Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Tag: Rehabilitering (Page 1 of 2)

Kjære statsminister

For ei uke siden, skrev jeg til deg på bloggen din. Anledningen var at du fortalte det norske folk om de forbedringene din regjering har gjort i helsevesenet. Siden jeg er storforbruker av helsevesenets tjenester, er jeg den første til å klappe når tilbudet forbedres. Like åpenbart bør det selvfølgelig være at jeg klager når det samme tilbudet ikke fungerer. Jeg opplever deg som en tilgjengelig statsminister med ører som er mottagelige for hva dine medborgere har på hjertet. Ble derfor ganske skuffet over at du ikke kom med svar på mine eller andres kommentarer til din suksessberetning om situasjonen i HelseNorge.

Nå er det en gang sånn, at et liv med kronisk sykdom har lært meg mye. Men kanskje mest av alt, at man ikke skal gi seg. Så jeg stiller deg spørsmålene på nytt, denne gang i et åpent brev. Basert på alle tilbakemeldingene jeg får på min egen blogg, tror jeg nemlig ikke at jeg er den eneste som gjerne vil vite mer om hva statsministeren tenker om temaet.

I artikkelen din skrev du at “Flere pasienter behandles. Ventetidene går ned.” – Det er gode nyheter, både for deg og for meg. Men det er ikke godt nok, for vi er fortsatt altfor mange som venter altfor lenge, på undersøkelser og behandling som kan endre liv. Jeg forstår at en statsminister ikke kan engasjere seg i enkeltskjebner, men helseøkonomi forstår du. Er det god helseøkonomi å la tusenvis av mennesker vente i årevis på utredning og behandling? Mange av de problemene jeg og andre i samme situasjon sliter med, kunne kanskje vært behandlet før de fikk utvikle seg til å bli kroniske, dersom vi fikk den hjelpen vi trengte med en gang. Vi skal selvfølgelig komme i annen rekke i forhold til dem som har livstruende skader og sykdommer, men visste du at kroniske smerter også tar liv? Det går bare mye saktere, og koster samfunnet forferdelig mye penger og ressurser først.

Jeg skal ikke gå i detaljer om egen sykehistorie, men kan gi deg noen høydepunkt. I 2013 ble jeg akutt syk. Brukte store deler av året til ulike undersøkelser og prøving av medisiner. Flere av undersøkelsene ble gjennomført på private sykehus, for å slippe og stå i kø så lenge. I 2014 og 2015 ble jeg flere ganger sendt fra Stavanger Universitetssykehus til Haukeland, fordi ekspertisen på mine problemer visstnok holdt til i Bergen. Våren 2014 ble jeg også henvist til Smerteklinikken ved Universitetssykehuset i Stavanger, fordi involvert helsepersonell innså at jeg trengte hjelp til å dempe smertenivået mens jeg ventet på videre utredning. Etter 1 år i kø, kom jeg inn. Dersom du ikke har vært borti smertebehandling før, så kan jeg fortelle deg at det er langdryge greier. Det innebærer mye prøving og feiling, som i mitt tilfelle fortsatt pågår.

Vi nærmer oss 2017, og jeg er verken ferdig utredet eller tilfredsstillende smertelindret. En spesifikk undersøkelse som kan være avgjørende for min videre behandling og prognose, har jeg allerede stått i kø i 7 måneder for å komme inn til. Da jeg nylig spurte sykehuset om når jeg kan forvente å komme til, var svaret at det fortsatt kan gå 1 år før undersøkelsen kan gjennomføres. Samtidig er henvisningen min ikke å se på helsenorge.no, så det spørs om det lyser alarmlamper noe sted på denne typen alvorlige fristbrudd. Men nok om det, jeg må vel ha tillit til at systemet fanger opp eventuelle feil eller mangler.

Du har sikkert gjettet for lenge siden, at jeg er en av disse grusomme NAVerne. Denne pariakasten som får skylden for det meste som går galt i Norge. Vi er visst en gjeng udugelige, late mennesker som er mer opptatt av å se på såpeopera enn å delta i samfunnet. Syns forresten det er litt snodig det der, for jeg har ikke truffet en eneste NAVer med sløve holdninger. Da jeg var på såkalt rehabilitering i sommer, (min “sommerferie”), møtte jeg kun hardbarka stå-på mennesker som kjempet med nebb og klør til tross for at de hadde fått utdelt ganske dårlige kort. Så hvem er alle disse sløvingene som kollegene dine, media og andre forstå-seg-på-ere maser om?

Dersom disse sløvingene faktisk eksisterer, må jeg si at måten helsevesenet er bygget opp på, er helt perfekt for å bistå sløvingene i å hale ut tiden. NAV kan jo mase til de blir grønne, på at trygdemottakerne må gjøre seg fortjent til trygda. Så lenge man alltid har en eviglang sykehuskø man kan stille seg i, så kommer de ingen vei.  Det er jo også ganske tragikomisk at makstiden man kan stå på Arbeidsavklaringspenger er 4 år, når helsevesenet ikke har sjanse i havet til å svelge unna alle pasientene som skal utredes, behandles og rehabiliteres, på den tiden.

Så, Erna. Hvordan tenker du at jeg og mine sløve med- NAVere skal forholde oss til denne skrustikka vi har havnet i? Jeg får nemlig følelsen av å være del av en samfunnsgruppe som dere politikere helst vil unngå å både se og høre om. Vi gjør jo ikke annet enn å belaste samfunnet, og sørge for å gi dere røde tall i regnskapene. Dere kan stramme skrustikka så mye dere orker, men vi forsvinner faktisk ikke. Med mindre vi dør i helsekøen da. Men en dag sitter du der kanskje selv, og lurer på hvordan og når du skal få hjelp. Da hjelper det deg fint lite om politikerne som erstatter din regjering, skriker på forsiden av riksdekkende aviser at du må opp og ut om morran. For det er det jammen ikke sikkert at du klarer.

Med vennlig hilsen,

Anita Hjertviksten Lindland, stolt NAVer og bloggerAnita Hjertviksten Lindland

***

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Energibalanse

Jeg strever med å finne balansen. Hvor mye og hva kan jeg gjøre før det er for mye? Hvor er skjæringspunktet mitt for aktivitet kontra hvile? Hvilke aktiviteter MÅ jeg gjøre, hvilke ønsker jeg å gjøre, og hvilke bør jeg kutte ut? Hva er det som gir meg påfyll, og hva tapper meg mer enn nødvendig?

Tenk at det finnes energiregnskap, og at jeg plutselig trenger å føre et sånt regnskap. En oversikt over hvor mye energi jeg har, sett opp mot hvor mye jeg forbruker. I hodet mitt høres det så surrealistisk ut at det like gjerne kunne vært et nytt reality- program på TV: “Energifella”.

Jeg skal straks tilbake til det virkelige livet, etter å ha levd under skjermede forhold de siste tre ukene. Ikke misforstå, for å være på rehabilitering er ikke akkurat noe spa- opphold. Men jeg har sluppet unna hverdagslige problemstillinger som matlaging, handling, rydding, støvsuging, og alt av aktiviteter knyttet opp mot barn. Istedenfor har jeg lagt opp dagene helt etter egne behov, kun avbrutt av en sporadisk omgang klesvask i ny og ne. Hvordan blir det da å komme tilbake til hverdagen?

Selv her på rehabilitering sliter jeg med å få energiregnskapet til å gå opp. Faktisk har jeg vært mer sengeliggende her, enn det jeg var hjemme før jeg dro avgårde. Ikke har jeg sekken full av nye verktøy til å takle det svingende energinivået på heller. Så hva nå? Hvordan skal jeg løse dette?

Free image from Pixabay.com

Jeg er stappfull av ubesvarte spørsmål. I hodet mitt surrer tankene, natt som dag. Jeg finner ikke av- knappen, og innimellom blir det så mye at tårene gjør øynene blanke og våte. Det er vanskelig å forklare hvor sliten jeg er, så gåen at selv det å pusse tenner blir som en fjelltopp jeg må klatre opp på. Men i neste øyeblikk, kanskje i morgen, gjør jeg meg nok en gang klar for å bestige nye fjell. En dag om gangen. En time om gangen. En fjelltopp om gangen. Sakte fremover, sånn at regnskapet til slutt kommer tilbake i balanse. Energibalanse.

Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.

Fremover

I dag har jeg vært ti dager her på Skogli helse- og rehabiliteringssenter. Ti dager borte fra hjem og familie. Tolv dager igjen. Av de ti dagene, har jeg vært sengeliggende i fire. Det er førti prosent av tiden. Jeg har absolutt ikke for vane å tallfeste mine liggedøgn, det får helsevesenet ta seg av. Men plutselig føler jeg meg så avkledd, så synlig. På et merkelig vis har jeg vent meg til disse svingningene i formkurven, når de skjer hjemme i min private sfære. Men her, blant alle disse tøffe menneskene som kommer seg opp og ut til tross for alle sine utfordringer, så blir det så vanskelig å forholde seg til. Er jeg virkelig så dårlig?

De resterende dagene har jeg brukt til aktiviteter som definitivt skiller seg fra min vanlige hverdag. Jeg har for eksempel lært å hekle, endelig! Jeg har vært mer sosial enn jeg vanligvis er. Jeg har møtt mennesker med livshistorier så sterke at jeg kan grine bare ved å tenke på dem. Jeg har trent styrke med fysioterapeuten min, vært på vanngymnastikk og gått turer. Veldig fint og givende mens det står på. Men det minner meg også på det livet jeg hadde før. Og da blir jeg så inderlig trist. Sorg går i bølger og har ulike faser. Det gjelder også sorgen over den delen av livet man ikke lenger har. Det må være lov å sørge, men for å komme seg videre er det vel så viktig å forsone seg med realiteten.

Resten av oppholdet her på Lillehammer, skal jeg bruke til å gjøre det beste ut av det. SelvfølelseJeg skal bruke dagene godt, men på mine premisser. Så får det heller være at jeg gjerne ikke klarer å følge oppsatt opplegg hver dag. For det er greit. Jeg blir uansett noen erfaringer rikere, og får gjort andre ting enn jeg vanligvis gjør. Det er min måte å mestre denne nye hverdagen på. Jeg kommer til å bytte på å krype, gå, småløpe og skyndte meg sakte. Tidvis kommer jeg også til å ta noen skritt tilbake, men over tid går det rette veien: FREMOVER.

Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter.

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén