Å leve med kronisk og usynlig sykdom

La stormen være ute

Det er storm ute i dag. Vi har hatt sommer på overtid her, men nå blåser vinden den bort i en fei. Kanskje like greit å ta ondet ved roten; den overgangen fra sommer til mørkere og kaldere tider er ikke blant mine favoritter. Uvær har alltid fascinert meg. Jeg kan huske at jeg ikledde meg støvler og regnjakke, pakket med meg en haug med Donald- blader og gikk ut i bilen og satte meg da jeg var i barneskole- alder. Anledningen var at det var meldt uvær, med lyn og torden. Jeg hadde hørt at bilen var et trygt sted å være dersom lynet slo ned, og siden den samtidig ga panorama- utsikt, syntes jeg dette var et ypperlig sted å slå seg ned.

Min mamma lot seg også fascinere av uvær. Faktisk var det siste hun gjorde i livet, another-placeå oppsøke Antony Gormleys utstilling «Another Place», på Solastranden utenfor Stavanger, i stormende uvær. Utstillingen bestod av hundre jernmenn, plassert på stranden og utover sjøen. Mamma hadde sett utstillingen mange ganger tidligere, men hun hadde bestemt seg for at hun skulle få den med seg en gang det stormet som verst rundt jernmennene. Tenk for et syn det må ha vært!

Lik måten sommeren forsvinner på nå, ble også mamma blåst ut av våre liv på et blunk. Hun kom aldri hjem igjen etter å ha oppsøkt Solastranden, og etterlot seg med det et stormfullt sår som aldri har grodd skikkelig. Livet har gått videre, men vi glemmer aldri det som skjedde. Faktisk tror jeg kroppen husker så godt de sjokkartede dagene som fulgte, at det er noen av grunnen til at jeg den dag i dag sliter med helsa. Selv om det er over 16 år siden, blir jeg fortsatt skjelven inni meg når jeg ser bilder av jernmennene på stranda, vel vitende om at det var noe av det siste mamma også så før hun ble overkjørt og drept. Jeg tror blandingen av arv (genetiske svakheter), og miljø (traumatiske opplevelser) har gitt ideelle forhold for at kroppen min skulle utvikle de problemene jeg nå sliter med.

Så hvorfor forteller jeg deg dette?

Det er svært få mennesker som går gjennom livet uten å oppleve tragiske hendelser eller sjokkartede inntrykk på en eller annen måte. Det er det vanskelig å verne seg mot. Men det vi kan gjøre noe med, er måten vi bearbeider på. Ikke tro at du kan legge lokk på det som skjer. Følelsene og reaksjonen din forsvinner ikke selv om du later som de ikke er der. På ett eller annet tidspunkt må det ut igjen, og da er det ikke godt å si hvilken form eller farge det har. Sterke opplevelser som du ikke bearbeider, kan for eksempel slå deg ut i form av angst, depresjoner eller annen sykdom. DU er alltid verdt bryet når det gjelder å bearbeide, konfrontere og akseptere dine opplevelser. Hva er vel et bedre tidspunkt å starte på enn i dag?

La stormen være ute. Ikke inni deg.

sea-842457_1920

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.

4 kommentarer

  1. Linda

    ❤️Så utrolig trist å lese om din mor. For en forferdelig hendelse!

    Følelsene du skriver om er så gjenkjennelig og forståelig. Etter å gjennomgått et slikt traume får kroppen en reaksjon. Spesielt hvis man er litt sensitiv og følsom fra før……slik jeg er. Som du sier, sorgen blir ikke borte. Den kommer i bølger, med stormer eller i solskinn, den kommer når du minst venter det, når noe minner om det, og det er viktig å slippe den ut. Enten det er gråt, samtale, musikk, skriving eller annet kreativt arbeid. Det er vanskelig å godta at denne sorgen nå er en del av livet, men man må. Man rett og slett må. Og jeg har drømt så mye om min mor! Og hun har sagt flere ganger i drømmene: nå må dere slutte å sørge, nå må dere leve.
    Og det er så levende! Det er akkurat sånt hun kunne sagt. Jeg tror det har hjulpet meg over i akseptfasen, men som du sier. Vi glemmer aldri det som skjedde. Og på et blunk kan sorgen komme til overflaten. Den er en del av livet.

    Takk for at du skriver så åpent Anita ??? Klem!

    • Anita

      Får lyst til å gi deg en lang, varm klem. Tusen takk, snille Linda ? Veldig glad for å ha deg «på laget» ?

  2. Bianca Aarrestad

    Så trist at du mistet din mor så tidlig. Jeg tilber solen som en helbredende kraft. Derfor fikk jeg en bonusboost nå i september i form av å være helt smertefri…og nå kjenner jeg på gikta at det er væromslag. Jeg liker de fire årstidene som vi har i vårt hjørne av verden. Jeg har bearbeidet traumer, men kroppen husker og jeg får innimellom angstanfall.

    • Anita

      Så deilig når energien plutselig øker på og smertene avtar! Jeg tror kroppen husker mer enn vi er klar over. Selv med bearbeiding sitter opplevelsene våre dypt lagret, på forskjellige nivå. Håper anfallene dine blir færre og svakere, til de til slutt bare er er fjernt minne ?

© 2021 Kronisk lykkelig

Tema av Anders NorénOpp ↑

%d bloggere liker dette: