Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Tag: Motløs (Page 1 of 2)

Å holde seg flytende

Jeg trenger en pause. På ubestemt tid. For jeg er dørgende sliten, og klarer ikke å finne veien opp til overflaten. Der oppe hvor jeg holder meg flytende, ved å holde Lisence free from Pixabayfast i livbøyene som tross alt finnes i livet mitt. Jeg var god til det, en stund. – Å holde fast, mener jeg. Men så kom det flere utfordringer min vei. Og enda flere oppå der igjen. Det føles som de ligger lag på lag, og trykker meg nedover. Lik den haugen av lagkamerater som slenger seg i gledesrus oppå fotballspilleren som akkurat har scoret det siste, avgjørende målet. Bare det at det ikke er lagkamerater som tynger meg ned. Det er motspillere. Og jeg brøler ikke av glede, men gråter stille tårer som smaker livserfaring jeg så inderlig gjerne skulle vært foruten.

Selv om jeg er fullt klar over at ingen liker å lese om andres selvmedlidenhet, så innrømmer jeg åpent at det er det jeg lider av akkurat nå. Det er fordi denne kampen har pågått så lenge, at den tærer på krefter og overskudd som jeg mangler i utgangspunktet. Medisinene jeg tar, bidrar heller ikke positivt. Enkelte av dem gir “bonuser” i form av depresjoner, utmattelse, og forsterkning av allerede plagsomme symptomer. Er det ikke herlig?

Utviklingen burde gå i stikk motsatt retning av det den gjør. Jeg burde bli bedre, bli flinkere til å takle sykdommene, bli mer optimistisk på egne vegne. I stedet er jeg dårligere, og ser for øyeblikket ganske mørkt på fremtiden. – Hvilken fremtid? Fremtiden med smerter, utmattelse og annet utyske, 24 timer i døgnet, 365 dager i året? Kan utvikle panikkangst av mindre, men her er ikke flere diagnoser velkomne.

Jeg vet at disse svartmalte tankene ikke hjelper. De er bare med på å dra meg enda lengre ned. Men det er nå engang de tankene jeg har, akkurat nå. Kanskje er de en protest Lisence free from Pixabaymot den vanvittige mestringskulturen som har fått utvikle seg litt for lenge. Man skal liksom mestre alt, samme hva som kastes mot en. “Hvis du sliter, har du deg selv å takke, fordi du ikke ser positivt nok på livet.” Vel, å tenke positivt er fint og flott det. Men alt til hver sin tid. For min del, er dette tiden for å la positive tanker gjøre som de vil. For akkurat nå, tar de negative tankene all plass. Det skal de få lov til, en liten stund. Så kommer jeg sikkert sterkere tilbake når jeg minst aner det. For inni meg bor det en seig liten kriger, som ikke gir seg med det første. Hun trenger bare noen pust i bakken, innimellom.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Du må bare

Pasient: Jeg er dårlig, og trenger hjelp!

Fastlege: Du må bare ta det rolig en stund, så går det seg nok til.

Fysioterapeut: Du må bare trene mer, så kommer snart overskuddet.

Gastrolog: Du må bare bli mer bevisst på hva du spiser, så vil det nok roe seg.

Revmatolog: Du må bare ta cellegift og kortison, det pleier å hjelpe.

NAV: Du må bare komme deg tilbake i arbeid, for lediggang er roten til alt vondt.

Smertespesialist: Du må bare ikke ta for mye av disse medisinene, for da får du virkelig problemer.

Kirurg: Du må bare ta en kikkhullsoperasjon, så finner vi ut av problemet. Free image from Pixabay.com

Hjertespesialist: Du må bare ta noen betablokkere når det står på som verst.

Psykolog: Du må bare fokusere på det som er positivt, og puste med magen.

Sykepleier: Du må bare tenke at det ordner seg. Så kan du jo fargelegge eller strikke litt mens du venter.

Alternativ behandler: Du må bare unngå alt som er godt her i livet, og ta disse svindyre tilskuddene, så blir du straks i superform.

Yogalærer: Du må bare sitte i lotus-stilling tre timer daglig, mens du messer ditt mantra.

Nabo: Du må bare prøve grønn macha- te, det reddet livet mitt.

Kassadama på Kiwi: Du ser litt sliten ut, du skulle ikke bare tatt deg en hvil?

Eks-kollega, bak ryggen din: Hun må bare ta seg sammen, så klarer hun det nok.

Ernæringsfysiolog: Du må bare bruke elimineringsmetoden, så finner du nok ut av det.

Ergoterapeut: Du må bare gjøre det beste ut av det, kanskje det hjelper med en krakk i dusjen?

Sosionom: Du må nesten bare finne din egen vei, og innstille deg på at ting tar tid.

Pasient, utad: Okay, takk for rådet. Det skal jeg prøve.

Free image from Pixabay.comPasient, inni seg: DU MÅ BARE STAPPE DET OVERFLADISKE PISSPRATET DITT DER SOLA ALDRI SKINNER, FOR DU ANER IKKE HVA DU PRATER OM! Går ut av kontoret i vilt raseri, og smeller døra tre ganger bak seg.

Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.

I fritt fall

Det er midt på lyse dagen, men likevel så mørkt. Mørket er inni meg, det fyller hver krik og krok av kroppen. Jeg forstår at det er depresjonen som ligger og lurer, fordi kroppen er sliten etter mange års kamp mot smerter, fatigue og annet faenskap som sykdommene har prakket på meg. Men det jeg ikke skjønner, er hvordan veien kan være så kort mellom opptur og nedtur. Det er som om fallet i bakken blir hardere og hardere i etterkant av hver opptur. Vet ikke hvor mange flere fall jeg klarer.

Jeg har ikke glemt alt jeg har å være glad for. Og jeg har ikke tenkt å gi opp. Men det må være lov å innrømme at jeg er dritsliten og lei. Frustrert over at min helse skal ødelegge så masse, ikke bare for meg men også resten av familien. Det finnes ikke et menneske i verden som syns det er greit å føle seg som en byrde. Ei heller jeg.

Når jeg leser nyhetsartikler om hvordan det norske helsevesenet skal bli bedre og mer effektivt, Freefallfår det meg til å lure på hvem som bestemte at vi som er kronisk syke ikke fortjener en plass fremme i helsekøen. Vi skyves lenger og lenger bak, og til slutt helt ut av bevisstheten til dem som styrer og bestemmer. I mellomtiden går timene, dagene, månedene og årene for alle oss som venter så desperat på hjelp. Er våre liv ikke like mye verdt som andres? Er det akseptabelt at vi år ut og år inn skal leve i en unntakstilstand der absolutt alt er snudd på hodet? Mens vi trygler og ber om at noen ser oss, og sympatiserer nok til at vi får den hjelpen vi trenger.

Jeg er i fritt fall, hvor er sikkerhetsnettet mitt?

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter.

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén