Å leve med kronisk og usynlig sykdom

Sorg over mine knuste biter

Jeg er i en fase hvor det å akseptere at livet mitt også skulle inneholde kronisk sykdom, er ekstra vanskelig. Min erfaring er at denne aksepten går i bølger, lik en sorgprosess. Akkurat nå sørger jeg over at jeg har mistet en del av meg som jeg likte godt. Det er den delen som er oppegående, produktiv, energisk, og full av pågangsmot. Hun er nok ikke tapt for alltid, men borte lenge nok til at jeg har lov til å sørge over det midlertidige tapet.

Faktisk tror jeg det er vanskelig å bevege seg videre, om en ikke gir seg tid og lov til å sørge. Jeg har tross alt det som på fint kalles «erfaringskompetanse», innen sorgarbeid, etter å ha mistet flere nære litt for tidlig i livet. Og hva er vel da mer naturlig enn å bruke den kompetansen nå når jeg står midt oppi en ny type sorgprosess? Noe av det viktigste jeg har lært, er at sorg har ulike ansikt. Med det mener jeg både at vi sørger på hver vår måte, men også på ulikt vis alt etter hvor vi er i sorgprosessen. Det finnes ikke noe riktig eller gal måte å sørge på, men faren for å kjøre seg fast i et spor er alltid til stede.

Jeg savner meg, og håper jeg en dag kommer tilbake like hel. For jeg føler meg litt knust nå, men knuste biter kan også limes sammen. I mange tilfeller får man frem en helt ny patina når man reparerer ødelagte ting. Kanskje også jeg står frem i ny drakt når jeg har samlet sammen bitene som ligger strødd rundt meg?Broken pieces

Det kan hende at jeg en dag i fremtiden vil oppleve de tankene jeg har nå, som veldig fremmede og uforståelige. Det vil i så fall være en bra ting, fordi det indikerer at jeg har kommet videre. Og jeg har absolutt ingen intensjon om å resignere, selv om jeg for tiden er ganske molefonken. De som står på utsiden og kikker inn på ordene mine, kan kanskje bli litt oppgitt over at jeg kringkaster disse negative tankene. Det er liksom ikke sånt man gjør, i all offentlighet. Men de samme folkene syns ofte det er helt akseptabelt å klage offentlig over at de har mistet jobben, at katten ble påkjørt eller at de fikk baksmell på skatten. Selv kunne jeg delt min klagesang over alt det nevnte, poenget er bare at det må være rom for å akseptere at noen klager over større livsendringer også.

Jeg har vært gjennom mange kriser i livet. Det har sikkert du også. For meg er denne livskrisen den mest alvorlige så langt, samtidig som den utenfra ikke oppfattes så alvorlig som en del av det jeg tidligere har gjennomgått. Forklaringen er enkel: Det folk flest forbinder med livskriser, er forbigående problemer eller hendelser. Eksempelvis et samlivsbrudd. Der bryter man opp, løser de praktiske problemene som oppstår, sørger i kortere eller lengre tid, og så beveger man seg etterhvert videre.

Ved alvorlig, kronisk sykdom må man gjerne først gjennom årevis med utredning før man får en diagnose. Så følger år etter år med prøving og feiling for å finne riktig behandling. Så oppstår det kanskje et slags vakuum, hvor man skjønner at dette har kommet for å bli. Først da er det mulig å starte en helt nødvendig sorgprosess, for å ikke bli værende i dette vakuumet. Men sykdommen forsvinner ikke, den kan du ikke bevege deg bort fra. Du kan få den på avstand, hvis du er heldig og opplever gode perioder. Men den er der, både til hverdags og fest, enten det passer eller ikke. Det finnes selvsagt mange kroniske sykdommer som ikke tar så stor plass at det er nødvendig å definere dem som en krise. Men jeg tør påstå at de som har kjent dette på kroppen, vet akkurat hva jeg mener.

Sorrow

Min livskrise er like reell som din. Årsaken til krisen er irrelevant, fordi det er opptil den det gjelder å definere om det oppleves som en krise eller ei. Jeg er ikke i tvil om at krisen min er virkelig. Men den er også forbigående, i motsetning til sykdommen som skapte den. For etter hvert som tiden går, tilpasser jeg meg situasjonen. Sakte men sikkert. Og det gjør du også. Jeg lover.

Kronisk lykkelig på Instagram

Kronisk lykkelig på Twitter

Kronisk lykkelig på Facebook

18 kommentarer

  1. Linda

    Var det meg du skrev om?❤️Takk❤️

    • Anita

      Selv takk, for at du leser. Det betyr mye å dele det med noen ❤️

  2. Stine Nordby

    Veldig bra skrevet, du satt virkelig ord på det jeg «leter etter» kjenner meg veldig igjen ? Passet liksom rett inn

    Sykdom er aldri lett og veldig mye er en dagelig kamp , men for andre kanskje bare en selvfølge

    Gleder meg så veldig til jeg bare kan senke skuldrene Litt….

    Igjen tusen takk for at du satte ord på ting på en veldig bra måte som forklarte ting så det hørtes veldig enkelt ut ?

    • Anita

      Så fint at ordene mine kan være til hjelp! Lykke til med dine utfordringer, og takk for ar du ville lese ?

  3. Laila Lien

    Jeg savner også meg…. Den traff meg rett i hjertet! Bitene ligger knust rundt meg, noen av bitene er så små at de er som små sandkorn… Men under alt så er jeg sikkert, men ikke bare nå… Takk!

    • Anita

      Du er inni der et sted. Bare gi deg selv tid. Selv takk, for at du ville lese.

  4. Anne-Grete

    Kjære du, dusetter ord på min situasjon…takk <3 Men vi klare oss ..iallfall innimellom 🙂

    • Anita

      Nede for telling innimellom, men gir aldri opp ? Veldig fint å høre at ordene mine treffer, så selv takk for at du ville lese ??

  5. Kari

    Kjære deg. Du klager ikke. Du deler. Og takk for det?.

    • Anita

      Selv takk, for at du leser ???

  6. Ailin

    Så bra skrevet. Setter virkelig ord på en vanskelig prosess. Jeg står midt oppi det samme selv. Jeg opplever også en identitetskrise. Hvem er jeg? Hvem man er i arbeidslivet og som person er en viktig del av meg. Og når dem delen ble borte, hvem er jeg da? Jobbet som leder i mange år med hundre jern i ilden og nå er handleturen en stor utfordring. Men en dag av gangen?

    • Anita

      Den identitetskrisa kjenner jeg godt til. Flere av mine tidligere innlegg er også innom det emnet. Fra å være aktiv og med mange baller i lufta, så opplevdes det som en veldig ubehagelig bråstopp da sykdommen plutselig krevde alt fokus. Så nå er det som du sier, en dag om gangen. Noen ganger en time om gangen. Riktig lykke til, og takk for at du ville lese.

  7. Sverre Helgøy

    Livet skal ikke være lett. Noen sår på livets vei mot øen gir en også større ybde enn om alt skulle være en dans på roser.

    • Anita

      Det har du helt rett i. Får ta med det positive en kan.

  8. Anita

    Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver og jeg føler sånn med deg❤️Det tok meg flere år og akseptere at den gamle(friske) meg aldri kommer tilbake. Jeg savner meg. Men så må vi bare lære oss å leve på en ny måte. Jeg fikk mye hjelp på smertesenteret,så kanskje det er noe for deg etterhvert. Stå på,hold ut. Men det er lov sørge. Klæm❤️

    • Anita

      Ja, en må nesten finne en ny vei å gå når den opprinnelige blir stengt ?
      Jeg går på Smerteklinikken på sykehuset her, men det er ingen som kan gjøre denne jobben for meg. Må nesten bare finne ut av det, med tiden til hjelp.

      Tusen takk for omtanken, stor klem tilbake ?

  9. Annika Haugvik

    Hei,

    Igjen skriver du bra om temaet! Jeg sitter selv i en liknende situasjon nå. Jeg klarer å jobbe noe, så som du beskriver er ikke min situasjon helt lik din. Men det er mange like elementer. Og det er en sorg at man ikke kan klare å gjøre alt man før kunne.

    Stå på! Du har en flott holdning, selv om det ikke fjerner sykdommen og utfordringene dine.

    • Anita

      De fine tilbakemeldingene dine gjør meg så glad, Annika. Tusen hjertelig takk ❤️

© 2021 Kronisk lykkelig

Tema av Anders NorénOpp ↑

%d bloggere liker dette: