Å leve med kronisk og usynlig sykdom

Min viktigste og vanskeligste jobb

Jeg er sliten av å være sliten. Er det for mye forlangt og be om en liten pause i all slitenheten? – Bare noen dager med fysisk og mentalt overskudd? Det er ikke mulig å formidle hvor fortvilet og lei det går an å bli av at helsa alltid begrenser all form for aktivitet.

Selv noe så lite energikrevende som å lese, blir vanskelig når verken kroppen eller hodet spiller på lag. Når armene blir numne bare av å holde ei bok eller en iPad, fordi nervesystemet ikke fungerer som det skal. Når ordene går i surr og du hele tiden mister tråden i det du har lest, fordi fatiguen og hjernetåka herjer. Når øynene er vonde å bevege, fordi de kjennes som åpne sår på grunn av manglende tårevæske. Når det virker som hodet vegrer seg for den minste stimuli, selv om det er absolutt stillhet rundt deg, fordi kroppen har mer enn nok med å takle alle sykdomsprosessene som pågår. Da blir det så vanskelig å få dagene til å gå, uten at motivasjonen forsvinner et sted langs veien.

Du tenker nok at dette er unødvendig klaging. Og det er kanskje det. Eller, du har rett i at det er klaging. Men unødvendig er det ikke. For uten muligheten til å klage, til å ventilere ut alle de dumme tankene som akkumulerer seg etterhvert som utfordringene banker på døra, så renner begeret over. Det siste jeg vil nå, er at begeret skal renne over. For det finnes knapt noe som krever mer energi enn det. Energi jeg ikke har. Så jeg må klage litt, parallelt med å fokusere på alt jeg kan være takknemlig for. Det må nemlig være en viss balanse mellom de to. Ikke for mye og ikke for lite av noen av dem. Å balansere klaging versus takknemlighet har visst blitt min nye oppgave. En oppgave jeg ikke har bedt om, men som må løses. Jeg jobber ikke lenger i arbeidslivet. Jeg jobber hjemme, med meg selv. 24 timer i døgnet. Ikke for å bli frisk, for det går ikke. Men for å leve så godt som mulig, på tross av de utfordringene jeg har. Jeg jobber med meg, for meg. Viktigere og vanskeligere jobb enn det, tror jeg knapt det går an å ha. Hva jobber du med?

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

8 kommentarer

  1. Åge

    Veldig bra at dere tar opp dette tema der e mange som har det sånn dessverre.

    Kjenner flere som sliter med det å gjer beskjed at det e lov å klaga ja faktisk syns eg det e godt de gjør det for hvis enn deler vonde tanker så letter det sinnet på den som sliter å vi andre kan lettere forstå Koss de har det.

    Då går det ann å hjelpa te slik at ting blir lettere❤️

    Stå på på støtte dokke ?%❤️

    • Anita

      Setter veldig pris på støtten! Det er langt mellom dem som syns det er greit å klage litt, men som deg så tror jeg vi får det litt bedre når vi tillater oss det. Tusen takk skal du ha ???

  2. Mette

    Jobber med det samme som deg…. Har mistet helt troa på å bli frisk, håpet er å bli litt bedre i perioder. Gudene skal vite at det koster mengder av energi «å holde hodet over vann»… Og enig med deg- det må være lov å klage litt. Hvordan skal man ellers klare å holde ut? Når livet består veldig mye av akkurat «det»- nemlig å holde ut… Fatt mot og styrke, Anita! Du er knallbra til å skrive!!! Kjærlighet og varm klem til deg? Klem fra Mette C.

    • Anita

      Kan ikke annet enn å si tusen takk! Gode ord, som jeg tar med meg videre ? Stor klem tilbake ?

  3. Veronica Heggen

    Jobber med akkurat de samme tingene som du tydeligvis… En utakknemlig jobb, men jeg vet at kroppen og hodet takker meg selv om ingen andre gjør det eller ser verdien av denne jobben. Sist i går sa jeg det samme som du. Er det for mye forlangt å be om bare en eneste dags pause fra smertene og fatiguen? ❤ ?

    • Anita

      Denne jobben kommer dessverre ikke med tilbud om ferie ? Men det er lov å håpe på pause, bedre dager, bedre mestring. Klem! ❤

  4. Vigdis

    «haff » er det første jeg sier mens tårene legger seg langs kanten og slører blikket. «hoff» sier jeg da jeg leser meg nedover og merker den umiskjennelige lille følelsen i pleksus.

    Akkurat sånn er det. Som du sier. Og jobben virker uoverkommelig og stadig tyngende. Det er som om man skal ha unna en bunke papirjobb, hvor det fylles på med ytterligere papirer for hvert ark man har vært gjennom. Og meningen med det hele virker bortkastet. Håpløs.

    Det virker til at de fleste av oss har det sånn, og behovet for å jobbe alene og i fred blir stort. Det er best sånn, så ikke belastningene med nye uvitenheter og ignoranse kommer oppå det hele. Dét blir for mye i et overkjørt system

    Men så er det øyeblikkene da.
    Disse små ubegripelige fine minuttene som betyr betydelig mer enn en annen kan tenke seg. Detaljene i en hverdag som vi setter stor pris på, fordi vi ikke har så veldig mye annet å rope hurra for. Jeg sier » Detaljene » da jeg oppfatter at andre hever øyebryn og tenker det fordi de ikke forstår og ser til en helt annen kant.
    Kanskje vi ser disse detaljene som betydelig fordi vi har tiden, fordi vi ikke orker å være der ute, men må holde oss innenfor egen sone og derfor lærer å gripe om verden på en annen måte. En måte som beriker oss, der vi er, fordi det er den måten vi overlever på.

    Det er snart tid for å stemple ut. Det har vært en lang arbeidsdag med gjennomskjæringer i tåkeheimen. For å være ærlig, kunne det gjort seg med nedskjæringer her som alle andre steder.

    En så god som mulig uke ønskes deg herfra, må den bli så bra som den kan bli på din måte ?

    • Anita

      Så utrolig godt beskrevet! Det med de små detaljene som gir lykkeblikk, kjenner jeg meg godt igjen i. De må vernes om ? Ta vare på deg, sånn at uka blir så god den kan. Og tusen takk for fine ord!

© 2021 Kronisk lykkelig

Tema av Anders NorénOpp ↑

%d bloggere liker dette: