Kronisk lykkelig

Å leve med kronisk og usynlig sykdom

Made by Rune Hjertviksten

Å dele tankene med noen

Jeg syns det er ensomt å være syk. På mange måter føles det som om det er et lonelyusynlig skille mellom meg og resten av verden. I hvert fall den delen av verden som ikke har kroniske plager. Vet jo at dette skillet kun eksisterer i hodet mitt, men det er likevel vanskelig å forholde seg til. Jeg innbiller meg at avstanden jeg føler til resten av verden vil forsvinne den dagen jeg fullt ut aksepterer at sykdom har endret livet mitt. Men å akseptere noe sånt er ikke gjort i en håndvending. Det er som en sorgprosess, som tar tid og som har forskjellige stadier man må jobbe seg gjennom.

Jeg har klart å akseptere at jeg er en av mange med kronisk sykdom i bagasjen. Det har fulgt meg i såpass mange år nå, at jeg begynner å bli vant til det. Men det jeg ikke har forsonet meg med, er alle disse konsekvensene sykdommen får. Noe av det vanskeligste å forholde seg til, er at formen er så uforutsigbar. Det gjør det veldig vanskelig å planlegge noe som helst. At sykdommen også ødelegger min evne til å delta i arbeidslivet, er tøft. Men det aller verste er hvor mye det påvirker mitt sosiale liv, både i forhold til familie og venner. Mange ganger må jeg rett og slett melde meg litt ut av verden, for å kunne fungere så godt som mulig. Det høres gjerne rart ut, men jeg trenger tidvis litt pause fra de jeg er mest glad i, for å kunne fungere best mulig for dem i neste omgang. Akkurat den problemstillingen tror jeg ikke er mulig å sette seg inn i, for noen som ikke har kjent det på egen kropp.

Hard times true friendsDen siste tiden har jeg vært mye dårlig. Og det var derfor ekstra kjærkomment at jeg nylig fikk besøk av to damer som også lever med kronisk sykdom. Begge to er fightere med tøffe diagnoser, og det har gitt dem mange dyrkjøpte men verdifulle erfaringer. Så da jeg pratet om de tingene jeg strir med, kunne jeg se at de forstod hva jeg snakket om. Det gjør så inderlig godt å dele disse tankene med noen som forstår!

Vi mennesker er laget sånn at vi trenger å føle oss som en del av et fellesskap. Tidligere fikk jeg den fellesskapsfølelsen blant annet på jobb, i sosiale settinger, da jeg drev med fritidsdykking, og som del av Industrivernet på arbeidsplassen. Nå har jeg ikke like mange steder å fremdyrke denne følelsen på lengre, så da blir de få arenaene som er igjen desto viktigere. Gjennom denne bloggen har jeg skapt meg en ny arena. For når dere som leser gir meg tilbakemeldinger og stiller meg spørsmål, føler jeg igjen at jeg er del av noe større. Og siden de lærde sier at man skal fortsette med det som gjør en godt, blir jeg nok nødt til å fortsette og skrive. Så håper jeg dere vil fortsette å lese, dele og kommentere.

***

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter også, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.

Previous

Lys i sikte?

Next

Bedre dager!

8 Comments

  1. Kristin

    Kjenner meg igjen. Kamp kvar einaste dag. Trist.

    • Vi får tviholde oss fast i at vi ikke er alene. Vi er mange med de samme utfordringene, og dersom vi makter å prate om dem så kan det i hvert fall ikke bli verre. Stor klem til deg ❤️

  2. Interessant innlegg som man kjenner seg igjen i 🙂 Ha en videre fin kveld 🙂

  3. Linda

    Kjenner meg så godt igjen Anita! Det er ensomt å være syk. Spesielt sykdom som ikke andre forstår, og når man ser frisk ut. Jeg har laget en sang om det å være kronisk syk, som handler om akkurat dette. Har lyst å lage meg en fb side/blogg hvor jeg kan dele min største interesse. Sang. Føler jeg har så mye på hjertet og elsker å få sagt det i en sang, enten skrive sanger selv eller synge cover. Tenk om det kan være til glede og hjelp for noen andre? Klem fra meg!

    • Da er det ikke noe å vente på, bare å sette i gang! Finnes vel nettsteder som er laget for å dele lydklipp, og så kan du kanskje promotere det på en egen Facebook- side?
      Jeg venter i spenning ?
      Stor klem

  4. Takk for at du deler tankene dine. I dag er en sånn dag hvor jeg føler meg glemt, rett og slett. Det er ganske tungt å vite at verden går videre, uten meg. Skulle så gjerne ha klart mere enn det jeg gjør i dag?

    • Den følelsen kjenner jeg dessverre altfor godt til. Så du er ikke alene. Bedre dager kommer, om ikke fysisk så i hvert fall mentalt. Stor klem!

Kommenter gjerne

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén