Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Hold fast, det er håp

Jeg gjentar den samme feilen om og om igjen. Jeg tenker at “nå kan ikke helsa bli verre, nå må det snu og gå oppover”. Hvorfor i all verden gjør jeg det, når hele min historie tilsier det stikk motsatte? Er jeg dum? Eller glemsk? Kan det hende at jeg fortrenger tidligere lærdom, i håp om at det er nye regler som gjelder nå? Er jeg rett og slett for optimistisk, eller hva? Hvorfor repeterer jeg denne feilslåtte tankegangen? HVORFOR?

Jeg blir så sinnsykt skuffet, hver eneste gang. Fordi jeg bygger opp et håp og et ekstremt sterkt behov, for å bli bedre, friskere, mer oppegående. Mer stabil, om ikke annet. I stedet blir jeg dårligere, sykere, mer sengeliggende og fullstendig ustabil. Eller, stabilt dårlig er vel kanskje en annen måte å si det på. Det kjennes som om jeg roper ordene inni meg, mens jeg hamrer løs på tastaturet. Det er fordi det ligger enorme mengder skuffelse, sårhet, sorg og sinne bak alt. Rolig på overflaten, men i fullt opprør på innsiden.

Jeg kan jo ikke bli dårligere nå? Det går ikke an å bli verre, når jeg allerede er så dårlig at jeg tilbringer 80 prosent av tiden min i senga. De resterende 20 prosentene, går med til behandling og annen oppfølging på sykehuset, til å få jentungen avgårde på skolen om morgenen, og til nøds en klesvask og to. Det er alt jeg klarer. Jeg klarer ikke mer, og det gjør så vondt å innrømme at jeg griner mens jeg skriver det. Jeg klarer ikke mer! Det er jo en vits. For et liv! Det kan ikke bli verre nå. Eller? Kan det bli verre enn nå? Kan det?

Jeg har mistet veldig mange venner etter at jeg ble syk. Eller, kanskje ikke mistet, snarere har jeg mistet evnen til å følge opp vennskapene. Jeg er ikke der ute lenger, og det blir fort sånn at når man er ute av syne, forsvinner man også ut av sinn. Til gjengjeld har jeg fått mange nye, gode venner gjennom min aktivitet i sosiale medier. Nettvenner, rett og slett. For meg er disse vennskapene blitt veldig viktige. Uten, hadde jeg sikkert gått fra sans og samling for lenge siden.

Ett av disse vennskapene fikk nettopp en brå og grusom avslutning. For vennen min døde. Hun døde uten å si fra, ta farvel eller si på gjensyn. Til hennes forsvar, visste License free from Pixabayhun ikke selv hva som var i vente. Heldigvis. Jeg er av den bestemte oppfatning at det er greiest å dø uten å få tid til å grue seg. Kanskje burde vi rundt sett det komme. Eller kanskje ikke. Det er ikke alt man kan eller skal forutse. Uansett er hun borte nå. Hun etterlater seg mest av alt et godt ettermæle. For Anne-Britt var ei skikkelig tøff og dyktig dame. Med galgenhumor og evnen til å se stort på ting.

Det føles litt flaut at jeg nettopp maste i vei om hvor fælt livet er. For jeg har tross alt livet enda. Det har ikke Anne-Britt. Floskelen “så lenge det er liv, er det håp”, ble født fordi det er sant. Det er håp! Så lenge det fortsatt er liv i denne skrantne kroppen, er det håp. Kanskje er jeg ikke så dum likevel, når jeg til stadighet tenker at det ikke kan bli verre nå. For det betyr bare at jeg holder fast i håpet. Om du skal holde fast i noe, når livet danner storm rundt deg, anbefaler jeg håpet.

License free from PixabayFor det kan tross alt gå godt.

Det kan bli bedre.

Det er alltid håp.

Hold fast.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Previous

Ble søvnen bedre?

Next

Bryt den vonde tausheten

10 Comments

  1. Sterkt å lese! Sender deg en klem i høstmørket 🍃❤

  2. Magnhild

    Kjære deg. Du skriver så ekte og nøkternt, og det skal du vite: du klager ikke. Det er lov å være sliten, lei og frustrert av å være så syk.

    Håper så inderlig at det må dukke opp en medisin som kan hjelpe deg og gjøre deg bedre.

    Selv om jeg selv er sliten og lei klarer jeg å være oppe og til og med jobbe litt.

    Klem til deg💝

    • facebook-profile-picture

      Kjære Magnhild, beklager så masse at du ikke har fått svar tidligere. Det er noe krøll med appen jeg bruker til å følge opp dette, derav manglende respons.

      Tusen takk for omtanken, og gode ord. Kjekt å høre at du tross alt klarer å jobbe litt. Tenker det gjør godt for selvfølelsen.

      Stor klem i natten 💙

  3. Nana

    Jeg forstår så altfor godt hvordan du har det, jeg er mer oppe enn deg – men tar meg stadig i å tenke at det kan ikke bli verre – men det gjør det. Takk for at du setter ord på ting som mange med deg tenker men ikke klarer å uttrykke. Håp er viktig – og det må vi alle få lov til å beholde. Klem

    • facebook-profile-picture

      Det betyr enormt mye for meg også, å se at jeg ikke er alene. Tusen takk for gode ord, og for at du leste <3

  4. Sesilie

    Sender deg en god klem ❤️

  5. Vivian

    ❤️

Leave a Reply

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén