Jeg trenger en pause. På ubestemt tid. For jeg er dørgende sliten, og klarer ikke å finne veien opp til overflaten. Der oppe hvor jeg holder meg flytende, ved å holde 
fast i livbøyene som tross alt finnes i livet mitt. Jeg var god til det, en stund. – Å holde fast, mener jeg. Men så kom det flere utfordringer min vei. Og enda flere oppå der igjen. Det føles som de ligger lag på lag, og trykker meg nedover. Lik den haugen av lagkamerater som slenger seg i gledesrus oppå fotballspilleren som akkurat har scoret det siste, avgjørende målet. Bare det at det ikke er lagkamerater som tynger meg ned. Det er motspillere. Og jeg brøler ikke av glede, men gråter stille tårer som smaker livserfaring jeg så inderlig gjerne skulle vært foruten.
Selv om jeg er fullt klar over at ingen liker å lese om andres selvmedlidenhet, så innrømmer jeg åpent at det er det jeg lider av akkurat nå. Det er fordi denne kampen har pågått så lenge, at den tærer på krefter og overskudd som jeg mangler i utgangspunktet. Medisinene jeg tar, bidrar heller ikke positivt. Enkelte av dem gir «bonuser» i form av depresjoner, utmattelse, og forsterkning av allerede plagsomme symptomer. Er det ikke herlig?
Utviklingen burde gå i stikk motsatt retning av det den gjør. Jeg burde bli bedre, bli flinkere til å takle sykdommene, bli mer optimistisk på egne vegne. I stedet er jeg dårligere, og ser for øyeblikket ganske mørkt på fremtiden. – Hvilken fremtid? Fremtiden med smerter, utmattelse og annet utyske, 24 timer i døgnet, 365 dager i året? Kan utvikle panikkangst av mindre, men her er ikke flere diagnoser velkomne.
Jeg vet at disse svartmalte tankene ikke hjelper. De er bare med på å dra meg enda lengre ned. Men det er nå engang de tankene jeg har, akkurat nå. Kanskje er de en protest 
mot den vanvittige mestringskulturen som har fått utvikle seg litt for lenge. Man skal liksom mestre alt, samme hva som kastes mot en. «Hvis du sliter, har du deg selv å takke, fordi du ikke ser positivt nok på livet.» Vel, å tenke positivt er fint og flott det. Men alt til hver sin tid. For min del, er dette tiden for å la positive tanker gjøre som de vil. For akkurat nå, tar de negative tankene all plass. Det skal de få lov til, en liten stund. Så kommer jeg sikkert sterkere tilbake når jeg minst aner det. For inni meg bor det en seig liten kriger, som ikke gir seg med det første. Hun trenger bare noen pust i bakken, innimellom.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.
Veldig god beskrivelse av noe som desverre er vanligere enn man liker å tro. Om det ikke synes utenpå, er det liksom ikke akseptert at man er syk ellet sliter.
Jeg ønsket deg lykke til og håper du finner veien opp til overflaten igjen snart.
Nettopp derfor jeg bruker hashtaggen #kroniskogusynlig på de fleste av mine innlegg! Det er ikke mindre alvorlig eller plagsomt når det er usynlig, men av en eller annen merkelig grunn, tror mange mennesker det. Tusen takk for gode ord, ønsker deg ei nydelig uke ?
Av og til er det godt å få det negative ut. Bare få sagt det. Det må være lov. Håper det går bedre etterhvert. Hvil deg med god samvittighet.
Kjære Rigmor. Det er så herlig å få aksept. Tusen tusen takk! Ønsker deg en riktig god helg <3
Ta den tiden du trenger. Du trenger også pusterom, tid til å komme deg opp til overflaten igjen. Håper du klarer å gi deg selv nok tid, pause til du er klar igjen. En pause fra alt høres faktisk veldig godt ut, synd man ikke klarer å ta det før det ikke er noe valg…
Takk, Veronica! Alle trenger pusterom, innimellom. Ta vare på deg selv ?