Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Made by Rune Hjertviksten

Tag: Hverdagsgleder (Page 1 of 4)

Å føle seg normal

På lørdag hadde jeg en knallfin dag, på alle måter. Været var nydelig, jeg kom meg ut i marka på ATV sammen med mannen min, jeg var ute med hunden vår, stelte for kaninene og jeg følte meg tilnærmet normal igjen. Den følelsen er så god, at jeg totalt blokkerer alle tanker om prisen jeg vet må betales i ettertid.

Foto: Anita Hjertviksten Lindland

Det angrer jeg veldig på nå. Eller, å si at jeg angrer er kanskje ikke helt riktig beskrivelse. For å leve her og nå, gripe dagen og omfavne livet, kan vel knapt angres på. Det er kanskje riktigere å si at jeg er skuffet. Skuffet, lei, såret og vonbroten over at livet skal være så ekstremt vanskelig og urettferdig. Jeg smører litt på her, men det er bare fordi det er sånn det føles akkurat nå. Så snart formen bedrer seg, følger humøret og pågangsmotet etter. Men det er slitsomt å gå på smell etter smell. Det tærer på krefter jeg ikke har, både på det fysiske og psykiske planet.

Jeg ser skuffelsen i øynene på dem rundt meg også. De savner også den jeg var før. Kontrasten mellom den jeg var før jeg ble syk, og den skyggen jeg fremstår som nå, er ubehagelig stor. Jeg klarer ikke bære deres skuffelse i tillegg til min egen. Så sterk er jeg bare ikke. Kanskje er det derfor jeg trekker meg unna, med en gang formen er på nedadgående kurve. For å skåne omverden, og meg selv. Jeg trekker meg raskt inn i eget skall, og blir der til jeg makter å komme ut igjen. Noen ganger trenger jeg kun timer eller dager inni skallet. Andre ganger, altfor ofte, blir jeg værende der i ukesvis.

Jeg burde være vant med dette nå. Burde takle det bedre. Etter så mange år i denne runddansen. Men det føles som om det går motsatt vei. Som om tålmodigheten slites tynnere og tynnere. Vil den til slutt ryke? Foto: Anita Hjertviksten LindlandVil tålmodigheten deres ryke? Sånn at jeg mister dem jeg trenger mest? Kvalme, tårer, sinne og sorg truer fra klumpen i magen. Den verkebyllen jeg ikke får has på. Som jeg ikke har noen som helst mulighet til å styre. Dersom den verkebyllen sprekker, tror jeg tårene aldri vil stanse.

Så jeg distanserer meg. Lever meg inn i andres liv, ser hva som skjer på Facebook, Snapchat, Instagram, Twitter. Nettavisene får tankene bort fra meg selv og over på viktigere problemer. Når alt kommer til alt, er mine problemer ganske små. Selv om de føles store. Men når helsa nekter å la meg fylle hverdagen med annet enn bare et absolutt minimum av aktivitet og positivt påfyll, så blir disse nedturene så øredøvende store at de fortrenger alt annet.

Kommunen jobber med å etablere et team som skal hjelpe meg å stable livet på beina igjen. Men de vet ikke hvordan de skal angripe det. Det er fordi problemene jeg sliter med, er komplekse og lite forutsigbare. Så det er ikke bare jeg som klør meg i hodet over kabalen som må legges. Nå er det en større gruppe mennesker som forsøker å legge denne kabalen. Uten at det foreligger noen løsning enda. Den kommer vel, håper bare ikke den dukker opp så sent at jeg mister alt motet mens jeg venter. Tiden går, men det er jammen ikke sikkert at jeg består.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Revmatikerdagen 2017

Bak meg ligger noen begivenhetsrike dager. Når formen først er bedre, nyter jeg dagene så intenst at det er umulig å unngå antiklimaks. Det kom i går, da jeg skulle reise hjem fra tigerstaden. På grunn av total utmattelse, altfor høy puls, økte smerter, kaldsvetting og følelsesløse føtter, måtte jeg bare droppe den gode hotellfrokosten. Jeg ble istedet værende på rommet frem til rengjørerne stod i kø utenfor, for å gjøre alt klart til neste gjest.

Hotellet lå kun få minutters rusletur fra sentralstasjonen. Derfra bragte Flytoget meg og følget mitt trygt frem til flyplassen, hvor jeg kun handlet den obligatoriske, lille gaven til minstejenta som ventet spent hjemme. På flyet hadde jeg gjort klar film på mobilen, men den sovnet jeg fra etter få minutter. Duppet på nytt av i bilen mellom flyplassen og huset vårt. Spiste bittelitt, ga fra meg presangen, og sovnet nok en gang. Denne gang sov jeg til neste dag.

I dag kjennes kroppen ut som den har både influensa og maraton- gangsperr på en gang, men det er heldigvis bagateller målt opp mot de plagene jeg vanligvis strir med. Jeg ser lyst på det, fordi jeg er så lykkelig over å ha kommet meg avgårde på denne turen. Det som for mange er en selvfølge, kan være et skikkelig uromoment for alle dem som har kroniske plager å ta hensyn til. Jeg klarte det, og det gir meg en enorm mestringsfølelse!

Bakgrunnen for min reise til Oslo, var at jeg ble invitert av Norsk Revmatikerforbund (NRF) til å delta på feiringen av Revmatikerdagen. Fordi helsepolitikk engasjerer meg veldig, syns jeg det var viktig og riktig å prioritere dette arrangementet, til tross for at jeg har en skikkelig dårlig periode bak meg. NRF gjør et veldig viktig arbeid, som jeg er stolt av å vise min offentlige støtte til. Forbundet består nemlig av en hel rekke super- engasjerte og dyktige mennesker, som jobber iherdig for å bedre vilkårene både for sine 34 000 medlemmer, og for alle andre med muskel- og skjelettsykdommer.

For å skape litt ekstra blest og medieomtale, deltok flere kjente navn på tilstelningen. Øverst på lista tronet revmatikerforbundets høyeste beskytter,Foto: Heiko Junge / NTB scanpix Prinsesse Märtha Louise. Hun gjorde god figur med sitt jordnære og blide vesen, og kom med noen velvalgte ord både til forbundet og oss medlemmer. Den dyktige fotografen Marcel Leliënhof var konferansier og ansvarlig for forbundets nye reklamefilm, som hadde premiere denne dagen. Ellers deltok stand up-komiker og tv- personlighet Siri Kristiansen som leder av paneldebatten, sammen med sex- inspirator og forfatter Cecilie Kjensli, samt flere representanter for forbundet. Den første delen av markeringen ble filmet, og kan sees her: Webinar Revmatikerdagen

En dag som allerede var god, toppet seg veldig da mitt navn plutselig ble lest opp, og kommunikasjonssjef Ingunn Larsen stod klar med diplom til meg. Dette visste jeg ingenting om på forhånd, så da hun kunngjorde at jeg var kåret til årets tøffeste blogger, ble jeg veldig overrasket. At denne store og viktige organisasjonen anerkjenner min innsats på denne måten, gjør meg rett og slett veldig stolt! Når de attpåtil mener at jeg har en viktig stemme, som de ønsker å samarbeide med videre, kan jeg ikke annet enn å ta av meg hatten og takke. For en drøm!

Som du kanskje har fått med deg, er ikke denne bloggen sponset på noe vis. Jeg drar heller ikke inn reklame- inntekter. Bloggen er en slags ideell organisasjon i seg selv, bestående av meg og ordene mine. Den beste belønningen jeg kan få, er tilbakemelding fra dere som leser. I tillegg kommer anerkjennelse som den jeg nå har fått, ved at noen jeg ser opp til, ønsker å samarbeide med meg. En ny dør har altså åpnet seg for meg, da jeg minst ventet det. Det bringer meg tilbake til det visuelle temaet for bloggen, som illustrerer dører som lukker og åpner seg. Jeg har skrevet litt om det her: Bakgrunn

Ha troen på at det skjer for deg også. For når en dør lukkes, åpnes en annen. Enten nå, eller senere. Så ikke mist motet.

Takk for at jeg fikk dele denne gleden med deg. Delt glede er dobbel glede

Bildet hentet fra Marcel Leliënhofs Facebook- profil.

 

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Burde gjøre

Lista over ting jeg burde gjøre, er lang. Veldig lang. I tillegg til vanlige gjøremål for et hushold med barn, voksne og firbeinte, er det sånn at jeg tilfeldigvis reiste på rehabilitering kun ei uke etter at vi flyttet inn i nytt hus. Med litt fantasi kan du sikkert tenke deg hvor kaotisk det fortsatt er her, siden ingen andre enn meg turde å ta grep om alle pynteting, bilder og annet som gjør et hjem koselig, mens jeg var borte. Heldigvis, må jeg nesten si. Liker best å ha kontroll på den slags.

Nå har det gått nesten ei uke siden jeg kom hjem, og på den tiden har jeg kun rukket en brøkdel av alt jeg hadde planlagt å gjøre. Kan jo velge å bli litt frustrert av det, men ser ikke vitsen. Er fortsatt så glad over å være tilbake i heimen, at jeg koser meg i rotet. Og det kan jeg love deg at er helt ulikt den jeg vanligvis er!

Rot får være rot, for når sola titter frem samtidig med bedre form, velger jeg å nyte øyeblikket. Det håper jeg jammen du også gjør. Lag deg en nydelig dag, hvor enn du er i verden 😉Burde gjøre

Page 1 of 4

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén