Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Tag: Vennskap (Page 1 of 2)

Sterk alene, sterkest i fellesskap

Jeg lever en skjermet tilværelse. Ikke fordi jeg er forskånet fra dagliglivets utfordringer, de kjenner jeg i aller høyeste grad på. Men jeg lever i en boble, litt sånn på siden av et normalt, sosialt og aktivt liv. Jeg liker en stille og rolig tilværelse, men om jeg kunne velge så hadde den mye oftere vært avbrutt av sosiale begivenheter, utflukter med familien, trening, kulturopplevelser, dykking og mye annet. Problemet er at jeg ikke er i posisjon til å velge. Ikke nå lenger. For kroppen min legger strenge og tidvis urimelige føringer for hva jeg kan delta på, og bidra med.

Når jeg for n´te gang avviser invitasjoner, kansellerer avtaler i siste liten og sier ja til ting, med forbehold om at helsa spiller på lag. Da går folk rundt meg lei. Og jeg forstår dem. Hvor mange ganger skal de orke å mase, når de ikke får den responsen de håper på? For det er veldig vanskelig å gi en god forklaring på hvorfor jeg sjelden orker å ta imot besøk, eller enda sjeldnere kommer på besøk til andre. Jeg er ikke lenger en man regner med. Jeg er ute av syne, og da forsvinner man også ut av sinn.

Det er vanskelig å sette ord på hvor sårt og vanskelig det er, å erkjenne at livet som jeg kjente det, har gått videre uten meg. På arbeidsplassen min, der jeg var en ressurs, er jeg erstattet og glemt for lenge siden. Blant mange av de jeg anså som venner, er jeg ikke lenger en man prater med, men om. Den slags venner har jeg det nok bedre uten enn med. Men likevel kjenner jeg på en gnagende vond og barnslig sår følelse som jeg gjenkjenner fra de vanskelige årene på barneskolen. Ingen liker å stå utenfor. Ingen liker å bli baksnakket. Ingen liker å være alene.

Parallelt med at gamle venner, kolleger og andre bekjente har forsvunnet ut i periferien, har nye venner kommet til. Mange av dem har jeg aldri møtt, men jeg føler likevel en nærhet og en trygghet fordi jeg vet at de står på min side. Aller best er kanskje følelsen av å ha noen å prate med, som forstår. Som selv sliter med mange av de samme utfordringene som meg. Det er styrke i å være flere. Man kan være sterk alene, men sterkest er felleskapet. Et fellesskap hvor jeg slipper å forklare, forsvare, og unnskylde hele tiden.

Jeg er så inderlig glad for at akkurat du har blitt en del av mitt fellesskap! Takk, for at du gjør en forskjell. Takk for at du er du. Takk <3 *** Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Å føle seg liten

Jeg liker å hjelpe folk. Det gir meg en god følelse, og så er det fint å vite at jeg har noe å bidra med. Da er jeg liksom en ressurs for noen, og det gjør godt for selvfølelsen. Nesten uansett hvilken situasjon du er i, kan du være til hjelp eller støtte for andre mennesker. Når det kommer til vennlige gester og hjelpende hender, finnes ikke betegnelsen “for lite”. Selv et hyggelig smil fra deg, kan være det som redder dagen til et ukjent menneske.

Selv om jeg liker å hjelpe andre, betyr ikke det at jeg liker å ta imot hjelp. Eller, jeg Feelingsmaller i hvert fall ikke vant til det. Å ta imot hjelp gjør fort at man føler seg liten. Og det er i grunnen litt rart. For sånn egentlig, så må man gjerne være voksen før man skjønner når det er nødvendig å be om og ta imot hjelp fra andre. Ikke bare voksen i kroppen, men i sinnet også. Man kan altså føle seg liten, selv om man er stor.

Jeg føler meg litt for ofte liten. Følelsen kommer gjerne når kroppen er sliten av smerter. For når jeg blir sliten i kropp og sinn, blir det så mye vanskeligere å føle seg ovenpå. Jeg som menneske har fortsatt den samme verdien, det føles bare ikke sånn. Akkurat nå skriver jeg mens jeg sitter her inne i pysjamasen. Jeg liker å gå i pysjamas, men det er så mye annet jeg heller ville gjort akkurat nå. Vært ute og ruslet i sola, for eksempel. Isteden ligger jeg inne, i pysjamas, og føler meg liten.

Det skulle bare noen vennlige ord til, for at jeg plutselig ikke følte meg liten lenger. Noen hjalp meg ut av hengemyra, uten å vite det selv. Selv om det kun er minutter Helpinghandsiden, tenker jeg nå tilbake på Anita som følte seg liten, og rister litt på hodet. At jeg kan tulle til tankene mine på den måten! Jeg er sterk, og har masse å bidra med. Det holder jeg fast ved, helt til neste gang kroppen krangler så mye at tankene gjør meg liten igjen. Men da har jeg kanskje blitt så stor at jeg ber noen om hjelp.

Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter.

Ser du meg?

Trodde aldri jeg skulle si det, men på et merkelig vis er jeg glad for de utfordringene livet har gitt meg. Jeg er den jeg er som et resultat av veien jeg har gått. Det har vært mange tårer og tunge stunder. Men også masse fine opplevelser, latter og glede. Når du står til halsen i dritt, tenker du “hvorfor meg?” Men alle synker ned i dritten innimellom. Noen litt oftere enn andre. Enkelte kommer seg aldri opp igjen, men de aller fleste kommer seg videre på det ene eller andre viset.

Det som er helt sikkert, er at du lærer mye når livet viser vrangsiden. Du lærer mye om deg selv, for eksempel at du tåler mer enn du tror. Så lærer du gjerne hvem som egentlig bryr seg om deg, og det er i mange tilfeller ikke de samme personene du hadde tippet dersom noen spurte deg i forkant.

De siste årene har jeg hatt mye tid tilgjengelig. Der jeg før fylte dagene med nødvendige og unødvendige aktiviteter, er jeg nå prisgitt egen dagsform. Det har ført til at jeg planlegger veldig lite, og tar ting mer på sparket. Det har også ført til at jeg har fått kontakt med mennesker jeg ikke kjente før jeg ble syk. Noen av dem har en livssituasjon tøffere enn min. Og for meg har det vært veldig givende å kunne bidra med ører som lytter til det de har å si.

Før i tiden ville jeg gjerne bidratt med praktiske ting, fordi jeg var god på det. Nå No disguiseopplever jeg derimot at det å være tilgjengelig for andre, å lytte og bare være der, gjerne er til enda større hjelp. Det tror jeg skyldes at vi mennesker forsvinner litt for hverandre, i alt mylderet som hverdagene byr på. Å bli sett har blitt viktigere enn noen gang. Blir du sett av dem du er glad i? Ser du menneskene rundt deg? Hvordan har du det? Hvordan har de det? – Sånn egentlig?

Tør å se menneskene rundt deg. Tør å kjenne etter hvordan du egentlig har det selv. Tør å fortelle noen hvordan du har det. Ta deg tid til å bare være.

Anitahits

Kronisk lykkelig på Instagram

Kronisk lykkelig på Twitter

Kronisk lykkelig på Facebook

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén