Ett av Norges klokeste, rareste og mest reflekterte mennesker, nærmer seg sin siste dans. Han heter Per Fugelli, og er professor i både allmennmedisin og sosialmedisin. I tillegg er han en veldig engasjert samfunnsdebattant, som mang en gang har irritert på seg både gråstein og gamle bestemødre.
Han har aldri irritert meg. Det vil si, den sløyfa er jo litt rar da. Men mannen er noe 
helt for seg selv. Han tør og si høyt det andre snakker bort. Han har snakket fagfolk midt imot, helt offentlig. Og jammen skriver han også nå bok om det å dø. Midt i sitt livs vanskeligste kamp, velger han å skrive bok. Kampen kommer han ikke til å vinne. Boka vil han aldri få se ferdig. Likevel skriver han den.
Denne karen har mot i brøstet og vett i pannen, og jeg kjenner på en enorm beundring for den han er. Tenk å tørre og være så annerledes, så åpen og så unorsk på samme tid. Helt til siste slutt! Den forbannede kreften som tar ham fra oss, burde selv fått kreft og dødd. Livet er urettferdig, men det ser ikke ut til å oppta ham.
Isteden er han opptatt av veldig mange andre ting. Som det at vi må ta vare på hverandre, at vi må utgjøre en forskjell, men at vi samtidig må gi oss selv spillerom og aksept på at vi er gode nok som vi er. Pluss at vi må spise mer softis! Softis, eller hva enn som gir deg glede og nytelse. Vi nyter kanskje altfor lite, i den stadige jakten på noe som er bedre, større, dyrere eller på annet vis flottere enn status quo.
Per snakker også om mot. Og det er bakgrunnen for at jeg skriver dette innlegget. Når jeg hører ordet «mot», tenker jeg automatisk på heltedådige scener, dramatiske redningsaksjoner, krigshelter og liknende. Men det er ikke denne typen mot som holder hjulene i gang. Det er det hverdagsmotet som gjør. I disse dager viser jeg hverdagsmot ved å holde fast og holde ut, når sykdom gjør tilværelsen min uutholdelig. Jeg er heldigvis ikke dødssyk, som Per. Men jeg er livsvarig syk, og det er jammen ikke noe å kimse av, det heller.
Jeg mister motet, stadig vekk. Men jeg finner det igjen. Ellers hadde livet mitt stoppet helt opp. Jeg er glad for det livet jeg har, og for at jeg med stor sannsynlighet får leve det lenge enda. Samtidig er det vondt å svelge at jeg skal leve det på et helt annet vis enn jeg hadde tenkt. For å gjøre livet lettere for meg selv og andre, bruker jeg også motet mitt til å dele. Jeg deler det som er vanskelig, sier det høyt og ufarliggjør det dermed. For meg virker det mer overkommelig når jeg får det ut av hodet og «ned på papiret».
For deg virker det kanskje lettende at vi er flere, vi er faktisk mange hundretusen, som sliter på samme vis. Hvilken sykdom du sliter med, har lite å si. Mekanismene bak og konsekvensene av langvarig sykdom, er ofte overraskende like. Så vi har mer til felles enn du aner.
Den dagen Per ikke er mer, kommer dessverre snart. Men han har gått foran og vist vei for oss andre. Hva er vel en bedre avskjedshilsen enn å ta ordene hans til etterretning, og nyte vår tid på jorden, med eller uten sykdom, etter beste evne?
Vi må lære å godta vår smerte, forandre på det vi kan og le av resten.»
Per Fugelli
Vil du lese mer om Per Fuggelis livsråd? – Da anbefaler jeg deg å ta en kikk her.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.
«… forandre det du kan og le av resten.» Det ligger mye i dette rådet fra Fugelli – som så mye som kommer fra den mannen. Jeg tenker at livet er litt som en stafett der vi gjør vår egen etappe fortrinnsvis til beste for oss selv og våre medmennesker – og naturen – og ikke minst for dem som vi skal veksle med – barna og de unge. Fugelli ser jeg som en stor bidragsyter.
Syns det ligger mye visdom i de fleste av hans uttalelser. Stafettene må vi ta selv, men jammen blir de enklere med noen god råd på veien!
Kloke ord i fra Fugeli og fra deg! I dag var jeg så modig som skulle gå opp den bratte stien til Fjellheisen. Har problemer med gikt i knærne, og nedslitte hofter + astma, og var ikke langt unna målet før jeg ikke maktet mer. Var jo modig som våget likevel, og neste gang når jeg det målet for da har jeg fått ny medisin som vil fungere bedre. Jeg nyter de gode dagene, og de dagene som ikke er så gode fyller jeg med noe som gir innhold.
Ønsker deg en fin kveld med dine kjære!
Så flott at du kom så langt! Herlig å være ute. Selv har jeg vært sengeliggende mesteparten av uka, og er ganske så lei. Men plutselig snur det, som så mange ganger før.
Takk for gode ord, ønsker deg en nydelig kveld og fortsatt god helg!