Jeg var i møte med min nye saksbehandler i NAV, tidligere denne uka. Hun hadde alle saksdokumentene mine, men ønsket likevel å høre meg fortelle hvordan min hverdag er. Ofte blir jeg litt motløs og irritabel når jeg må repetere ting jeg har sagt så mange ganger før. Men denne dama var fin å prate med, og hadde en ydmyk og respektfullt måte å tilnærme seg saken min på. Da blir alt så mye enklere, for meg som sitter på motsatt side av skrivebordet, og skal utlevere meg til vilt fremmede.

Så jeg fortalte hvordan dagene mine er. At de mest av alt er preget av uforutsigbarhet, og veldig svingende form. Dager hvor jeg i det ene øyeblikket er minst like oppegående og driftig som en hvilken som helst 37 åring, men hvor det neste øyeblikket kanskje kaster heftige smerteanfall, plutselig tap av energi, influensaverk i hele kroppen eller andre artige utfordringer, mot meg. Der jeg før sjonglerte 130 % jobb med frivillige verv som innsatsmannskap, meddommer og redaksjonsmedlem, klarer jeg nå knapt å sjonglere med noe som helst. Jeg var en ressurs, men nå opplever jeg å være en man må bruke ressurser på. Jeg syns det er flaut å si det høyt. Ikke fordi det plager meg så veldig hva andre mener om meg og mitt, men fordi jeg føler meg mindre verdt når jeg ikke klarer å fylle alle disse rollene lenger. Jeg kan rett og slett ikke fordra å føle meg som en belastning.

Det hender at jeg blar gjennom alle bildene jeg legger ut på Kronisk lykkelig sin Instagram konto. For meg fungerer det nesten som et vitnesbyrd i bilde- format, over hvor svingende formen min er. Noen av leserne mine faller fra underveis, imagekanskje fordi de ønsker seg mer feelgood- materiale og færre rapporter om hvordan livet faktisk er. Selvsagt kunne jeg laget en glanset versjon av livet med kronisk sykdom, av typen «pent sminket ingeniørfrue med ting på stell til tross for at den bedritne sykdommen inntok livet». Det kunne jeg gjort, men gjorde det ikke. Det ville vært å lure folk; aller mest meg selv. For de dårlige dagene, ukene og øyeblikkene er der uansett hvor pent de pakkes inn. Istedenfor å glatte over dem, jobber jeg med å erkjenne at de er der og har kommet for å bli. Jeg jobber også med å balansere erkjennelsen av at jeg syns det er noe skikkelig dritt, med tanken om at livet likevel er nydelig og har uendelig mange muligheter jeg ikke har utforsket enda. Den balansen er utrolig vanskelig å finne, men om det så skal bli min livsoppgave så gir jeg meg ikke.

Tilbake på NAV- kontoret, ble jeg sittende og fundere på hvordan jeg skal få omverden til å forstå min situasjon, når jeg ikke forstår den selv. Hvordan forklare at en kropp som ser helt frisk og fin ut på utsiden, plutselig streiker uten forvarsel? Brått innså jeg at det kanskje ikke er så viktig å forstå alt. For er det ikke sånn at livet er stappfullt av hendelser vi ikke har noen forklaring på? Er det kanskje sånn at jeg har lett etter en måte å forklare noe som ikke kan forklares? – Fordi min egen selvfølelse trenger å ha noe å skylde på? Vil kampen bli lettere da, om jeg har en enkel forklaring på alt det vanskelige? En bortforklaring, unnskyldning eller syndebukk?

Jeg vet ikke svaret på disse spørsmålene. Men kjenner at det gir meg en slags ro å tenke at det ikke er alt som kan forklares eller bortforklares. Det er ikke alt man trenger å forstå. Men å akseptere at ting er som de er, uten å vite årsaken, er nok ganske avgjørende. Jeg aner ikke hvorfor jeg er som jeg er, men skal forsøke å gjøre det beste ut av dagene likevel. Forstå det den som kan.

Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.