Det er midt på lyse dagen, men likevel så mørkt. Mørket er inni meg, det fyller hver krik og krok av kroppen. Jeg forstår at det er depresjonen som ligger og lurer, fordi kroppen er sliten etter mange års kamp mot smerter, fatigue og annet faenskap som sykdommene har prakket på meg. Men det jeg ikke skjønner, er hvordan veien kan være så kort mellom opptur og nedtur. Det er som om fallet i bakken blir hardere og hardere i etterkant av hver opptur. Vet ikke hvor mange flere fall jeg klarer.
Jeg har ikke glemt alt jeg har å være glad for. Og jeg har ikke tenkt å gi opp. Men det må være lov å innrømme at jeg er dritsliten og lei. Frustrert over at min helse skal ødelegge så masse, ikke bare for meg men også resten av familien. Det finnes ikke et menneske i verden som syns det er greit å føle seg som en byrde. Ei heller jeg.
Når jeg leser nyhetsartikler om hvordan det norske helsevesenet skal bli bedre og mer effektivt, 
får det meg til å lure på hvem som bestemte at vi som er kronisk syke ikke fortjener en plass fremme i helsekøen. Vi skyves lenger og lenger bak, og til slutt helt ut av bevisstheten til dem som styrer og bestemmer. I mellomtiden går timene, dagene, månedene og årene for alle oss som venter så desperat på hjelp. Er våre liv ikke like mye verdt som andres? Er det akseptabelt at vi år ut og år inn skal leve i en unntakstilstand der absolutt alt er snudd på hodet? Mens vi trygler og ber om at noen ser oss, og sympatiserer nok til at vi får den hjelpen vi trenger.
Jeg er i fritt fall, hvor er sikkerhetsnettet mitt?