Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Tag: Livskrise (Page 1 of 3)

Bryt den vonde tausheten

Slår pappaen din deg? Tar mammaen din på deg, på en måte som ingen må få vite om? Psyker kona di deg ut med sine stadige, verbale utbrudd? Får broren din deg til å gjøre ting med deg selv, som han sier må forbli mellom dere? Føler du deg utrygg, fordi noen som står deg nær, blir som en annen, ukjent person, ved misbruk av rusmidler? Gjør du unevnelige ting mot noen, som du innerst inne vet er veldig feil? Hører eller ser du at noen rundt deg utsettes for ting som er alt annet enn greit? Eller har du kanskje en magefølelse om at “noe” foregår, uten at du har turt å spørre dem det gjelder?

Noen må tørre og stille disse spørsmålene. Spørsmål om ulike former for vold, overgrep, voldtekt, incest og misbruk av rusmidler. Du må tørre og svare ærlig, dersom du blir spurt. For dessverre er det sånn at mange av dere som leser dette, kan si ja til ett eller flere av disse punktene. Dersom du ikke kan si ja, kan det også hende at jeg ikke har stilt de riktige spørsmålene. For i følge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har så mye som 1 av 5 jenter opplevd en eller annen form for seksuelle overgrep i barndommen. 1 av 10 gutter har opplevd det samme. Samtidig har hver 20. gutt eller jente under 18 år, blitt utsatt for alvorlig, fysisk vold fra sine foreldre.

Lisence free, from Pixabay.com

La meg være!

Flere gutter enn jenter opplever det som kategoriseres som «mindre alvorlig fysisk vold»,  fra foreldre eller jevnaldrende og i form av mobbing. Selv om det kategoriseres som “mindre alvorlig fysisk vold”, betyr det ikke at det ikke setter spor eller skaper traumer. For vi er alle forskjellige, og takler våre opplevelser på ulike vis. Å bagatellisere opplevelser fordi de havner i en mindre alvorlig kategori, blir også helt feil. I tillegg til de nevnte tallene, kommer kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresrelatert vold. Altfor mange barn, ungdom og voksne opplever også dette, uten at det foreløpig finnes tall som kan stadfeste omfanget her i Norge.

Selv om det er like store andeler menn som kvinner som oppgir at de har vært utsatt, rammes kvinner hardere enn menn. Kvinner er oftere enn menn utsatt for mer alvorlige former for vold og seksuelle overgrep og de opplever flere voldshendelser i løpet av livet. For eksempel oppgir nesten en av ti kvinner at de har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra nåværende eller tidligere partner. Blant menn er andelen 2 prosent.” 

Statistikken er til å grine av. Men den reflekterer virkeligheten. En virkelighet som det er på tide at vi tar tak i. For vi lever i ett av verdens beste land, samtidig som mange av våre innbyggere også lever i et personlig helvete. Sånn kan vi ikke ha det. Sånn vil vi ikke ha det!

Men hvorfor skriver jeg om dette? – Det var jo ikke det denne bloggen skulle handle om?

Det er flere grunner til det. En av dem, er at jeg er en av altfor mange som kan signere den omdiskuterte #metoo kampanjen. Jeg har opplevd krenkende og uønsket seksuell atferd. Flere ganger. Jeg har også opplevd alvorlig, psykisk og fysisk vold fra tidligere partner. Store deler av barne- og ungdomsårene mine ble dessuten sterkt påvirket av min avdøde mors misbruk av rusmidler. Men mine erfaringer virker ganske bagatellmessige nå, blant annet fordi perspektivet mitt har endret seg. Dessuten er det tilbakelagte kapitler av livet, selv om de på sitt vis har bidratt til å forme meg til den jeg er i dag.

Det som fortsatt opprører meg, og får meg til å skjelve mens jeg nå skriver, er alt det mennesker jeg er glad i, har opplevd. Jeg føler meg på et vis privilegert, som gang på gang er funnet trygg nok til at mennesker har delt sine dypeste hemmeligheter med meg. Det er vonde og vanskelige hemmeligheter jeg bærer med dem, og de former en tung ryggsekk. Men om jeg ikke kan klare å bære den tunge ryggsekken sammen med dem,  hvordan kan jeg da forvente at de skal klare det alene? Enkelte av dem står attpåtil midt oppi det unevnelige, samtidig som de skal bære alt fortiden har gitt dem av uønsket bagasje.

Lisence free, from Pixabay.com

Bryt den vonde tausheten

– Du har den lille gutten som ble misbrukt av treneren sin, mens kameraten måtte se på. Barneskolejenta som opplevde seksuelle overgrep fra en gjeng gutter på samme alder, uten at noen av dem stanset det hele. Mannen som tilfeldigvis så det som skjedde, uten noensinne å si ett ord om det i etterkant. Søskenparet som etter stefarens kommando måtte gjøre ting mot og med hverandre, som søsken ikke skal gjøre. Mammaen deres, som måtte lage et liv videre for dem etterpå, vel vitende om grusomhetene de hadde opplevd. Damen som ble kastet veggimellom av sin samboer, hver gang han drakk sprit. Onkelen som tok for seg av niesen sin, og som skapte uopprettelige sår, både på innsiden og utsiden. Den gryende ungdommen som ble liggende igjen på det kalde gresset, etter at kameraten voldtok henne på vei hjem fra fest. Damen som mistet sin eneste datter i drap, etter at jenta  endelig begynte å få kontroll på livet igjen, etter en oppvekst preget av gjentatte overgrep fra søskenbarnet. Den bittelille jenta som vokste opp til å bli en sterk ung kvinne, til tross for at faren gjennom hele oppveksten vekslet mellom fysisk, psykisk og seksuelt misbruk av henne. Den samme faren, som lot sine venner misbruke samme jenta.

Disse jentene og guttene har vært gjennom helvete på jord. Dessverre går det ikke an å si at det er tilbakelagte kapitler for dem. Skaden de er utsatt for, er så stor at de må bære den med seg hele livet. Hjertet mitt blør og tårene er uendelige, når jeg tenker på alt de har gjennomlevd. Jeg kunne gjort de utroligste ting for å få muligheten til å spole tilbake og sørge for at de aldri måtte oppleve noe av det. Men det kan jeg ikke. Det jeg kan gjøre, er å snakke høyt om det. Jeg kan skrive, dele, og minne verden på at dette skjer, hele tiden. Det skjer, akkurat nå når du leser. Når du legger deg. Og i morgen, når du står opp, så starter noens helvete på nytt. Derfor må vi snakke om det. For å stanse faenskapet. For sånn som dette kan det ikke fortsette.

© Anita Hjertviksten Lindland

Be om hjelp

Nå er det på tide å stikke hull på verkebyllen. Om det er en gammel byll eller et ferskt, åpent sår, er i grunnen uviktig. Uansett om du er offeret, den som skaper ofre, øyenvitne eller “bare” en på sidelinjen med en dårlig magefølelse: NÅ er tiden for å snakke! I denne sammenheng er sannhet det aller viktigste og mektigste våpenet. I hvilket forum du bryter tausheten, eller hvem du velger å fortelle til, er også uviktig. Sørg bare for at det er i trygge rammer, så du ikke må oppleve enda mer vondt. Å fortelle sannheten, er det første steget til en ny start. Du får også plassert ansvaret der det hører hjemme. Du, som offer, er ikke ansvarlig for det som skjer.

Jeg vil du skal huske dette:

Du er ikke alene.

Du har ikke fortjent dette.

Så lenge det oppleves ugreit for deg, så er det grunn til å reagere.

Så lenge du går med en dårlig følelse, BØR du reagere. For det er alltid bedre å gripe inn en gang for mye, enn en gang for lite.

Ring en venn, skriv til noen du stoler på, kontakt krisesenter, barnevern, politi eller den instansen som måtte passe utifra situasjonen du står i. Det avgjørende er at du endelig bryter den vonde tausheten. Jeg er med deg i tankene <3 Eksempel på nettsider med informasjon om hvordan du får hjelp:

– Mistenker du at et barn er utsatt for vold?

