Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Made by Rune Hjertviksten

Tag: Psyke (Page 1 of 8)

Å føle seg normal

På lørdag hadde jeg en knallfin dag, på alle måter. Været var nydelig, jeg kom meg ut i marka på ATV sammen med mannen min, jeg var ute med hunden vår, stelte for kaninene og jeg følte meg tilnærmet normal igjen. Den følelsen er så god, at jeg totalt blokkerer alle tanker om prisen jeg vet må betales i ettertid.

Foto: Anita Hjertviksten Lindland

Det angrer jeg veldig på nå. Eller, å si at jeg angrer er kanskje ikke helt riktig beskrivelse. For å leve her og nå, gripe dagen og omfavne livet, kan vel knapt angres på. Det er kanskje riktigere å si at jeg er skuffet. Skuffet, lei, såret og vonbroten over at livet skal være så ekstremt vanskelig og urettferdig. Jeg smører litt på her, men det er bare fordi det er sånn det føles akkurat nå. Så snart formen bedrer seg, følger humøret og pågangsmotet etter. Men det er slitsomt å gå på smell etter smell. Det tærer på krefter jeg ikke har, både på det fysiske og psykiske planet.

Jeg ser skuffelsen i øynene på dem rundt meg også. De savner også den jeg var før. Kontrasten mellom den jeg var før jeg ble syk, og den skyggen jeg fremstår som nå, er ubehagelig stor. Jeg klarer ikke bære deres skuffelse i tillegg til min egen. Så sterk er jeg bare ikke. Kanskje er det derfor jeg trekker meg unna, med en gang formen er på nedadgående kurve. For å skåne omverden, og meg selv. Jeg trekker meg raskt inn i eget skall, og blir der til jeg makter å komme ut igjen. Noen ganger trenger jeg kun timer eller dager inni skallet. Andre ganger, altfor ofte, blir jeg værende der i ukesvis.

Jeg burde være vant med dette nå. Burde takle det bedre. Etter så mange år i denne runddansen. Men det føles som om det går motsatt vei. Som om tålmodigheten slites tynnere og tynnere. Vil den til slutt ryke? Foto: Anita Hjertviksten LindlandVil tålmodigheten deres ryke? Sånn at jeg mister dem jeg trenger mest? Kvalme, tårer, sinne og sorg truer fra klumpen i magen. Den verkebyllen jeg ikke får has på. Som jeg ikke har noen som helst mulighet til å styre. Dersom den verkebyllen sprekker, tror jeg tårene aldri vil stanse.

Så jeg distanserer meg. Lever meg inn i andres liv, ser hva som skjer på Facebook, Snapchat, Instagram, Twitter. Nettavisene får tankene bort fra meg selv og over på viktigere problemer. Når alt kommer til alt, er mine problemer ganske små. Selv om de føles store. Men når helsa nekter å la meg fylle hverdagen med annet enn bare et absolutt minimum av aktivitet og positivt påfyll, så blir disse nedturene så øredøvende store at de fortrenger alt annet.

Kommunen jobber med å etablere et team som skal hjelpe meg å stable livet på beina igjen. Men de vet ikke hvordan de skal angripe det. Det er fordi problemene jeg sliter med, er komplekse og lite forutsigbare. Så det er ikke bare jeg som klør meg i hodet over kabalen som må legges. Nå er det en større gruppe mennesker som forsøker å legge denne kabalen. Uten at det foreligger noen løsning enda. Den kommer vel, håper bare ikke den dukker opp så sent at jeg mister alt motet mens jeg venter. Tiden går, men det er jammen ikke sikkert at jeg består.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Ufør og i selvfornektelse

Første desember erklærte NAV meg ufør. Det er over en måned siden nå, men det kjennes fortsatt ganske uvirkelig. Ufør er noe andre folk blir, ikke jeg. Jeg er jo frisk og rask, i hvert fall i tankene mine. Til tross for at jeg står så til de grader plantet midt oppi sykdoms- problematikk hver eneste dag, er selvfornektelsen likevel der. I tankene mine lurer jeg fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg skulle jo gjøre så mye! Mest av alt skulle jeg gjøre datteren min stolt over alt mammaen hennes kunne og fikk til. Men sånn ville ikke livsdirigenten min det, tydeligvis. I steden fikk jeg oppskriften på livskrise, og ingen fasit på hvordan jeg kommer ut av den. Jeg tipper at det lyser sorg, savn, og forbannelse ut av øynene mine her jeg sitter. Det er jammen godt jeg skriver i ensomhet.

Etter ei ukes sykehusinnleggelse på senhøsten, begynte ballen såvidt og rulle i forhold til det å skaffe meg hjelp på hjemmebane. Det er i grunnen jeg selv som har vært det største hinderet der. Selvfølelsen får seg stadig nye knekker, og når man har kommet til det punktet at “alle” mener jeg trenger hjelp, så vaier selvfølelsen definitivt på halv stang. Innerst inne vet jeg altfor godt hva som må til. Det er tross alt nesten fem år siden helsejævelen inni meg, satte inn det siste og avgjørende nådestøtet.

Likevel tviholder jeg i friske- Anita, fordi jeg ikke orker tanken på at navnet mitt og ordene “hjemmesykepleie”, “hjemmehjelp” og “rehabilitering” skal nevnes i ett og samme åndedrag. JEG VIL IKKE VÆRE SYK OG PLEIETRENGENDE!

Foto av Rémi Walle, Unsplash

Jeg roper inni meg, og kveler gråten med min indre sinna- stemme. Til og med min egen bestemor, på mange og åtti år, vegrer seg for å ta imot hjelp. Så hva i all verden skal jeg si da? Ikke førti år engang, og likevel så avhengig av andre for å få hverdagen til å gå rundt.

Jeg er veldig glad for at jeg er født og oppvokst i et land som Norge, når helsa først bestemmer seg for å lage kvalm. Du trenger ikke reise lengre enn til Danmark, for å se at våre velferdsordninger er ganske okay når alt kommer til alt. Jeg kommer aldri til å bli rik, i hvert fall ikke på pengene jeg får fra NAV. Men det skulle bare mangle, så lenge situasjonen er som den er. Jeg klarer meg greit økonomisk, mye takket være en frisk og rask ektefelle, som fortsatt bidrar til bruttonasjonalproduktet.

Når det gjelder min mentale helse, vil jeg si den står i fare for total fallitt. Det finnes ikke noe koordinert og samkjørt system for å forhindre at psyken knekker og gjør helsesituasjonen mange hakk verre enn den allerede er. Som kronisk syk og i min verste livskrise, må jeg selv jakte på løsninger for både det ene og det andre. Foto av Gabby Orcutt, UnsplashIkke bare for meg selv, men også for en hel familie som er i ferd med å råtne på rot. Det er en vanvittig tung jobb, selv for de friskeste av de friske. Dersom det utenkelige skulle skje, at familien faktisk ikke tåler denne evigvarende belastningen, vil samfunnets oppgave med å følge opp meg og mine, bli mye større. Så hvorfor i all verden er det ikke større fokus på forebygging og tidlig inngripen? – Jeg bare spør.

Vi er midt i de gode forsetters høytid. Selv har jeg ingen, men jeg burde sikkert notert meg et par. Faktisk tar jeg like godt og skriver et forsett på vegne av vårt kjære Norge:

“I 2018 skal vi bli flinkere til å se de som sliter, støtte dem som trenger det, og gi en hjelpende hånd i forebyggende ånd, der det trengs. “

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Bryt den vonde tausheten

Slår pappaen din deg? Tar mammaen din på deg, på en måte som ingen må få vite om? Psyker kona di deg ut med sine stadige, verbale utbrudd? Får broren din deg til å gjøre ting med deg selv, som han sier må forbli mellom dere? Føler du deg utrygg, fordi noen som står deg nær, blir som en annen, ukjent person, ved misbruk av rusmidler? Gjør du unevnelige ting mot noen, som du innerst inne vet er veldig feil? Hører eller ser du at noen rundt deg utsettes for ting som er alt annet enn greit? Eller har du kanskje en magefølelse om at “noe” foregår, uten at du har turt å spørre dem det gjelder?

Noen må tørre og stille disse spørsmålene. Spørsmål om ulike former for vold, overgrep, voldtekt, incest og misbruk av rusmidler. Du må tørre og svare ærlig, dersom du blir spurt. For dessverre er det sånn at mange av dere som leser dette, kan si ja til ett eller flere av disse punktene. Dersom du ikke kan si ja, kan det også hende at jeg ikke har stilt de riktige spørsmålene. For i følge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har så mye som 1 av 5 jenter opplevd en eller annen form for seksuelle overgrep i barndommen. 1 av 10 gutter har opplevd det samme. Samtidig har hver 20. gutt eller jente under 18 år, blitt utsatt for alvorlig, fysisk vold fra sine foreldre.

Lisence free, from Pixabay.com

La meg være!

Flere gutter enn jenter opplever det som kategoriseres som «mindre alvorlig fysisk vold»,  fra foreldre eller jevnaldrende og i form av mobbing. Selv om det kategoriseres som “mindre alvorlig fysisk vold”, betyr det ikke at det ikke setter spor eller skaper traumer. For vi er alle forskjellige, og takler våre opplevelser på ulike vis. Å bagatellisere opplevelser fordi de havner i en mindre alvorlig kategori, blir også helt feil. I tillegg til de nevnte tallene, kommer kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresrelatert vold. Altfor mange barn, ungdom og voksne opplever også dette, uten at det foreløpig finnes tall som kan stadfeste omfanget her i Norge.

Selv om det er like store andeler menn som kvinner som oppgir at de har vært utsatt, rammes kvinner hardere enn menn. Kvinner er oftere enn menn utsatt for mer alvorlige former for vold og seksuelle overgrep og de opplever flere voldshendelser i løpet av livet. For eksempel oppgir nesten en av ti kvinner at de har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra nåværende eller tidligere partner. Blant menn er andelen 2 prosent.” 

Statistikken er til å grine av. Men den reflekterer virkeligheten. En virkelighet som det er på tide at vi tar tak i. For vi lever i ett av verdens beste land, samtidig som mange av våre innbyggere også lever i et personlig helvete. Sånn kan vi ikke ha det. Sånn vil vi ikke ha det!

Men hvorfor skriver jeg om dette? – Det var jo ikke det denne bloggen skulle handle om?

Det er flere grunner til det. En av dem, er at jeg er en av altfor mange som kan signere den omdiskuterte #metoo kampanjen. Jeg har opplevd krenkende og uønsket seksuell atferd. Flere ganger. Jeg har også opplevd alvorlig, psykisk og fysisk vold fra tidligere partner. Store deler av barne- og ungdomsårene mine ble dessuten sterkt påvirket av min avdøde mors misbruk av rusmidler. Men mine erfaringer virker ganske bagatellmessige nå, blant annet fordi perspektivet mitt har endret seg. Dessuten er det tilbakelagte kapitler av livet, selv om de på sitt vis har bidratt til å forme meg til den jeg er i dag.

Det som fortsatt opprører meg, og får meg til å skjelve mens jeg nå skriver, er alt det mennesker jeg er glad i, har opplevd. Jeg føler meg på et vis privilegert, som gang på gang er funnet trygg nok til at mennesker har delt sine dypeste hemmeligheter med meg. Det er vonde og vanskelige hemmeligheter jeg bærer med dem, og de former en tung ryggsekk. Men om jeg ikke kan klare å bære den tunge ryggsekken sammen med dem,  hvordan kan jeg da forvente at de skal klare det alene? Enkelte av dem står attpåtil midt oppi det unevnelige, samtidig som de skal bære alt fortiden har gitt dem av uønsket bagasje.

Lisence free, from Pixabay.com

Bryt den vonde tausheten

– Du har den lille gutten som ble misbrukt av treneren sin, mens kameraten måtte se på. Barneskolejenta som opplevde seksuelle overgrep fra en gjeng gutter på samme alder, uten at noen av dem stanset det hele. Mannen som tilfeldigvis så det som skjedde, uten noensinne å si ett ord om det i etterkant. Søskenparet som etter stefarens kommando måtte gjøre ting mot og med hverandre, som søsken ikke skal gjøre. Mammaen deres, som måtte lage et liv videre for dem etterpå, vel vitende om grusomhetene de hadde opplevd. Damen som ble kastet veggimellom av sin samboer, hver gang han drakk sprit. Onkelen som tok for seg av niesen sin, og som skapte uopprettelige sår, både på innsiden og utsiden. Den gryende ungdommen som ble liggende igjen på det kalde gresset, etter at kameraten voldtok henne på vei hjem fra fest. Damen som mistet sin eneste datter i drap, etter at jenta  endelig begynte å få kontroll på livet igjen, etter en oppvekst preget av gjentatte overgrep fra søskenbarnet. Den bittelille jenta som vokste opp til å bli en sterk ung kvinne, til tross for at faren gjennom hele oppveksten vekslet mellom fysisk, psykisk og seksuelt misbruk av henne. Den samme faren, som lot sine venner misbruke samme jenta.

Disse jentene og guttene har vært gjennom helvete på jord. Dessverre går det ikke an å si at det er tilbakelagte kapitler for dem. Skaden de er utsatt for, er så stor at de må bære den med seg hele livet. Hjertet mitt blør og tårene er uendelige, når jeg tenker på alt de har gjennomlevd. Jeg kunne gjort de utroligste ting for å få muligheten til å spole tilbake og sørge for at de aldri måtte oppleve noe av det. Men det kan jeg ikke. Det jeg kan gjøre, er å snakke høyt om det. Jeg kan skrive, dele, og minne verden på at dette skjer, hele tiden. Det skjer, akkurat nå når du leser. Når du legger deg. Og i morgen, når du står opp, så starter noens helvete på nytt. Derfor må vi snakke om det. For å stanse faenskapet. For sånn som dette kan det ikke fortsette.

© Anita Hjertviksten Lindland

Be om hjelp

Nå er det på tide å stikke hull på verkebyllen. Om det er en gammel byll eller et ferskt, åpent sår, er i grunnen uviktig. Uansett om du er offeret, den som skaper ofre, øyenvitne eller “bare” en på sidelinjen med en dårlig magefølelse: NÅ er tiden for å snakke! I denne sammenheng er sannhet det aller viktigste og mektigste våpenet. I hvilket forum du bryter tausheten, eller hvem du velger å fortelle til, er også uviktig. Sørg bare for at det er i trygge rammer, så du ikke må oppleve enda mer vondt. Å fortelle sannheten, er det første steget til en ny start. Du får også plassert ansvaret der det hører hjemme. Du, som offer, er ikke ansvarlig for det som skjer.

Jeg vil du skal huske dette:

Du er ikke alene.

Du har ikke fortjent dette.

Så lenge det oppleves ugreit for deg, så er det grunn til å reagere.

Så lenge du går med en dårlig følelse, BØR du reagere. For det er alltid bedre å gripe inn en gang for mye, enn en gang for lite.

Ring en venn, skriv til noen du stoler på, kontakt krisesenter, barnevern, politi eller den instansen som måtte passe utifra situasjonen du står i. Det avgjørende er at du endelig bryter den vonde tausheten. Jeg er med deg i tankene <3 Eksempel på nettsider med informasjon om hvordan du får hjelp:

– Mistenker du at et barn er utsatt for vold?

– Krisesentre nær deg

– Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep

Referanser:

Bufdir.no, Smiso.no, Stinesofiesstiftelse.no

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Page 1 of 8

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén