Kronisk lykkelig

Å leve med kronisk og usynlig sykdom

Made by Rune Hjertviksten

For oppegående til å få hjelp

Etter at jeg ble kronisk syk, måtte jeg be om hjelp. For det er en stor kamel å svelge at man har fått en uønsket passasjer som man ikke blir kvitt. Å venne seg til tanken over at betingelsene er endret for alltid, er faktisk sinnsykt tøft å ta innover seg. Og jeg er fortsatt ikke ferdig med å fordøye det. Jeg har en veldig fin fastlege, som viser forståelse og tar seg god tid til å prate med meg. Men en lege kan bare gjøre så mye. Så jeg ba om å få komme til samtale hos Distriktspsykiatrisk Senter (DPS), for å få hjelp til å takle denne nye tilværelsen. Det avslo de raskt. Så søkte fastlegen om at jeg skulle få komme inn til en privatpraktiserende psykolog. Han avslo også. Først da en spesialist ved Haukeland Universitetssykehus skrev i papirene min at kognitiv behandling kunne være til hjelp ved kronisk sykdom, slapp jeg til hos en psykiater ved DPS. Der har jeg vært fire ganger nå.

Første gang jeg var der, ble jeg bedt om å beskrive mitt aller første minne. Det var fra da jeg var fire år, og ikke spesielt dramatisk. Og sånn fortsatte det, med å gjenfortelle livet mitt så kort man kan Brain analysisi løpet av 60 minutter. Jeg har en omfattende og tidvis traumatisk historie bak meg, men det er jo ikke derfor jeg har oppsøkt hjelp nå. Jeg ønsker å få hjelp til å leve best mulig med de sykdommene jeg har. Litt sånn i forebyggingens navn. For det er et kjent fenomen at man fort kan bli både deprimert og fylt av angst, når den fysiske helsa krangler. Faktisk er det bevist at kroniske sykdommer og inflammasjon, kan utløse depresjon. Og er man deprimert, blir livet definitivt ikke enklere.

Men i går var min foreløpig siste time hos DPS. For jeg er visst for oppegående til at de har noe å tilby meg. Og med oppegående, mener de at jeg er reflektert rundt egen situasjon, og at jeg evner å tenke fornuftige tanker. Men jeg er da pokker meg like langt i forhold til å mestre min uønskede passasjer! Jeg har fått et usynlig handikap, som begrenser livskvaliteten min. Og dessverre påvirker dette i stor grad også min familie. Men ordne opp selv, det må man.

Parallelt med møtene på DPS, har jeg fått hjelp fra smerteklinikken ved det lokale sykehuset. Det er overlegen der som behandler meg, og han sier rett ut at det ikke finnes noen enkel løsning på mine helseproblemer. Han sier også at jeg først som sist må venne meg til tanken om at formen vil svinge. Over flere år nå, har jeg prøvd ut ulike former for smertelindring. Og er fremdeles på jakt etter noe som kan gi meg litt mer stabil form og mindre smerter. Først når overlegen er fornøyd med medisineringen, kan han henvise meg videre til kurs i smertemestring. Og jeg får Whole bodyheller ikke komme inn på noen rehabiliteringstilbud før tilstanden min er mer stabil. For man skal være mer oppegående enn jeg er, for å delta på slike opplegg. Så når psykiatrien erklærer at jeg er for oppegående til å få hjelp, sier somatikken at jeg ikke er oppegående nok for å få den samme hjelpen. Forstå det den som kan.

Jeg ønsker meg et helsevesen som ser hele mennesket, ikke bare den delen som åpenbart feiler noe. For det må da være vel anvendte helsekroner, å forebygge ytterligere problemer?

 

Blogglisten hits

@kronisk_lykkelig på Instagram

@kronisklykkelig på Twitter

Kronisk lykkelig på Facebook

Previous

Takket være dere

Next

Lys i sikte?

7 Comments

  1. Hei Anita. Så flink du e til å sette ord på ting. Eg har no levd i 21 år m kro irske smerter og usynlig sjukdom som endret livet mitt drastisk. Ser at det er ei stund sia du skreiv innlegget. Vil tipse deg om en tjeneste som finnes i kommunen og som det er enklere å få. Nemlig kontakt hos psykiatrisk sykepleier i hjemmetjenesten som besøket de som trenger det hjemme. Har hatt denne tjenesten siden 1999 og det har endra min kvardag og gjort det lettere å mestre mitt nye liv som til tider er veldig tungt. Her skal terskelen være mye lavere for å få hjelp enn hos psykiater og psykolog. Hør m fastlegen om ho kan søke om hjelp her til deg sånn at du har noen p snakke m om dine utfordringer. Psykiatrisk sykepleier kan brukes på mange måter. pga av kroniske smerter utvikla eg depresjon og angst etter få år og da var det utrolig godt å få hjelp av ett msk på hjemmebane og det er fortsatt godt til tider. Stor kunnskap blant disse englene har eg lært. Håper du får hjelpa du treng og lykke til videre. Mvh Sandra

    • Tusen tusen takk, du ukjente, omtenksomme menneske! Vet noen skrev til meg om det tidligere en gang, men har rett og slett ikke fått fulgt det opp enda. Det skal jeg jammen gjøre, så takk for at du deler av din erfaring. Håper du vil følge meg videre. ❤️

  2. Mia

    Enig! Hele mennesket bør være i fokus. Skranter det på ene kanten, så følger den andre fort etter. Håper du får den hjelpen du burde ha krav på. All lykke til ?

    • Godt å høre, takk skal du ha ?
      Har de blitt flinkere til å tenke helhetlig når det gjelder behandling av kreftpasienter?

  3. Det kan være veldig utfordrende og slitsomt å få hjelp når man sliter psykisk eller trenger ekstra støtte. Jeg har vært igjennom den kværna selv en del ganger. Det har føltes urettferdig og uforståelig å måtte jobbe så hardt for å få hjelp, når jeg ikke engentlig hadde nok energi til å ta vare på meg selv i utgangspunktet. Noen ganger har jeg gitt opp, bitt tennene sammen og lidd meg igjennom perioder fordi det ironisk nok opplevdes som lettere enn å fortsette å finne ut av hvordan jeg skulle få hjelp.

    Men, det finnes muligheter og løsninger kan komme. Jeg vil oppmuntre deg til å forsøke å finne en lege som ser deg bedre og som vil være villig til å henvise deg til privatpraktiserende. Min oppfattning er at privatpraktiserende står mye friere til å lage et opplegg som er sammensydd for deg personlig, imens DPS har litt strengere rammer for hvordan de må gjøre ting.

    Så hvis det er en reell mulighet for deg, prøv andre leger og kanskje det løser seg. Min erfaring er at både leger og terapauter kan ha ganske sprikende ideer om hva som er alvorlig nok og hva de tror er den mest konstruktive løsningen. Og i den grad det er relevant for din situasjon, for det var det til en viss grad for min, ikke hold igjen med det vonde. Jeg liker å vise hvor kompetent jeg er og sliter med å vise rekkevidden av fortvilelsen min for fremmede mennesker som skal vurdere meg, jeg vil også helst ha hjelp med tingene jeg sliter konkret med nå. men selv når vonde ting i fortiden kan virke irellevante i forhold til situasjonen nå, så kan de si veldig mye om på hvilket fundament du møter utfordringene.

    Jeg er klar over at jeg ikke kjenner rekkeviddene av situasjonen din og kun har en veldig overfladisk forståelse av hva du har vært igjennom i det siste. Jeg håper uansett at du finner ut av utfordringene som ligger foran deg at du får bedre hjelp fremmover og at i den grad du ikke kommer inn i behandling for det psykiske, at du har gode mennesker rundt deg.

    • Veldig takknemlig for at du leser og tar deg tid til å kommentere.
      Høres ut som du har mye dyrekjøpt erfaring på området, og jeg tar imot alle tips med takk.

      Er i grunnen veldig fornøyd med den fastlegen jeg har, og som jeg skrev i innlegget så henviste hun meg også til privatpraktiserende psykolog. Dessverre fikk jeg avslag fordi vedkommende mente dette var en oppgave for DPS.

      • Ah, skjønner. Hvis du orker å gå flere runder så vil jeg oppfordre deg til å prøve hos flere privatpraktiserende, det er fremdeles mulig å finne noen som tror de kan hjelpe deg på en god måte.

Kommenter gjerne

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén