Jeg er sykere enn jeg er komfortabel med å si høyt. Sånn. Der sa jeg det. Ordene gir meg uro i kroppen, men det er det som er virkeligheten. De som har peiling, sier at man bør jobbe med å forholde seg til de faktiske forhold, selv om de er ubehagelige. For meg er virkeligheten at jeg har blitt alvorlig syk og at jeg ikke kommer til å bli frisk igjen. Fordi det ikke finnes noen kur. Det betyr ikke at jeg ikke kan bli bedre, men at jeg har fått noe uønsket, som har kommet for å bli. Man kan bli sint av mindre!
Jeg blir ikke bedre av å være sint. Ei heller av medlidenhet. Og jeg blir definitivt ikke bedre av å bli sett ned på. At jeg snakker høyt om noe de aller fleste tier ihjel, 
betyr også at mange mennesker ikke vet hvordan de skal forholde seg til meg. Jeg blir kanskje en ubehagelig påminnelse om at ingenting er selvsagt. Folk liker ikke å bli minnet på ubehagelige ting. – Det får meg i grunnen til å prate enda høyere. Faktisk får jeg lyst til å rope, for jeg mener bestemt at vi blir flinkere til sette pris på det vi har, når vi blir klar over hva vi har å miste.
Jeg har mistet mye, i løpet av livet. Men regnskapet går tross alt i pluss, fordi alt jeg har fått vekter så mye mer. Ja vel, så har jeg blitt syk. Det er i grunnen ganske plagsomt. Men dersom jeg skal bruke resten av mitt liv på å sture over det, og tenke på hvordan livet kunne blitt, blir jeg sprø. Livet består av en hel rekke tilfeldigheter. En slags kjedereaksjon av hendelser, som man i større og mindre grad kan styre selv. Jeg kunne ikke selv bestemme om jeg skulle bli syk eller ei. Ergo er det bortkastet energi å gruble mye på hvorfor det ble som det ble. Når jeg bytter ut grublingen med en tanke om at «sånn er det bare», blir de faktiske forhold så utrolig mye enklere å forholde seg til! Enkelt er bra, så det skal jeg fortsette med. Sånn er det bare.