– Krisesentre nær deg

– Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep

Referanser:

Bufdir.no, Smiso.no, Stinesofiesstiftelse.no

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Jeg vil

Jeg vil ha tilbake alt som ble tatt fra meg, da jeg ble syk. Jeg vil jobbe, føle meg nyttig, bidra med noe. Jeg vil utgjøre en forskjell, og arbeide for lønna mi. Jeg vil lære nye ting og føle at jeg vokser.  Jeg vil være del av et større fellesskap, ha noen å spise lunsj med. Jeg vil støte på utfordringer, som jeg etter mye om og men finner en løsning på. Jeg vil være den andre spør når de trenger hjelp til noe.

Jeg vil leke i snøen med seksåringen min. Springe om kapp i sola, bestige små og store fjell. Jeg vil kunne si ja, når hun spør om jeg vil bli med ut. Jeg vil ha muligheten til å love henne at jeg skal bli med i morgen, neste uke, om en måned. Jeg vil slippe all usikkerheten, som jeg nå må prøve og forklare henne. Jeg vil være en tøff, hardtarbeidende mamma, som hun kan se opp til. En mamma som har noe å vise til, noe å strekke seg etter. Jeg vil være en trygg og stabil mamma, som ikke blir for sliten til å tenke klart.

Jeg vil være en bedre ektefelle. Jeg vil sørge for at alt som skal gjøres i en familie, tas unna og fordeles mer rettferdig enn nå. Jeg vil slippe å ha konstant dårlig samvittighet, fordi mannen min må ta unna så mye mer enn nødvendig, fordi jeg ikke klarer å gjøre min del. Jeg vil dyrke kjærligheten, det som gjorde at vi en gang for noen år siden, valgte hverandre. Jeg vil dele opplevelser, holde hender på tur, le sammen, leke, le, og elske. Jeg vil være den han forelsket seg i.

License free from Pixabay

Jeg vil reise, se verden, oppdage nye kulturer, nye steder. Jeg vil ut i skog og mark med hunden vår. Jeg vil trene sammen med ham, og glede meg over at vi får til nye triks. Jeg vil dykke igjen, kjenne følelsen av å glemme alt på overflaten og bare være tilstede og nyte øyeblikket. Jeg vil trene, kjenne at kroppen lever og at jeg kan klare å presse den enda et par hakk. Jeg vil gå på konserter, synge av full hals og føle meg full på livet. Jeg vil ha tilbake følelsen av at kroppen er stappfull av energi og overskudd, og at det kun er fantasien som setter grenser for meg. Jeg vil finne på ting i ren spontanitet, uten å måtte ta alle slags forbehold. Jeg vil kunne si ja, når noen ber meg med på noe. Jeg vil pleie vennskap, nye som gamle. Jeg vil finne på halvsprø ting, som jeg ser tilbake på med latter og bittelitt skamfullhet. Jeg vil være den som noen betror seg til. Jeg vil ha noen som lytter når jeg har noe å betro.

Jeg vil leve livet mitt nå! Jeg vil.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Lev livet nå

I sakte tempo er jeg i ferd med å pakke bort julen. Til tross for store helseutfordringer, ble det jul denne gang også. Det er alltid koselig å pynte huset og fylle det med levende lys, i den mørkeste tiden av året. Men så dukker et nytt år opp, og pynten pakkes ned og erstattes av forventning om lysere tider og varmere dager. Det er nytt år, og det skal by på nye muligheter. Eller skal det det?

En liten stund før jul, havnet jeg på sykehus. Ble liggende der ei uke, mens legene prøvde å finne ut mer om hva som feiler meg, og hvorfor jeg bare blir dårligere. Når du oppsøker sykehus, er det for å få hjelp. Hjelp til å bli frisk, eller i hvert fall bedre enn du var da du kom inn. Da jeg ble skrevet ut, følte jeg meg ikke bedre. Med unntak av at legene hadde økt doseringen av smertelindring, var alt ved det samme. Bortsett fra noen ekstra diagnoser da. I noen år nå, har jeg hatt diagnosen Sjøgrens syndrom. For veldig mange, innebærer det “bare” tørre slimhinner og litt vondter i muskler og ledd. For noen av oss, fører sykdommen til så mye mer. Har skrevet et eget innlegg om Sjøgrens tidligere, som du kan lese her: Sjøgrens, hva er det?

I tillegg til Sjøgrens, har jeg fra før av diagnosen Irritabel tarm syndrom, også kjent som IBS. Denne diagnosen er det veldig mange nordmenn som sliter med, som regel uten at det kan knyttes opp mot andre sykdommer. For min del viste det seg å være enda flere grunner til at jeg sliter med store magesmerter som plager meg 95% av tiden. For jeg har nå også utviklet tynnfibernevropati, og nevropati i den autonome delen av nervesystemet. Sistnevnte fører blant annet til at hjerterytmen min plutselig løper løpsk, at svetten renner når jeg er helt i ro, at reguleringen av mage- og tarmsystemet ikke fungerer som den skal, med mer. Jeg sliter også med følelsesløse, kalde hender og føtter, som følge av at nervene ikke lenger fungerer optimalt. Kroppen min er rett og slett ute og kjøre, til tross for årelange og intensive behandlingsforsøk med blant annet biologisk medisin og cellegift- behandling.

Det første som slo meg da jeg fikk vite mer om hva som feiler meg, var at det var fint å få en forklaring. Jeg har fortsatt ikke blitt gal, jeg innbiller meg ikke alle disse problemene. Neste tanke var, “hva nå? -Hvilken type behandling blir neste skritt?”. For man bretter selvsagt opp ermene og gjør seg klar til ny innsats, det er jo sånn livet fungerer. Men det var flere overraskelser i vente. For det finnes ingen effektiv behandling for de nye diagnosene heller. I beste fall kan man finne medisiner som lindrer plagene. Men sannsynligvis kommer problemene bare til å bli verre, i følge legen. Rosinen i pølsa var da legen sa rett ut at jeg bør begynne å forberede meg på at det nærmer seg et punkt hvor de ikke har mer hjelp å tilby meg.

“Ikke mer hjelp å tilby…”. Det er snart en måned siden ordene falt, men de runger fortsatt i hodet mitt. Det er som om hjernen min plutselig har blitt til en stor, tom lagerhall hvor hver minste lyd fremkaller et gjallende ekko som truer med å sprenge trommehinnene mine. Jeg skal ikke dø av sykdommene mine. Jeg skal dø med dem.  Sånn sett kunne alt vært så mye, mye verre. Men tanken på at jeg skal leve et helt liv i en vedvarende unntakstilstand hvor mitt funksjonsnivå bare er en brøkdel av det det var tidligere, er så skremmende at jeg blir stum. Det er også derfor jeg har ventet så lenge med å skrive om det. For jeg vet ikke hva jeg skal si.

Floskler som “du må ikke gi opp håpet” og “gjør det beste ut av det”, er i aller høyeste grad aktuelle for den situasjonen jeg står oppi. Men jeg blir egentlig bare sint av å tenke på dem. Sint fordi jeg ikke er klar for å akseptere all denne dritten jeg har fått kastet på meg. Man har visst mye igjen for å bli venn med egen sykdom. Det skal jeg gi et forsøk, etterhvert. Men akkurat nå hater jeg de diagnosene som pesten. De ble aldri invitert hit, og likevel er de frekke nok til å bli værende!

Medlidenhet har aldri gjort noen friske, så den trenger jeg ikke. Det vil si, jeg trenger den ikke fra andre enn de aller nærmeste. Mannen sin trygge armkrok, seksåringens oppmuntringsbrev til mamma, og lillesøsters oppmuntrende vitser er medlidenhet i bøtter og spann for meg. Jeg forteller ikke dette for at andre skal synes synd på meg. Dersom du trenger noen å synes synd på, finnes det så mange andre der ute som trenger din oppmerksomhet.

Jeg forteller deg dette for at du skal sette mer pris på det året du har foran deg. Fordi det byr på mange, nye muligheter. Det gjør det for meg også. Ikke de mulighetene jeg hadde sett for meg, men da må jeg heller justere forventningene sånn at de står i samsvar med virkeligheten. Vær så snill og bruk alle mulighetene du har, for det de er verdt. Du vet aldri når livet snus opp ned. Og du vet heldigvis ikke om det noen gang snus tilbake eller ei. Vi må ta det vi får. Enten vi vil eller ikke. Livet kan være noe dritt. Men mest av alt er det fint, og vi er heldige som får leve det. Lev livet nå, med de begrensningene du har. I morgen er det ikke sikkert du har samme mulighet.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Page 1 of 3

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén