Jeg må skrive for å bevare sinnsroen. Det er noe med å få tankene ut av hodet, de virker så mye klarere da. Kroppen er for øyeblikket så vond å være i, at det er krevende å sitte rett opp og ned. Er ikke i tvil om at jeg lever, for å si det sånn. Men det føles faktisk som om noe inni kroppen min forsøker å ta livet av meg. Den kampen har jeg vunnet i de 13 571 dagene bak meg, så jeg har absolutt ingen intensjoner om å bryte seiersrekka. Men herregud så sliten jeg blir! Av naturlige årsaker har jeg ikke prøvd å være 97 år enda. Men det er sånn jeg føler meg. Som en sliten 97 åring i en skranglete kropp, hvor sinnet ikke er ferdig med alt det vil gjøre. Det er så mye jeg har lyst til! Et råd som går igjen fra mennesker som har levd lenger enn meg, er at jeg må holde ut til bedre dager kommer. For de kommer visstnok på ett eller annet tidspunkt. Kan jo ikke fortsette å være så dårlig som nå, for alltid. Eller kan jeg det?
Når tvilen får grave seg vei innover i sammensuriumet av tanker og følelser, føles det som om hele hodet skal kortslutte. Alt jeg sier, gjør og tenker baserer seg på at jeg blir bedre på ett eller annet tidspunkt. Dersom den teorien feiler, vet jeg ikke hvordan livet eller fremtiden min ser ut. Hva om jeg ikke blir bedre? – Spørsmålet er så vemmelig at jeg blir kvalm. Best å la det stå ubesvart.
I går var jeg hos legen og fjernet to kuler på skinnleggen. To bittesmå kuler som ikke gjorde annet galt enn å være stygge og litt plagsomme. De må analyseres, som det meste man skjærer ut av kroppen. Men jeg tror det er en overhengende fare for 
at det er helt uskyldige greier. Likevel var det så tilfredsstillende å oppsøke lege og se at problemet jeg kom dit for, ble skåret bort før sårflatene ble lukket pent med nål og tråd. Problem solved! Hvorfor kunne det ikke vært like enkelt med de andre helseproblemene mine? Skjær dritten vekk, sy og sett på plaster. For en enkel men effektiv løsning. Hvorfor kan ikke de andre problemene mine også være så enkle, med effektive løsninger?
Menneskene jeg lener meg på vet ikke lenger hva de skal svare, når jeg uttrykker min frustrasjon til dem. Det er jo ingen som kan fikse problemet, så hva skal de liksom si? Jeg forventer ikke løsningssvar med to streker under, det ville vært et urimelig krav. Trenger bare at noen hører. At noen hører og ser meg, sånn at jeg ikke lider en langsom drukningsdød i kvelende og skremmende tanker. Jeg trenger å få tankene frem i lyset, for at de ikke skal bli så mørke. For mørke tanker er tunge og bære. I hvert fall når man må bære dem alene. Jeg trenger at du viser litt forståelse, for at jeg ikke skal føle meg så alene. Ikke lett å forstå noe man ikke har prøvd selv, men med litt innlevelse går det utroligste. Så enkelt, og så vanskelig. Akkurat som livet.
Lite visste Eidsvåg hvor viktige disse strofene skulle bli for veldig mange mennesker, da han skrev dem tidlig på 80 tallet i forbindelse med en preken ved Lier psykiatriske sykehus. Selv knytter jeg sangen mest opp mot død og begravelse. Kanskje fordi vi brukte den da vi gravla mamma for 17 år siden. Men egentlig handler den mer om liv enn om død. Og hvordan vi kan være der for hverandre, spesielt når livet er vondt og vanskelig.
Eg ser at du e trøtt,
men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg.
Du må gå de sjøl,
men eg vil gå de med deg,
eg vil gå de med deg.Eg ser du har det vondt,
men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl,
men eg vil grina med deg.
eg vil grina med deg.Eg ser du vil gi opp,
men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl,
men eg vil leva med deg,
eg vil leva med deg.Eg ser at du e redd,
men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smaka han sjøl,
men eg gjer død til liv for deg,
eg gjer død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.