Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Made by Rune Hjertviksten

Tag: Snu fokus (Page 1 of 6)

Fra larve til sommerfugl

Skulptur laget av kunstneren Anu Allikas.

Dette er meg. – En sommerfugl- puppe, som er i ferd med å fullføre en total forvandling, både på innsiden og utsiden. En fascinerende prosess, der blant annet larvens indre organer oppløses og går over i flytende form, før de på nytt former organer som er tilpasset sommerfuglens behov. Det høres ut som science fiction, men så fantastisk er faktisk naturen. Å si at dette er meg, er kanskje å lyve bittelitt. Men da jeg så denne skulpturen, laget av den dyktige kunstneren Anu Allikas, falt jeg umiddelbart. Jeg syns skulpturen symboliserer noe jeg kjenner meg veldig igjen i. Jeg ble faktisk så forelsket at jeg dro hjem til henne og kjøpte skulpturen, livredd for at noen andre skulle kjøpe den før meg! – Flaks at hun bor kun en halvtimes kjøretur unna, og at lommeboka tillot meg dette impulskjøpet. Det må sies at jeg gjorde en avtale med henne i forkant, for man kan strengt tatt ikke bare troppe opp på dørstokken til hvem som helst. Heldigvis for meg, ble jeg ønsket velkommen til hennes private studio, som faktisk ligger kloss ved et hus jeg tidligere bodde i.

Det har altså ikke rablet for meg, i hvert fall ikke enda. Jeg vet jo at jeg ikke har blitt en sommerfugl- puppe. Men det føles litt sånn. Jeg har strevd med sykdomsutfordringer i så mange år nå, og har hele tiden følt at jeg har jobbet i konstant motvind. Men det virker som om vinden er i ferd med å snu. Jeg syns det er skummelt å si det høyt, i frykt for bringe ulykke over egen skjebne. Men jeg klarer ikke å la være å dele heller. Gode nyheter må jo deles!

Fra å leve i en årelang unntakstilstand, med svært begrenset aktivitet, til denne nye fasen der jeg faktisk deltar aktivt i eget liv. Ikke hele tiden, og ikke på de samme premissene som da jeg var frisk. Men jeg føler jeg er i ferd med å springe ut av kokongen, og det er en veldig fin følelse! Sammen med et hjelpeapparat fra helsevesenet jobber jeg aktivt for å finne ut hvordan jeg best kan utnytte denne nye fasen der jeg faktisk kan tillate meg å gjøre mer enn å leve fra minutt til minutt. Angsten for alvorlige tilbakefall ligger der hele tiden. Jeg føler jeg har steget ut av den mørkeste, dypeste avgrunn, og det er et sted jeg absolutt ikke vil tilbake til. Likevel er de harde fakta sånn at jeg har flere, livsvarige diagnoser å forholde meg til. Ingen av dem vil forsvinne, men vil sannsynligvis veksle mellom gode og mindre gode perioder. Dersom jeg nå klarer å lage meg en oppskrift på hvordan jeg skal bevare denne gode perioden lengst mulig, vil jeg også være bedre rustet når dårligere tider rammer.

Picture from Pixabay.com

Vi trenger alle påfyll av lystbetonte aktiviteter.

Det som fungerer for meg, trenger ikke virke for deg. Jeg tenker at vi alle må finne vår egen oppskrift, samtidig som det er en del fellesnevnere vi kan bygge oppskriftene våre på. Jeg tenker på ting som tilpasset kosthold, riktige medisiner der det trengs, aktivitetsavpasning og energiøkonomisering, samt påfyll av positive aktiviteter som gir mestringsfølelse og glede. Det siste har vært nedprioritert hos meg over veldig lang tid, men jeg ser nå hvor utrolig viktig det er. Man kan ikke bare tappe kropp og sinn, før eller siden må man også fylle på med noe, og da aller helst noe som gjør deg godt. Fremover har jeg derfor lagt planer om flere ulike aktiviteter som jeg vet vil gjøre meg godt. Det er snakk om små ting, som daglige øvelser, og større ting som blant annet en spennende reise jeg skal ut på.

Hva gjør du for å fylle på kontoen din? Hva fyller du dagene med av frivillige og lystbetonte aktiviteter? – Del gjerne dine beste tips, enten direkte her på bloggen, på Facebook- siden min eller på Instagram.

Ser frem til å høre fra deg!

Hold fast, det er håp

Jeg gjentar den samme feilen om og om igjen. Jeg tenker at “nå kan ikke helsa bli verre, nå må det snu og gå oppover”. Hvorfor i all verden gjør jeg det, når hele min historie tilsier det stikk motsatte? Er jeg dum? Eller glemsk? Kan det hende at jeg fortrenger tidligere lærdom, i håp om at det er nye regler som gjelder nå? Er jeg rett og slett for optimistisk, eller hva? Hvorfor repeterer jeg denne feilslåtte tankegangen? HVORFOR?

Jeg blir så sinnsykt skuffet, hver eneste gang. Fordi jeg bygger opp et håp og et ekstremt sterkt behov, for å bli bedre, friskere, mer oppegående. Mer stabil, om ikke annet. I stedet blir jeg dårligere, sykere, mer sengeliggende og fullstendig ustabil. Eller, stabilt dårlig er vel kanskje en annen måte å si det på. Det kjennes som om jeg roper ordene inni meg, mens jeg hamrer løs på tastaturet. Det er fordi det ligger enorme mengder skuffelse, sårhet, sorg og sinne bak alt. Rolig på overflaten, men i fullt opprør på innsiden.

Jeg kan jo ikke bli dårligere nå? Det går ikke an å bli verre, når jeg allerede er så dårlig at jeg tilbringer 80 prosent av tiden min i senga. De resterende 20 prosentene, går med til behandling og annen oppfølging på sykehuset, til å få jentungen avgårde på skolen om morgenen, og til nøds en klesvask og to. Det er alt jeg klarer. Jeg klarer ikke mer, og det gjør så vondt å innrømme at jeg griner mens jeg skriver det. Jeg klarer ikke mer! Det er jo en vits. For et liv! Det kan ikke bli verre nå. Eller? Kan det bli verre enn nå? Kan det?

Jeg har mistet veldig mange venner etter at jeg ble syk. Eller, kanskje ikke mistet, snarere har jeg mistet evnen til å følge opp vennskapene. Jeg er ikke der ute lenger, og det blir fort sånn at når man er ute av syne, forsvinner man også ut av sinn. Til gjengjeld har jeg fått mange nye, gode venner gjennom min aktivitet i sosiale medier. Nettvenner, rett og slett. For meg er disse vennskapene blitt veldig viktige. Uten, hadde jeg sikkert gått fra sans og samling for lenge siden.

Ett av disse vennskapene fikk nettopp en brå og grusom avslutning. For vennen min døde. Hun døde uten å si fra, ta farvel eller si på gjensyn. Til hennes forsvar, visste License free from Pixabayhun ikke selv hva som var i vente. Heldigvis. Jeg er av den bestemte oppfatning at det er greiest å dø uten å få tid til å grue seg. Kanskje burde vi rundt sett det komme. Eller kanskje ikke. Det er ikke alt man kan eller skal forutse. Uansett er hun borte nå. Hun etterlater seg mest av alt et godt ettermæle. For Anne-Britt var ei skikkelig tøff og dyktig dame. Med galgenhumor og evnen til å se stort på ting.

Det føles litt flaut at jeg nettopp maste i vei om hvor fælt livet er. For jeg har tross alt livet enda. Det har ikke Anne-Britt. Floskelen “så lenge det er liv, er det håp”, ble født fordi det er sant. Det er håp! Så lenge det fortsatt er liv i denne skrantne kroppen, er det håp. Kanskje er jeg ikke så dum likevel, når jeg til stadighet tenker at det ikke kan bli verre nå. For det betyr bare at jeg holder fast i håpet. Om du skal holde fast i noe, når livet danner storm rundt deg, anbefaler jeg håpet.

License free from PixabayFor det kan tross alt gå godt.

Det kan bli bedre.

Det er alltid håp.

Hold fast.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Savnet!

Dette er meg. Det høyre bildet er tatt på en ganske god dag. Det andre er tatt i dag. For meg føles det som to forskjellige personer. Men det er jo ikke det. Begge to er meg. Den viktigste forskjellen er kanskje at jeg prøver å distansere meg fra hun på bildet til venstre. Hun som føler seg svak, ser dårlig ut og ikke klarer. Hun andre ser mye kjekkere ut, og klarer så mye mer.

Jeg vil ha mer av hun til høyre. Men det er visst vanskelig å få til. Mye mye vanskeligere enn noen hadde trodd. Til og med legene. Jeg har lett etter henne i fire år nå, det samme har de. Innimellom dukker hun opp, men så forsvinner hun like raskt som hun tittet frem. Hvorfor skal det være så vanskelig å finne tilbake til seg selv? Lurer på om jeg må sende ut en savnet- melding for å finne meg.

Uten sammenligning forøvrig, tipper jeg det er litt av den samme følelsen hele Norges ski- yndling, Therese Johaug, kjenner på nå. I hennes tilfelle, er det noen som har bestemt at hun ikke får drive på med det hun liker aller best. Det er riktignok bare helt midlertidig, og ingen tar fra henne evnene. Hun må bare ta en ufrivillig pause, før hun kan starte opp igjen akkurat som før. Kjenner jeg syns litt synd på henne. Ikke fordi hun gråter store tårer over dommen, som “alle” mener er så hard. Jeg syns synd på henne fordi hun tydeligvis mangler perspektiv nok til å se at dette bare er en fartshump på veien videre. For veien hennes er staket ut,  evnene er intakte, og støtteapparatet står i ryggen på henne hele veien frem til det nye målet. Til og med statsministeren tar seg en pause fra den travle valg- hverdagen, for å fortelle at hun støtter Johaug og gleder seg til å se henne tilbake i samme, kjente person. Johaug kommer ikke til å måtte etterlyse seg selv, for hun er tilbake før vi vet ordet av det.

Jeg irriterer vel på meg både den ene og den andre ved å si sånt. Man skal ikke sitte hjemme i sofaen og baksnakke nasjonalhelter, sånn helt uten videre. Jeg gjør det likevel, fordi Johaug er et steike godt bilde på det manglende perspektivet som altfor mange nordmenn har. Svært få av oss, har særlig mye å klage på når det kommer til stykket. Det er bare å skru på tv- nyhetene en hvilken som helst kveld, så serveres perspektiv- forlangende saker så det smeller i pannebrasken. Man må bare tørre og løfte litt på skylappene.

Johaug klarer seg. Det er jeg ikke i tvil om. Hun kommer garantert til å stå på pallen igjen også. Selv om hun syns verden er urettferdig nå, er det ikke denne saken som kommer til å fylle tankene hennes den dagen hun som nittisyv år gammel dame ligger på dødsleiet og tenker tilbake på et langt og innholdsrikt liv.

Jeg kommer også til å klare meg. Men det er heller tvilsomt at jeg havner på noen pall. Det må være en europalle, i så fall. Men det er helt greit. For fokuset mitt har utvilsomt endret seg de siste årene. Mens jeg venter på at hun på bildet til høyre skal dukke opp igjen, nøyer jeg meg med å gjøre det beste ut av de dagene jeg har. For hver dag man får, er en slags seier om man bare ser på den med det rette perspektivet. Med eller uten pallplassering, støtteapparat og heiarop fra statsministeren.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Page 1 of 6

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén