehuset i Stavanger, fordi involvert helsepersonell innså at jeg trengte hjelp til å dempe smertenivået mens jeg ventet på videre utredning. Etter 1 år i kø, kom jeg inn. Dersom du ikke har vært borti smertebehandling før, så kan jeg fortelle deg at det er langdryge greier. Det innebærer mye prøving og feiling, som i mitt tilfelle fortsatt pågår.

Vi nærmer oss 2017, og jeg er verken ferdig utredet eller tilfredsstillende smertelindret. En spesifikk undersøkelse som kan være avgjørende for min videre behandling og prognose, har jeg allerede stått i kø i 7 måneder for å komme inn til. Da jeg nylig spurte sykehuset om når jeg kan forvente å komme til, var svaret at det fortsatt kan gå 1 år før undersøkelsen kan gjennomføres. Samtidig er henvisningen min ikke å se på helsenorge.no, så det spørs om det lyser alarmlamper noe sted på denne typen alvorlige fristbrudd. Men nok om det, jeg må vel ha tillit til at systemet fanger opp eventuelle feil eller mangler.

Du har sikkert gjettet for lenge siden, at jeg er en av disse grusomme NAVerne. Denne pariakasten som får skylden for det meste som går galt i Norge. Vi er visst en gjeng udugelige, late mennesker som er mer opptatt av å se på såpeopera enn å delta i samfunnet. Syns forresten det er litt snodig det der, for jeg har ikke truffet en eneste NAVer med sløve holdninger. Da jeg var på såkalt rehabilitering i sommer, (min “sommerferie”), møtte jeg kun hardbarka stå-på mennesker som kjempet med nebb og klør til tross for at de hadde fått utdelt ganske dårlige kort. Så hvem er alle disse sløvingene som kollegene dine, media og andre forstå-seg-på-ere maser om?

Dersom disse sløvingene faktisk eksisterer, må jeg si at måten helsevesenet er bygget opp på, er helt perfekt for å bistå sløvingene i å hale ut tiden. NAV kan jo mase til de blir grønne, på at trygdemottakerne må gjøre seg fortjent til trygda. Så lenge man alltid har en eviglang sykehuskø man kan stille seg i, så kommer de ingen vei.  Det er jo også ganske tragikomisk at makstiden man kan stå på Arbeidsavklaringspenger er 4 år, når helsevesenet ikke har sjanse i havet til å svelge unna alle pasientene som skal utredes, behandles og rehabiliteres, på den tiden.

Så, Erna. Hvordan tenker du at jeg og mine sløve med- NAVere skal forholde oss til denne skrustikka vi har havnet i? Jeg får nemlig følelsen av å være del av en samfunnsgruppe som dere politikere helst vil unngå å både se og høre om. Vi gjør jo ikke annet enn å belaste samfunnet, og sørge for å gi dere røde tall i regnskapene. Dere kan stramme skrustikka så mye dere orker, men vi forsvinner faktisk ikke. Med mindre vi dør i helsekøen da. Men en dag sitter du der kanskje selv, og lurer på hvordan og når du skal få hjelp. Da hjelper det deg fint lite om politikerne som erstatter din regjering, skriker på forsiden av riksdekkende aviser at du må opp og ut om morran. For det er det jammen ikke sikkert at du klarer.

Med vennlig hilsen,

Anita Hjertviksten Lindland, stolt NAVer og bloggerAnita Hjertviksten Lindland

***

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Forstå det umulige

Jeg var i møte med min nye saksbehandler i NAV, tidligere denne uka. Hun hadde alle saksdokumentene mine, men ønsket likevel å høre meg fortelle hvordan min hverdag er. Ofte blir jeg litt motløs og irritabel når jeg må repetere ting jeg har sagt så mange ganger før. Men denne dama var fin å prate med, og hadde en ydmyk og respektfullt måte å tilnærme seg saken min på. Da blir alt så mye enklere, for meg som sitter på motsatt side av skrivebordet, og skal utlevere meg til vilt fremmede.

Så jeg fortalte hvordan dagene mine er. At de mest av alt er preget av uforutsigbarhet, og veldig svingende form. Dager hvor jeg i det ene øyeblikket er minst like oppegående og driftig som en hvilken som helst 37 åring, men hvor det neste øyeblikket kanskje kaster heftige smerteanfall, plutselig tap av energi, influensaverk i hele kroppen eller andre artige utfordringer, mot meg. Der jeg før sjonglerte 130 % jobb med frivillige verv som innsatsmannskap, meddommer og redaksjonsmedlem, klarer jeg nå knapt å sjonglere med noe som helst. Jeg var en ressurs, men nå opplever jeg å være en man må bruke ressurser på. Jeg syns det er flaut å si det høyt. Ikke fordi det plager meg så veldig hva andre mener om meg og mitt, men fordi jeg føler meg mindre verdt når jeg ikke klarer å fylle alle disse rollene lenger. Jeg kan rett og slett ikke fordra å føle meg som en belastning.

Det hender at jeg blar gjennom alle bildene jeg legger ut på Kronisk lykkelig sin Instagram konto. For meg fungerer det nesten som et vitnesbyrd i bilde- format, over hvor svingende formen min er. Noen av leserne mine faller fra underveis, imagekanskje fordi de ønsker seg mer feelgood- materiale og færre rapporter om hvordan livet faktisk er. Selvsagt kunne jeg laget en glanset versjon av livet med kronisk sykdom, av typen “pent sminket ingeniørfrue med ting på stell til tross for at den bedritne sykdommen inntok livet”. Det kunne jeg gjort, men gjorde det ikke. Det ville vært å lure folk; aller mest meg selv. For de dårlige dagene, ukene og øyeblikkene er der uansett hvor pent de pakkes inn. Istedenfor å glatte over dem, jobber jeg med å erkjenne at de er der og har kommet for å bli. Jeg jobber også med å balansere erkjennelsen av at jeg syns det er noe skikkelig dritt, med tanken om at livet likevel er nydelig og har uendelig mange muligheter jeg ikke har utforsket enda. Den balansen er utrolig vanskelig å finne, men om det så skal bli min livsoppgave så gir jeg meg ikke.

Tilbake på NAV- kontoret, ble jeg sittende og fundere på hvordan jeg skal få omverden til å forstå min situasjon, når jeg ikke forstår den selv. Hvordan forklare at en kropp som ser helt frisk og fin ut på utsiden, plutselig streiker uten forvarsel? Brått innså jeg at det kanskje ikke er så viktig å forstå alt. For er det ikke sånn at livet er stappfullt av hendelser vi ikke har noen forklaring på? Er det kanskje sånn at jeg har lett etter en måte å forklare noe som ikke kan forklares? – Fordi min egen selvfølelse trenger å ha noe å skylde på? Vil kampen bli lettere da, om jeg har en enkel forklaring på alt det vanskelige? En bortforklaring, unnskyldning eller syndebukk?

Jeg vet ikke svaret på disse spørsmålene. Men kjenner at det gir meg en slags ro å tenke at det ikke er alt som kan forklares eller bortforklares. Det er ikke alt man trenger å forstå. Men å akseptere at ting er som de er, uten å vite årsaken, er nok ganske avgjørende. Jeg aner ikke hvorfor jeg er som jeg er, men skal forsøke å gjøre det beste ut av dagene likevel. Forstå det den som kan.

Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén