Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Tag: Selvfølelse (Page 1 of 6)

Savnet!

Dette er meg. Det høyre bildet er tatt på en ganske god dag. Det andre er tatt i dag. For meg føles det som to forskjellige personer. Men det er jo ikke det. Begge to er meg. Den viktigste forskjellen er kanskje at jeg prøver å distansere meg fra hun på bildet til venstre. Hun som føler seg svak, ser dårlig ut og ikke klarer. Hun andre ser mye kjekkere ut, og klarer så mye mer.

Jeg vil ha mer av hun til høyre. Men det er visst vanskelig å få til. Mye mye vanskeligere enn noen hadde trodd. Til og med legene. Jeg har lett etter henne i fire år nå, det samme har de. Innimellom dukker hun opp, men så forsvinner hun like raskt som hun tittet frem. Hvorfor skal det være så vanskelig å finne tilbake til seg selv? Lurer på om jeg må sende ut en savnet- melding for å finne meg.

Uten sammenligning forøvrig, tipper jeg det er litt av den samme følelsen hele Norges ski- yndling, Therese Johaug, kjenner på nå. I hennes tilfelle, er det noen som har bestemt at hun ikke får drive på med det hun liker aller best. Det er riktignok bare helt midlertidig, og ingen tar fra henne evnene. Hun må bare ta en ufrivillig pause, før hun kan starte opp igjen akkurat som før. Kjenner jeg syns litt synd på henne. Ikke fordi hun gråter store tårer over dommen, som “alle” mener er så hard. Jeg syns synd på henne fordi hun tydeligvis mangler perspektiv nok til å se at dette bare er en fartshump på veien videre. For veien hennes er staket ut,  evnene er intakte, og støtteapparatet står i ryggen på henne hele veien frem til det nye målet. Til og med statsministeren tar seg en pause fra den travle valg- hverdagen, for å fortelle at hun støtter Johaug og gleder seg til å se henne tilbake i samme, kjente person. Johaug kommer ikke til å måtte etterlyse seg selv, for hun er tilbake før vi vet ordet av det.

Jeg irriterer vel på meg både den ene og den andre ved å si sånt. Man skal ikke sitte hjemme i sofaen og baksnakke nasjonalhelter, sånn helt uten videre. Jeg gjør det likevel, fordi Johaug er et steike godt bilde på det manglende perspektivet som altfor mange nordmenn har. Svært få av oss, har særlig mye å klage på når det kommer til stykket. Det er bare å skru på tv- nyhetene en hvilken som helst kveld, så serveres perspektiv- forlangende saker så det smeller i pannebrasken. Man må bare tørre og løfte litt på skylappene.

Johaug klarer seg. Det er jeg ikke i tvil om. Hun kommer garantert til å stå på pallen igjen også. Selv om hun syns verden er urettferdig nå, er det ikke denne saken som kommer til å fylle tankene hennes den dagen hun som nittisyv år gammel dame ligger på dødsleiet og tenker tilbake på et langt og innholdsrikt liv.

Jeg kommer også til å klare meg. Men det er heller tvilsomt at jeg havner på noen pall. Det må være en europalle, i så fall. Men det er helt greit. For fokuset mitt har utvilsomt endret seg de siste årene. Mens jeg venter på at hun på bildet til høyre skal dukke opp igjen, nøyer jeg meg med å gjøre det beste ut av de dagene jeg har. For hver dag man får, er en slags seier om man bare ser på den med det rette perspektivet. Med eller uten pallplassering, støtteapparat og heiarop fra statsministeren.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Slitent feriesmil

Jeg har kommet til dag fem av årets ferietur med familien. Vi er på Dana cup i Danmark, fordi femtenåringen vår spiller her for første gang. Programmet er ikke tett, og vi har ikke lagt opp til særlig energikrevende aktiviteter. Likevel er jeg nå vanvittig sliten. Har ikke nevnt det for noen, men tipper at mannen vet det allerede. Han har blitt god til å se det på meg.

Ble jeg så sliten av ferie, “før i tiden”? Sliten av å ha fri? – Jeg husker ikke lengre. Kanskje er denne unntakstilstanden i ferd med å bli normalen. Best å ikke dvele ved det.

Jeg er altså på ferie, og er sliten av ferien på dag fem. Hvor ulogisk er vel ikke det? Jeg ville ledd høyt, hvis det ikke var for at det er min, ulogiske hverdag vi snakker om. Men likevel er jeg fornøyd. Fordi jeg så langt har gjennomført fem feriedager uten noe særlig mer enn bagatellmessige tilbakeslag. Jeg ladet ekstra, og mannet meg opp mentalt, i forkant. Fylte på med intravenøs medisinering siste dag før avreise, og ekstra medisiner underveis. Og så langt fungerer det! Om du visste hvor tilfredsstillende den følelsen er, hadde du forstått hvorfor jeg smiler bredt mens jeg skriver. Slitent smil. Slitent, men fattet. Et slitent smil, men så uendelig mye bedre enn intet smil.

Ting er ikke som jeg skulle ønske de var. Men innimellom er livet helt allright, likevel. Slitent smil gjennom tårer, tårer av slit gjennom smil. Med fokus på smil. Mitt liv, mitt smil.

Fortsatt god ferie!

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Sterk alene, sterkest i fellesskap

Jeg lever en skjermet tilværelse. Ikke fordi jeg er forskånet fra dagliglivets utfordringer, de kjenner jeg i aller høyeste grad på. Men jeg lever i en boble, litt sånn på siden av et normalt, sosialt og aktivt liv. Jeg liker en stille og rolig tilværelse, men om jeg kunne velge så hadde den mye oftere vært avbrutt av sosiale begivenheter, utflukter med familien, trening, kulturopplevelser, dykking og mye annet. Problemet er at jeg ikke er i posisjon til å velge. Ikke nå lenger. For kroppen min legger strenge og tidvis urimelige føringer for hva jeg kan delta på, og bidra med.

Når jeg for n´te gang avviser invitasjoner, kansellerer avtaler i siste liten og sier ja til ting, med forbehold om at helsa spiller på lag. Da går folk rundt meg lei. Og jeg forstår dem. Hvor mange ganger skal de orke å mase, når de ikke får den responsen de håper på? For det er veldig vanskelig å gi en god forklaring på hvorfor jeg sjelden orker å ta imot besøk, eller enda sjeldnere kommer på besøk til andre. Jeg er ikke lenger en man regner med. Jeg er ute av syne, og da forsvinner man også ut av sinn.

Det er vanskelig å sette ord på hvor sårt og vanskelig det er, å erkjenne at livet som jeg kjente det, har gått videre uten meg. På arbeidsplassen min, der jeg var en ressurs, er jeg erstattet og glemt for lenge siden. Blant mange av de jeg anså som venner, er jeg ikke lenger en man prater med, men om. Den slags venner har jeg det nok bedre uten enn med. Men likevel kjenner jeg på en gnagende vond og barnslig sår følelse som jeg gjenkjenner fra de vanskelige årene på barneskolen. Ingen liker å stå utenfor. Ingen liker å bli baksnakket. Ingen liker å være alene.

Parallelt med at gamle venner, kolleger og andre bekjente har forsvunnet ut i periferien, har nye venner kommet til. Mange av dem har jeg aldri møtt, men jeg føler likevel en nærhet og en trygghet fordi jeg vet at de står på min side. Aller best er kanskje følelsen av å ha noen å prate med, som forstår. Som selv sliter med mange av de samme utfordringene som meg. Det er styrke i å være flere. Man kan være sterk alene, men sterkest er felleskapet. Et fellesskap hvor jeg slipper å forklare, forsvare, og unnskylde hele tiden.

Jeg er så inderlig glad for at akkurat du har blitt en del av mitt fellesskap! Takk, for at du gjør en forskjell. Takk for at du er du. Takk <3 *** Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Page 1 of 6

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén