Noen ganger i livet ligger alt til rette for at du skal ha det bra. Eller, kanskje ikke alt, men mye. Nok til at du burde være fornøyd. Sola skinner, familien har det bra, boliglånet minsker jevnt og trutt, og du legger deg aldri ufrivillig sulten om kvelden. Likevel er det noe som mangler. Den siste, lille brikken som skal til for å fullføre puslespillet.
I mitt puslespill er det mange brikker som mangler. En del av brikkene har også en annen form enn forventet, samtidig som de har det riktige bildeutsnittet. Jeg tror stikkordet her er forventninger. Forventninger til hvordan livet skulle være, og gapet bort til hvordan det ble.
Gapet mellom forventninger og faktiske forhold er det som gjør at jeg ikke har det så bra som jeg burde. Dette gapet er også det som opptar mye av tankene mine, og som tidvis gjør meg veldig trist. På toppen av det hele blir jeg irritert på meg selv fordi jeg er trist når jeg burde være glad. Snakk om å gjøre det vanskelig for seg selv!
Det er bare jeg som kan gjøre situasjonen bedre. Ingen kan fikse det for meg, selv om det hadde vært helt fantastisk å slippe og forholde seg mer til problemene. Det er jeg som må ta et oppgjør med tankene, med forventningene mine og status quo. Jeg kan velge å være misfornøyd og skuffet resten av livet, eller så kan jeg velge å gjøre det beste ut av det. Noen går rett på det siste, som om ingen utfordring er for stor. De er enten vinnerskaller, eller kronisk optimistiske. Jeg er ingen av delene, men jeg er ei heller en taper. For meg er en taper en som gir opp, gjerne uten å prøve en gang. En som graver seg ned i elendigheten og bestemmer seg for at «dette kan aldri gå bra».
Jeg har konkludert med at dette ikke gikk som jeg hadde tenkt. Men jeg er langt i fra sikker på at det er en dårlig ting. Kanskje gir denne uventede vendingen meg muligheten til å tenke nytt? Når en dør lukkes, åpnes det alltid nye. Kanskje ikke i dag, eller i morgen. Men en dag, når jeg minst venter det.
Mens jeg funderer videre på de nye mulighetene, skal jeg etter beste evne fokusere på det som er fint. Og når det gjelder fine ting, er det ikke noe som heter «for lite» eller «for stort». Selv de minste detaljer kan løfte dagen.
Jeg fikk det mye bedre med et liv med sykdom da jeg lærte meg å akseptere det jeg ikke kan gjøre noe med. Det er ikke gjort én gang for alle altså, men en stadig prosess. Så tillater jeg meg å sørge. Prøver å la være å grave meg fullstendig ned, men aksepterer at sorgen er en del av meg. Den er alltid tilstede. Ikke like sterk hele tiden, men den følger meg. Og det er greit. Er blitt «venn» med den og da er den ikke farlig lenger. I tillegg prøver jeg å gjøre det beste ut av ting. Jeg er nok ganske positiv og optimistisk i utgangspunktet, så jeg er heldig der ?
Håper du finner mange fine ting selv om livet ditt er som det er ?
Jeg tror absolutt den oppskriften er rette veien å gå. Kjekt å høre at du har funnet din vei, og evner å se lyst på tilværelsen til tross for sykdommen. Ha en riktig fin kveld og helg!