Å leve med kronisk og usynlig sykdom

Livet er også gråtoner

Den personen jeg en gang var, er ute av drift. Forhåpentligvis midlertidig. Men etter hvert som årene går, frykter jeg at denne unntakstilstanden skal bli permanent. Ordet «permanent» har jeg valgt å ikke forholde meg til, i hvert fall inntil nylig. Jeg har flere kroniske plager som det ikke finnes kjent kur for. Likevel har jeg tenkt at jeg umulig kan fortsette å være så dårlig til evig tid. Jeg har gjort alt som står i min makt for å bli friskere. Men i stedet for å bli bedre, har jeg blitt verre. Det gjør meg dritredd, grineferdig og ekstremt frustrert på samme tid. Får lyst til å skjelle ut noen, smelle med dører og knuse et eller annet. Ikke for at det hadde forandret noe, men i et kort øyeblikk hadde det vært tilfredsstillende å plassere skyld. Når vi blir redde og føler oss urettferdig behandlet, er vi mennesker ofte kjappe til å peke ut en syndebukk. Som om det hjelper.

Tidligere kolleger beveger seg videre i arbeidslivet mens jeg står på utsiden og titter inn. Gamle venner etablerer nye vennskap og blir etterhvert fremmede som jeg føler tilhører et annet liv. Jeg sitter hjemme og maner frem ikke- eksisterende krefter , sånn at jeg kanskje klarer å hente i barnehagen. Parallellt fullfører mine jevnaldrende toppturer, skirenn og sykkelløp mens de heier på ungene som selvsagt følger i sine foreldres fotspor.

ColoursoflifeDet hadde vært så deilig å kunne trykke erase og rewind, og så begynne på nytt med et enklere utgangspunkt. Men det går ikke. Jeg går ikke inn for å svartmale situasjonen. Det er mer en realitetsorientering. Dette er min situasjon, og den må jeg lære meg å forholde meg til. Av og til er det ubehagelig å forholde seg til virkeligheten. Men å ikke forholde seg til den, fungerer dårlig.

Livet kommer i alle slags farger, også gråtoner. Jeg befinner meg for tiden i et grått landskap, men jobber intenst for å finne ut hvordan jeg kan lære meg å trives med det. For når jeg slutter å hige etter de fargene som en gang var, kan jeg kanskje lære meg å sette pris på andre farger og sjatteringer. Livet er ikke bare bare, men det er ikke bare grått heller. Heldigvis.

Kronisk lykkelig på Instagram

Kronisk lykkelig på Twitter

Kronisk lykkelig på Facebook

4 kommentarer

  1. Alexandria

    Du er flink til å skrive! Fine ord.

    • Anita

      Så kjekt at du syns det. Tusen takk! ??

  2. gnordhagenGret

    Som jeg kjenner meg igjen! Vi får prøve å tenke at grått er også en fin farge, og at det er nyanser i den også. Men skjønner frustrasjonen. Akkurat måttet innse at det ikke nytter for meg å fortsette i jobben min. Skal bli godt å føle på at jeg må prøve litt til og litt til, det har jeg gjort i altfor mange år allerede. Men sånn er livet. Eller dvs mitt liv ble slik. Men kanskje det ikke behøver å bli slik resten av livet. En dag om gangen… Hørt det før? Ganske håpløst for en kroniker. For hvor er de gode dagene? Joda, de er der iblant. Og da må vi leve! De små tingene osv 🙂 Ønsker deg en så god dag som overhodet mulig. Klem

    • Anita

      Det er så fint å dele frustrasjonen med noen som forstår. Tusen takk, og stor klem tilbake ?

© 2020 Kronisk lykkelig

Tema av Anders NorénOpp ↑

%d bloggere liker dette: