Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Tag: Egne forventninger (Page 1 of 4)

Hold fast, det er håp

Jeg gjentar den samme feilen om og om igjen. Jeg tenker at “nå kan ikke helsa bli verre, nå må det snu og gå oppover”. Hvorfor i all verden gjør jeg det, når hele min historie tilsier det stikk motsatte? Er jeg dum? Eller glemsk? Kan det hende at jeg fortrenger tidligere lærdom, i håp om at det er nye regler som gjelder nå? Er jeg rett og slett for optimistisk, eller hva? Hvorfor repeterer jeg denne feilslåtte tankegangen? HVORFOR?

Jeg blir så sinnsykt skuffet, hver eneste gang. Fordi jeg bygger opp et håp og et ekstremt sterkt behov, for å bli bedre, friskere, mer oppegående. Mer stabil, om ikke annet. I stedet blir jeg dårligere, sykere, mer sengeliggende og fullstendig ustabil. Eller, stabilt dårlig er vel kanskje en annen måte å si det på. Det kjennes som om jeg roper ordene inni meg, mens jeg hamrer løs på tastaturet. Det er fordi det ligger enorme mengder skuffelse, sårhet, sorg og sinne bak alt. Rolig på overflaten, men i fullt opprør på innsiden.

Jeg kan jo ikke bli dårligere nå? Det går ikke an å bli verre, når jeg allerede er så dårlig at jeg tilbringer 80 prosent av tiden min i senga. De resterende 20 prosentene, går med til behandling og annen oppfølging på sykehuset, til å få jentungen avgårde på skolen om morgenen, og til nøds en klesvask og to. Det er alt jeg klarer. Jeg klarer ikke mer, og det gjør så vondt å innrømme at jeg griner mens jeg skriver det. Jeg klarer ikke mer! Det er jo en vits. For et liv! Det kan ikke bli verre nå. Eller? Kan det bli verre enn nå? Kan det?

Jeg har mistet veldig mange venner etter at jeg ble syk. Eller, kanskje ikke mistet, snarere har jeg mistet evnen til å følge opp vennskapene. Jeg er ikke der ute lenger, og det blir fort sånn at når man er ute av syne, forsvinner man også ut av sinn. Til gjengjeld har jeg fått mange nye, gode venner gjennom min aktivitet i sosiale medier. Nettvenner, rett og slett. For meg er disse vennskapene blitt veldig viktige. Uten, hadde jeg sikkert gått fra sans og samling for lenge siden.

Ett av disse vennskapene fikk nettopp en brå og grusom avslutning. For vennen min døde. Hun døde uten å si fra, ta farvel eller si på gjensyn. Til hennes forsvar, visste License free from Pixabayhun ikke selv hva som var i vente. Heldigvis. Jeg er av den bestemte oppfatning at det er greiest å dø uten å få tid til å grue seg. Kanskje burde vi rundt sett det komme. Eller kanskje ikke. Det er ikke alt man kan eller skal forutse. Uansett er hun borte nå. Hun etterlater seg mest av alt et godt ettermæle. For Anne-Britt var ei skikkelig tøff og dyktig dame. Med galgenhumor og evnen til å se stort på ting.

Det føles litt flaut at jeg nettopp maste i vei om hvor fælt livet er. For jeg har tross alt livet enda. Det har ikke Anne-Britt. Floskelen “så lenge det er liv, er det håp”, ble født fordi det er sant. Det er håp! Så lenge det fortsatt er liv i denne skrantne kroppen, er det håp. Kanskje er jeg ikke så dum likevel, når jeg til stadighet tenker at det ikke kan bli verre nå. For det betyr bare at jeg holder fast i håpet. Om du skal holde fast i noe, når livet danner storm rundt deg, anbefaler jeg håpet.

License free from PixabayFor det kan tross alt gå godt.

Det kan bli bedre.

Det er alltid håp.

Hold fast.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Eg ser du har det vondt

Jeg må skrive for å bevare sinnsroen. Det er noe med å få tankene ut av hodet, de virker så mye klarere da. Kroppen er for øyeblikket så vond å være i, at det er krevende å sitte rett opp og ned. Er ikke i tvil om at jeg lever, for å si det sånn. Men det føles faktisk som om noe inni kroppen min forsøker å ta livet av meg. Den kampen har jeg vunnet i de 13 571 dagene bak meg, så jeg har absolutt ingen intensjoner om å bryte seiersrekka. Men herregud så sliten jeg blir! Av naturlige årsaker har jeg ikke prøvd å være 97 år enda. Men det er sånn jeg føler meg. Som en sliten 97 åring i en skranglete kropp, hvor sinnet ikke er ferdig med alt det vil gjøre. Det er så mye jeg har lyst til! Et råd som går igjen fra mennesker som har levd lenger enn meg, er at jeg må holde ut til bedre dager kommer. For de kommer visstnok på ett eller annet tidspunkt. Kan jo ikke fortsette å være så dårlig som nå, for alltid. Eller kan jeg det?

Når tvilen får grave seg vei innover i sammensuriumet av tanker og følelser, føles det som om hele hodet skal kortslutte. Alt jeg sier, gjør og tenker baserer seg på at jeg blir bedre på ett eller annet tidspunkt. Dersom den teorien feiler, vet jeg ikke hvordan livet eller fremtiden min ser ut. Hva om jeg ikke blir bedre? – Spørsmålet er så vemmelig at jeg blir kvalm. Best å la det stå ubesvart.

I går var jeg hos legen og fjernet to kuler på skinnleggen. To bittesmå kuler som ikke gjorde annet galt enn å være stygge og litt plagsomme. De må analyseres, som det meste man skjærer ut av kroppen. Men jeg tror det er en overhengende fare for problem-solvedat det er helt uskyldige greier. Likevel var det så tilfredsstillende å oppsøke lege og se at problemet jeg kom dit for, ble skåret bort før sårflatene ble lukket pent med nål og tråd. Problem solved! Hvorfor kunne det ikke vært like enkelt med de andre helseproblemene mine? Skjær dritten vekk, sy og sett på plaster. For en enkel men effektiv løsning. Hvorfor kan ikke de andre problemene mine også være så enkle, med effektive løsninger?

Menneskene jeg lener meg på vet ikke lenger hva de skal svare, når jeg uttrykker min frustrasjon til dem. Det er jo ingen som kan fikse problemet, så hva skal de liksom si? Jeg forventer ikke løsningssvar med to streker under, det ville vært et urimelig krav. Trenger bare at noen hører. At noen hører og ser meg, sånn at jeg ikke lider en langsom drukningsdød i kvelende og skremmende tanker. Jeg trenger å få tankene frem i lyset, for at de ikke skal bli så mørke. For mørke tanker er tunge og bære. I hvert fall når man må bære dem alene. Jeg trenger at du viser litt forståelse, for at jeg ikke skal føle meg så alene. Ikke lett å forstå noe man ikke har prøvd selv, men med litt innlevelse går det utroligste. Så enkelt, og så vanskelig. Akkurat som livet.

Lite visste Eidsvåg hvor viktige disse strofene skulle bli for veldig mange mennesker, da han skrev dem tidlig på 80 tallet i forbindelse med en preken ved Lier psykiatriske sykehus. Selv knytter jeg sangen mest opp mot død og begravelse. Kanskje fordi vi brukte den da vi gravla mamma for 17 år siden. Men egentlig handler den mer om liv enn om død. Og hvordan vi kan være der for hverandre, spesielt når livet er vondt og vanskelig.License free from Pixabay

Eg ser at du e trøtt,
men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg.
Du må gå de sjøl,
men eg vil gå de med deg,
eg vil gå de med deg.

Eg ser du har det vondt,
men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl,
men eg vil grina med deg.
eg vil grina med deg.

Eg ser du vil gi opp,
men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl,
men eg vil leva med deg,
eg vil leva med deg.

Eg ser at du e redd,
men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smaka han sjøl,
men eg gjer død til liv for deg,
eg gjer død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Burde gjøre

Lista over ting jeg burde gjøre, er lang. Veldig lang. I tillegg til vanlige gjøremål for et hushold med barn, voksne og firbeinte, er det sånn at jeg tilfeldigvis reiste på rehabilitering kun ei uke etter at vi flyttet inn i nytt hus. Med litt fantasi kan du sikkert tenke deg hvor kaotisk det fortsatt er her, siden ingen andre enn meg turde å ta grep om alle pynteting, bilder og annet som gjør et hjem koselig, mens jeg var borte. Heldigvis, må jeg nesten si. Liker best å ha kontroll på den slags.

Nå har det gått nesten ei uke siden jeg kom hjem, og på den tiden har jeg kun rukket en brøkdel av alt jeg hadde planlagt å gjøre. Kan jo velge å bli litt frustrert av det, men ser ikke vitsen. Er fortsatt så glad over å være tilbake i heimen, at jeg koser meg i rotet. Og det kan jeg love deg at er helt ulikt den jeg vanligvis er!

Rot får være rot, for når sola titter frem samtidig med bedre form, velger jeg å nyte øyeblikket. Det håper jeg jammen du også gjør. Lag deg en nydelig dag, hvor enn du er i verden 😉Burde gjøre

Page 1 of 4

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén