Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Tag: Medmenneske (Page 1 of 2)

Bryt den vonde tausheten

Slår pappaen din deg? Tar mammaen din på deg, på en måte som ingen må få vite om? Psyker kona di deg ut med sine stadige, verbale utbrudd? Får broren din deg til å gjøre ting med deg selv, som han sier må forbli mellom dere? Føler du deg utrygg, fordi noen som står deg nær, blir som en annen, ukjent person, ved misbruk av rusmidler? Gjør du unevnelige ting mot noen, som du innerst inne vet er veldig feil? Hører eller ser du at noen rundt deg utsettes for ting som er alt annet enn greit? Eller har du kanskje en magefølelse om at “noe” foregår, uten at du har turt å spørre dem det gjelder?

Noen må tørre og stille disse spørsmålene. Spørsmål om ulike former for vold, overgrep, voldtekt, incest og misbruk av rusmidler. Du må tørre og svare ærlig, dersom du blir spurt. For dessverre er det sånn at mange av dere som leser dette, kan si ja til ett eller flere av disse punktene. Dersom du ikke kan si ja, kan det også hende at jeg ikke har stilt de riktige spørsmålene. For i følge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har så mye som 1 av 5 jenter opplevd en eller annen form for seksuelle overgrep i barndommen. 1 av 10 gutter har opplevd det samme. Samtidig har hver 20. gutt eller jente under 18 år, blitt utsatt for alvorlig, fysisk vold fra sine foreldre.

Lisence free, from Pixabay.com

La meg være!

Flere gutter enn jenter opplever det som kategoriseres som «mindre alvorlig fysisk vold»,  fra foreldre eller jevnaldrende og i form av mobbing. Selv om det kategoriseres som “mindre alvorlig fysisk vold”, betyr det ikke at det ikke setter spor eller skaper traumer. For vi er alle forskjellige, og takler våre opplevelser på ulike vis. Å bagatellisere opplevelser fordi de havner i en mindre alvorlig kategori, blir også helt feil. I tillegg til de nevnte tallene, kommer kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresrelatert vold. Altfor mange barn, ungdom og voksne opplever også dette, uten at det foreløpig finnes tall som kan stadfeste omfanget her i Norge.

Selv om det er like store andeler menn som kvinner som oppgir at de har vært utsatt, rammes kvinner hardere enn menn. Kvinner er oftere enn menn utsatt for mer alvorlige former for vold og seksuelle overgrep og de opplever flere voldshendelser i løpet av livet. For eksempel oppgir nesten en av ti kvinner at de har vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra nåværende eller tidligere partner. Blant menn er andelen 2 prosent.” 

Statistikken er til å grine av. Men den reflekterer virkeligheten. En virkelighet som det er på tide at vi tar tak i. For vi lever i ett av verdens beste land, samtidig som mange av våre innbyggere også lever i et personlig helvete. Sånn kan vi ikke ha det. Sånn vil vi ikke ha det!

Men hvorfor skriver jeg om dette? – Det var jo ikke det denne bloggen skulle handle om?

Det er flere grunner til det. En av dem, er at jeg er en av altfor mange som kan signere den omdiskuterte #metoo kampanjen. Jeg har opplevd krenkende og uønsket seksuell atferd. Flere ganger. Jeg har også opplevd alvorlig, psykisk og fysisk vold fra tidligere partner. Store deler av barne- og ungdomsårene mine ble dessuten sterkt påvirket av min avdøde mors misbruk av rusmidler. Men mine erfaringer virker ganske bagatellmessige nå, blant annet fordi perspektivet mitt har endret seg. Dessuten er det tilbakelagte kapitler av livet, selv om de på sitt vis har bidratt til å forme meg til den jeg er i dag.

Det som fortsatt opprører meg, og får meg til å skjelve mens jeg nå skriver, er alt det mennesker jeg er glad i, har opplevd. Jeg føler meg på et vis privilegert, som gang på gang er funnet trygg nok til at mennesker har delt sine dypeste hemmeligheter med meg. Det er vonde og vanskelige hemmeligheter jeg bærer med dem, og de former en tung ryggsekk. Men om jeg ikke kan klare å bære den tunge ryggsekken sammen med dem,  hvordan kan jeg da forvente at de skal klare det alene? Enkelte av dem står attpåtil midt oppi det unevnelige, samtidig som de skal bære alt fortiden har gitt dem av uønsket bagasje.

Lisence free, from Pixabay.com

Bryt den vonde tausheten

– Du har den lille gutten som ble misbrukt av treneren sin, mens kameraten måtte se på. Barneskolejenta som opplevde seksuelle overgrep fra en gjeng gutter på samme alder, uten at noen av dem stanset det hele. Mannen som tilfeldigvis så det som skjedde, uten noensinne å si ett ord om det i etterkant. Søskenparet som etter stefarens kommando måtte gjøre ting mot og med hverandre, som søsken ikke skal gjøre. Mammaen deres, som måtte lage et liv videre for dem etterpå, vel vitende om grusomhetene de hadde opplevd. Damen som ble kastet veggimellom av sin samboer, hver gang han drakk sprit. Onkelen som tok for seg av niesen sin, og som skapte uopprettelige sår, både på innsiden og utsiden. Den gryende ungdommen som ble liggende igjen på det kalde gresset, etter at kameraten voldtok henne på vei hjem fra fest. Damen som mistet sin eneste datter i drap, etter at jenta  endelig begynte å få kontroll på livet igjen, etter en oppvekst preget av gjentatte overgrep fra søskenbarnet. Den bittelille jenta som vokste opp til å bli en sterk ung kvinne, til tross for at faren gjennom hele oppveksten vekslet mellom fysisk, psykisk og seksuelt misbruk av henne. Den samme faren, som lot sine venner misbruke samme jenta.

Disse jentene og guttene har vært gjennom helvete på jord. Dessverre går det ikke an å si at det er tilbakelagte kapitler for dem. Skaden de er utsatt for, er så stor at de må bære den med seg hele livet. Hjertet mitt blør og tårene er uendelige, når jeg tenker på alt de har gjennomlevd. Jeg kunne gjort de utroligste ting for å få muligheten til å spole tilbake og sørge for at de aldri måtte oppleve noe av det. Men det kan jeg ikke. Det jeg kan gjøre, er å snakke høyt om det. Jeg kan skrive, dele, og minne verden på at dette skjer, hele tiden. Det skjer, akkurat nå når du leser. Når du legger deg. Og i morgen, når du står opp, så starter noens helvete på nytt. Derfor må vi snakke om det. For å stanse faenskapet. For sånn som dette kan det ikke fortsette.

© Anita Hjertviksten Lindland

Be om hjelp

Nå er det på tide å stikke hull på verkebyllen. Om det er en gammel byll eller et ferskt, åpent sår, er i grunnen uviktig. Uansett om du er offeret, den som skaper ofre, øyenvitne eller “bare” en på sidelinjen med en dårlig magefølelse: NÅ er tiden for å snakke! I denne sammenheng er sannhet det aller viktigste og mektigste våpenet. I hvilket forum du bryter tausheten, eller hvem du velger å fortelle til, er også uviktig. Sørg bare for at det er i trygge rammer, så du ikke må oppleve enda mer vondt. Å fortelle sannheten, er det første steget til en ny start. Du får også plassert ansvaret der det hører hjemme. Du, som offer, er ikke ansvarlig for det som skjer.

Jeg vil du skal huske dette:

Du er ikke alene.

Du har ikke fortjent dette.

Så lenge det oppleves ugreit for deg, så er det grunn til å reagere.

Så lenge du går med en dårlig følelse, BØR du reagere. For det er alltid bedre å gripe inn en gang for mye, enn en gang for lite.

Ring en venn, skriv til noen du stoler på, kontakt krisesenter, barnevern, politi eller den instansen som måtte passe utifra situasjonen du står i. Det avgjørende er at du endelig bryter den vonde tausheten. Jeg er med deg i tankene <3 Eksempel på nettsider med informasjon om hvordan du får hjelp:

– Mistenker du at et barn er utsatt for vold?

– Krisesentre nær deg

– Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep

Referanser:

Bufdir.no, Smiso.no, Stinesofiesstiftelse.no

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Sterk alene, sterkest i fellesskap

Jeg lever en skjermet tilværelse. Ikke fordi jeg er forskånet fra dagliglivets utfordringer, de kjenner jeg i aller høyeste grad på. Men jeg lever i en boble, litt sånn på siden av et normalt, sosialt og aktivt liv. Jeg liker en stille og rolig tilværelse, men om jeg kunne velge så hadde den mye oftere vært avbrutt av sosiale begivenheter, utflukter med familien, trening, kulturopplevelser, dykking og mye annet. Problemet er at jeg ikke er i posisjon til å velge. Ikke nå lenger. For kroppen min legger strenge og tidvis urimelige føringer for hva jeg kan delta på, og bidra med.

Når jeg for n´te gang avviser invitasjoner, kansellerer avtaler i siste liten og sier ja til ting, med forbehold om at helsa spiller på lag. Da går folk rundt meg lei. Og jeg forstår dem. Hvor mange ganger skal de orke å mase, når de ikke får den responsen de håper på? For det er veldig vanskelig å gi en god forklaring på hvorfor jeg sjelden orker å ta imot besøk, eller enda sjeldnere kommer på besøk til andre. Jeg er ikke lenger en man regner med. Jeg er ute av syne, og da forsvinner man også ut av sinn.

Det er vanskelig å sette ord på hvor sårt og vanskelig det er, å erkjenne at livet som jeg kjente det, har gått videre uten meg. På arbeidsplassen min, der jeg var en ressurs, er jeg erstattet og glemt for lenge siden. Blant mange av de jeg anså som venner, er jeg ikke lenger en man prater med, men om. Den slags venner har jeg det nok bedre uten enn med. Men likevel kjenner jeg på en gnagende vond og barnslig sår følelse som jeg gjenkjenner fra de vanskelige årene på barneskolen. Ingen liker å stå utenfor. Ingen liker å bli baksnakket. Ingen liker å være alene.

Parallelt med at gamle venner, kolleger og andre bekjente har forsvunnet ut i periferien, har nye venner kommet til. Mange av dem har jeg aldri møtt, men jeg føler likevel en nærhet og en trygghet fordi jeg vet at de står på min side. Aller best er kanskje følelsen av å ha noen å prate med, som forstår. Som selv sliter med mange av de samme utfordringene som meg. Det er styrke i å være flere. Man kan være sterk alene, men sterkest er felleskapet. Et fellesskap hvor jeg slipper å forklare, forsvare, og unnskylde hele tiden.

Jeg er så inderlig glad for at akkurat du har blitt en del av mitt fellesskap! Takk, for at du gjør en forskjell. Takk for at du er du. Takk <3 *** Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Eg ser du har det vondt

Jeg må skrive for å bevare sinnsroen. Det er noe med å få tankene ut av hodet, de virker så mye klarere da. Kroppen er for øyeblikket så vond å være i, at det er krevende å sitte rett opp og ned. Er ikke i tvil om at jeg lever, for å si det sånn. Men det føles faktisk som om noe inni kroppen min forsøker å ta livet av meg. Den kampen har jeg vunnet i de 13 571 dagene bak meg, så jeg har absolutt ingen intensjoner om å bryte seiersrekka. Men herregud så sliten jeg blir! Av naturlige årsaker har jeg ikke prøvd å være 97 år enda. Men det er sånn jeg føler meg. Som en sliten 97 åring i en skranglete kropp, hvor sinnet ikke er ferdig med alt det vil gjøre. Det er så mye jeg har lyst til! Et råd som går igjen fra mennesker som har levd lenger enn meg, er at jeg må holde ut til bedre dager kommer. For de kommer visstnok på ett eller annet tidspunkt. Kan jo ikke fortsette å være så dårlig som nå, for alltid. Eller kan jeg det?

Når tvilen får grave seg vei innover i sammensuriumet av tanker og følelser, føles det som om hele hodet skal kortslutte. Alt jeg sier, gjør og tenker baserer seg på at jeg blir bedre på ett eller annet tidspunkt. Dersom den teorien feiler, vet jeg ikke hvordan livet eller fremtiden min ser ut. Hva om jeg ikke blir bedre? – Spørsmålet er så vemmelig at jeg blir kvalm. Best å la det stå ubesvart.

I går var jeg hos legen og fjernet to kuler på skinnleggen. To bittesmå kuler som ikke gjorde annet galt enn å være stygge og litt plagsomme. De må analyseres, som det meste man skjærer ut av kroppen. Men jeg tror det er en overhengende fare for problem-solvedat det er helt uskyldige greier. Likevel var det så tilfredsstillende å oppsøke lege og se at problemet jeg kom dit for, ble skåret bort før sårflatene ble lukket pent med nål og tråd. Problem solved! Hvorfor kunne det ikke vært like enkelt med de andre helseproblemene mine? Skjær dritten vekk, sy og sett på plaster. For en enkel men effektiv løsning. Hvorfor kan ikke de andre problemene mine også være så enkle, med effektive løsninger?

Menneskene jeg lener meg på vet ikke lenger hva de skal svare, når jeg uttrykker min frustrasjon til dem. Det er jo ingen som kan fikse problemet, så hva skal de liksom si? Jeg forventer ikke løsningssvar med to streker under, det ville vært et urimelig krav. Trenger bare at noen hører. At noen hører og ser meg, sånn at jeg ikke lider en langsom drukningsdød i kvelende og skremmende tanker. Jeg trenger å få tankene frem i lyset, for at de ikke skal bli så mørke. For mørke tanker er tunge og bære. I hvert fall når man må bære dem alene. Jeg trenger at du viser litt forståelse, for at jeg ikke skal føle meg så alene. Ikke lett å forstå noe man ikke har prøvd selv, men med litt innlevelse går det utroligste. Så enkelt, og så vanskelig. Akkurat som livet.

Lite visste Eidsvåg hvor viktige disse strofene skulle bli for veldig mange mennesker, da han skrev dem tidlig på 80 tallet i forbindelse med en preken ved Lier psykiatriske sykehus. Selv knytter jeg sangen mest opp mot død og begravelse. Kanskje fordi vi brukte den da vi gravla mamma for 17 år siden. Men egentlig handler den mer om liv enn om død. Og hvordan vi kan være der for hverandre, spesielt når livet er vondt og vanskelig.License free from Pixabay

Eg ser at du e trøtt,
men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg.
Du må gå de sjøl,
men eg vil gå de med deg,
eg vil gå de med deg.

Eg ser du har det vondt,
men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl,
men eg vil grina med deg.
eg vil grina med deg.

Eg ser du vil gi opp,
men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl,
men eg vil leva med deg,
eg vil leva med deg.

Eg ser at du e redd,
men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smaka han sjøl,
men eg gjer død til liv for deg,
eg gjer død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén