Dette er meg. Det høyre bildet er tatt på en ganske god dag. Det andre er tatt i dag. For meg føles det som to forskjellige personer. Men det er jo ikke det. Begge to er 
meg. Den viktigste forskjellen er kanskje at jeg prøver å distansere meg fra hun på bildet til venstre. Hun som føler seg svak, ser dårlig ut og ikke klarer. Hun andre ser mye kjekkere ut, og klarer så mye mer.
Jeg vil ha mer av hun til høyre. Men det er visst vanskelig å få til. Mye mye vanskeligere enn noen hadde trodd. Til og med legene. Jeg har lett etter henne i fire år nå, det samme har de. Innimellom dukker hun opp, men så forsvinner hun like raskt som hun tittet frem. Hvorfor skal det være så vanskelig å finne tilbake til seg selv? Lurer på om jeg må sende ut en savnet- melding for å finne meg.
Uten sammenligning forøvrig, tipper jeg det er litt av den samme følelsen hele Norges ski- yndling, Therese Johaug, kjenner på nå. I hennes tilfelle, er det noen som har bestemt at hun ikke får drive på med det hun liker aller best. Det er riktignok bare helt midlertidig, og ingen tar fra henne evnene. Hun må bare ta en ufrivillig pause, før hun kan starte opp igjen akkurat som før. Kjenner jeg syns litt synd på henne. Ikke fordi hun gråter store tårer over dommen, som «alle» mener er så hard. Jeg syns synd på henne fordi hun tydeligvis mangler perspektiv nok til å se at dette bare er en fartshump på veien videre. For veien hennes er staket ut, evnene er intakte, og støtteapparatet står i ryggen på henne hele veien frem til det nye målet. Til og med statsministeren tar seg en pause fra den travle valg- hverdagen, for å fortelle at hun støtter Johaug og gleder seg til å se henne tilbake i samme, kjente person. Johaug kommer ikke til å måtte etterlyse seg selv, for hun er tilbake før vi vet ordet av det.
Jeg irriterer vel på meg både den ene og den andre ved å si sånt. Man skal ikke sitte hjemme i sofaen og baksnakke nasjonalhelter, sånn helt uten videre. Jeg gjør det likevel, fordi Johaug er et steike godt bilde på det manglende perspektivet som altfor mange nordmenn har. Svært få av oss, har særlig mye å klage på når det kommer til stykket. Det er bare å skru på tv- nyhetene en hvilken som helst kveld, så serveres perspektiv- forlangende saker så det smeller i pannebrasken. Man må bare tørre og løfte litt på skylappene.
Johaug klarer seg. Det er jeg ikke i tvil om. Hun kommer garantert til å stå på pallen igjen også. Selv om hun syns verden er urettferdig nå, er det ikke denne saken som kommer til å fylle tankene hennes den dagen hun som nittisyv år gammel dame ligger på dødsleiet og tenker tilbake på et langt og innholdsrikt liv.
Jeg kommer også til å klare meg. Men det er heller tvilsomt at jeg havner på noen pall. Det må være en europalle, i så fall. Men det er helt greit. For fokuset mitt har utvilsomt endret seg de siste årene. Mens jeg venter på at hun på bildet til høyre skal dukke opp igjen, nøyer jeg meg med å gjøre det beste ut av de dagene jeg har. For hver dag man får, er en slags seier om man bare ser på den med det rette perspektivet. Med eller uten pallplassering, støtteapparat og heiarop fra statsministeren.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.
Hm.. Vil først og fremst si at jeg har det som deg, altså to bilder av seg selv.
Men jeg syntes ikke du skriver særlig empatisk. Ja, hun har alt tilrettelagt, ja hun har et enormt støtteapparat og ja til det meste av andre ting også. Men husk veien hun har gått for å komme dit hun er. Da snakker vi blod, svette og tårer, ja bokstavelig talt blod, svette og tårer! Hun har trent virkelig hardt for å nå sine mål. Mange mange timer over flere år. Hun må spise sunt og riktig, og det er lite rom for utskjeielser. Resultatene har på ingen måte kommet av seg selv. Hun har slitt og strevd og tenkt langrenn, som en tvangstanke året rundt i mange år. Det er dette hun brenner for, det er dette hun kan, det er dette hun gjør… Brått ble drømmene hennes knust.
Jeg føler virkelig med henne og syntes det er tragisk. Det er bare en hump i veien, skriver du. For henne er det hele veien. Hun vil for resten av livet ha en dopingdom over seg. Vi nordmenn kan overse det fordi vi tror henne, men mange ute i verden ser det ikke slik. Hun kommer sikkert tilbake. Om hun gjør det, vitner det i alle fall om en enormt sterk psyke, som flere av oss kan ta lærdom av.
Jeg syntes det blir feil å sammenligne med andre. Det er mange som kjemper en kamp for både å leve og overleve. Therese sin verden er ski og atter ski. Din og min verden er å finne en gyllen middelvei. Vi har alle vår kamp. Syntes vi skal respektere at andre har sin, til tross for at det ikke handler om liv og død.
Takk for kommentar. Du har rett i at jeg denne gang viser lite empati. Det har mye å gjøre med at hun selv har satt seg i denne situasjonen. Det har ikke jeg, men det hagler likevel både blod, svette og tårer hver eneste dag her også.
Har lyst til å sitere lederen av Helsepartiet, Lise Askvik, som en ytterligere utdyping av mitt syn. Jeg er visst ikke alene om å reagere:
«Må si jeg er lettet over at media bruker all sin kraft og indignasjon, tid og fokus på den voldsomt viktige saken av i dag. Tenk at en topptrent skistjerne ikke får vist sin suverene overlegenhet! Hun som har trent og jobbet for seg selv og sitt mål i hele livet!
Tenk at hun ikke får konkurrert på 18 måneder.
Det er så smertefullt, så lidelsesfullt, så utrolig viktig for oss alle. Vanvittig urettferdig og rystende! Tårer og sinne i alle kanaler. Jeg er sikker på at hele det norske folk føler det akkurat slik.
At gamle, lidende pasienter kastes ut av sykehus, at kreftpasinter dør lenge før tiden og at vi stenger fødeavdelinger så barn kommer til verden langs våre veier, er heldigvis bare småplukk her i verdens beste land. Det skal vi ikke engasjere oss i. Det nytter sikkert ikke likevel.
Men å hyle opp for superesset som blir så utrolig urettferdig, grusomt og nådeløst behandlet, det kommer til å gjøre all verdens forskjell.
Not.
Og sånn går nu dagan…
#HvaIHulelesteErDetViHolderPåMed?»
Empati, Tarjei? Vår godeste Johaug gråter øynene røde og såre i all offentlighet og synes at livet hennes er ødelagt, for noe som kanskje varer 2 år av livet hennes. Dagfinn Enerly, som faktisk fikk livet sitt ødelagt, har ikke fått samme dekning av media, har ikke fått samme mengder med empati, og for han er målet å gå igjen. Bare det å gå. Ikke gå fort på ski, men på å gå på beina.
Martin Bakkejord Skolbekken, ung og lovende fotballspiller, måtte amputere begge beina etter jordskjelvet på Kos, han står ikke frem i media og gråter over et ødelagt liv, hans mål er å kunne gå igjen, og å fortsette å være engasjert i fotball i fremtiden.
Så jo, litt perspektiv trenger vår blonde nasjonalhelt. Livet hennes er ikke ødelagt. Det er ikke engang sånn at det profesjonelle livet hennes er ødelagt. Hun får bare ikke lov til å konkurrere på halvannet år. Det er en bump i veien. Om det er å være lite empatisk å ønske Therese Johaug litt perspektiv, er det helt greit for meg å være lite empatisk 🙂
Det ser ikke ut til at Tarjei kommer med noe svar her. Men jeg setter pris på støtten, og for at du la til eksempler som bygger opp under det jeg skrev. Tusen takk!
Kjære deg, du skriver så fantastisk godt og setter tingene i perspektiv. Du er sterk, du kjemper hver eneste dag for å holde hodet over vann. Måtte det komme en «kur» som kan lindre plagene dine og gi deg noen bedre dager ❤
Kjære Magnhild. Du skriver så mye fint, og jeg blir så glad av å lese de støttende ordene dine. Tusen tusen takk! <3
Akkurat slik har jeg tenkt og følt… og gjør det fortsatt. Du beskriver det godt. Hvor er jeg blitt av, den jeg tror jeg skal se i speilet om morgenen, men så er det en helt annen der i stedet… I begynnelsen da Prednisolon-ansiktet og kroppen møtte meg i speilet fikk jeg sjokk, og følte avsky og redsel. Nå er det mer likt skuffelse, sorg og irritasjon jeg føler, over at jeg ikke klarer å finne tilbake, klarer å styre dette som skjer med kroppen. En ting er utseende, noe annet er mangelen på energi og funksjon, samt smertene og begrensningene. Uansett om man klarer å godta at livet er slik det er blitt og hvor mye man fokuserer på det man faktisk klarer, at man lever og er takknemlig for det man har, så kjenner man savnet og behovet, lysten og ønsket om å oppleve seg selv igjen, slik man var før, da det meste fungerte og begrensningene var få… Det er vel lov å sørge over tapet av sitt gamle jeg…
Jeg tror ikke vi kommer oss videre, om vi ikke gir oss selv lov til å sørge og uttrykke frustrasjon. Tusen takk, Veronica, for nok en fin kommentar fra deg! <3