Kjære kroppen, det er meg som bor inni deg. Jeg sliter med å skjønne hva galt jeg har gjort, siden du ikke vil samarbeide med meg lenger. Det er som om vi har mistet den gode tonen vi hadde, og samspillet som fungerte så bra. Hva skjedde?
Jeg husker før i tiden, da vi kunne være i aktivitet hele dagen og likevel ha overskudd om kvelden. Jeg savner den tiden. Nå må jeg hele tiden føle meg frem for å finne ut hva slags form du er i. Om du klarer å gjøre det samme som du gjorde dagen før, eller om du er i full streik igjen. Jeg liker ikke alle disse streikene, kanskje mest fordi jeg ikke forstår hvorfor du streiker.
Kjære kroppen min, jeg vet ikke hva jeg skal finne på for at vi skal bli venner igjen. Jeg har prøvd alt jeg kan komme på, og det er likevel ikke godt nok. Men du blir ikke kvitt meg, uansett hvor mye du prøver. For jeg er fortsatt glad i deg, etter alt det fine vi har gjort sammen. Så jeg skal fortsette å prøve og blidgjøre deg, så håper jeg du gjør ditt beste for å samarbeide. Jeg vet vi kan klare det, vi må bare finne ut hvordan. Det er bare å brette opp ermene og starte forfra. Skritt for skritt, sakte fremover. Som så mange ganger før.
