Etter at jeg ble kronisk syk, måtte jeg be om hjelp. For det er en stor kamel å svelge at man har fått en uønsket passasjer som man ikke blir kvitt. Å venne seg til tanken over at betingelsene er endret for alltid, er faktisk sinnsykt tøft å ta innover seg. Og jeg er fortsatt ikke ferdig med å fordøye det. Jeg har en veldig fin fastlege, som viser forståelse og tar seg god tid til å prate med meg. Men en lege kan bare gjøre så mye. Så jeg ba om å få komme til samtale hos Distriktspsykiatrisk Senter (DPS), for å få hjelp til å takle denne nye tilværelsen. Det avslo de raskt. Så søkte fastlegen om at jeg skulle få komme inn til en privatpraktiserende psykolog. Han avslo også. Først da en spesialist ved Haukeland Universitetssykehus skrev i papirene min at kognitiv behandling kunne være til hjelp ved kronisk sykdom, slapp jeg til hos en psykiater ved DPS. Der har jeg vært fire ganger nå.
Første gang jeg var der, ble jeg bedt om å beskrive mitt aller første minne. Det var fra da jeg var fire år, og ikke spesielt dramatisk. Og sånn fortsatte det, med å gjenfortelle livet mitt så kort man kan 
i løpet av 60 minutter. Jeg har en omfattende og tidvis traumatisk historie bak meg, men det er jo ikke derfor jeg har oppsøkt hjelp nå. Jeg ønsker å få hjelp til å leve best mulig med de sykdommene jeg har. Litt sånn i forebyggingens navn. For det er et kjent fenomen at man fort kan bli både deprimert og fylt av angst, når den fysiske helsa krangler. Faktisk er det bevist at kroniske sykdommer og inflammasjon, kan utløse depresjon. Og er man deprimert, blir livet definitivt ikke enklere.
Men i går var min foreløpig siste time hos DPS. For jeg er visst for oppegående til at de har noe å tilby meg. Og med oppegående, mener de at jeg er reflektert rundt egen situasjon, og at jeg evner å tenke fornuftige tanker. Men jeg er da pokker meg like langt i forhold til å mestre min uønskede passasjer! Jeg har fått et usynlig handikap, som begrenser livskvaliteten min. Og dessverre påvirker dette i stor grad også min familie. Men ordne opp selv, det må man.
Parallelt med møtene på DPS, har jeg fått hjelp fra smerteklinikken ved det lokale sykehuset. Det er overlegen der som behandler meg, og han sier rett ut at det ikke finnes noen enkel løsning på mine helseproblemer. Han sier også at jeg først som sist må venne meg til tanken om at formen vil svinge. Over flere år nå, har jeg prøvd ut ulike former for smertelindring. Og er fremdeles på jakt etter noe som kan gi meg litt mer stabil form og mindre smerter. Først når overlegen er fornøyd med medisineringen, kan han henvise meg videre til kurs i smertemestring. Og jeg får 
heller ikke komme inn på noen rehabiliteringstilbud før tilstanden min er mer stabil. For man skal være mer oppegående enn jeg er, for å delta på slike opplegg. Så når psykiatrien erklærer at jeg er for oppegående til å få hjelp, sier somatikken at jeg ikke er oppegående nok for å få den samme hjelpen. Forstå det den som kan.
Jeg ønsker meg et helsevesen som ser hele mennesket, ikke bare den delen som åpenbart feiler noe. For det må da være vel anvendte helsekroner, å forebygge ytterligere problemer?
