Tror snart jeg blir sprø. Sprø av at det ikke er mulig å planlegge noe som helst lengre. Sprø av at den kranglevorne helsa mi ikke bare går ut over meg, men også over alle dem jeg er mest glad i. Hvorfor må alt være så uforutsigbart?
Sitter for øyeblikket alene i et feriehus i Danmark, mens resten av familien er ute og gjør sånt man gjør på høstferie. Med klump i magen fordi jeg nok en gang måtte fortelle seksåringen vår at «mamma klarer ikke å bli med i dag heller». Gråt i halsen fordi jeg ser det mannen aldri sier; at det ikke er så spennende å fungere som alene- pappa. Sorg i hjertet fordi jeg vet at det skyldes meg; min kropp og min helse. Men jeg kan ikke gjøre noe med det. Alt som er mulig å gjøre, er allerede prøvd.
Jeg skriver for å tømme hodet for alt det triste og vanskelige. For å dele med noen som kanskje forstår. For at jeg ikke skal føle meg så alene. For at du ikke skal føle deg så alene. Vi er mange som har det sånn. Men jammen er det en ensom tilværelse likevel.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.
Altfor gjenkjennbart.
?
Føler så med deg… Vet akkurat hvor sårt det er. <3
Takk, Cathrine ? Det er den verste følelsen ?
En ting du skal huske, det er at du er heldig som har en mann som hjelper til.
Jeg måtte slutte i jobben, ble skilt, isolert (sterk sosialangst), og hadde årevis med depresjon og daglige selvmordstanker. Sliter fortsatt over ti år etter dette skjedde, og det har vært vanskelig å gi ungen nok omsorg i de helgene han er hos meg. Han er heldigvis blitt så stor nå, at han greier seg godt selv. Men det må være leit å ha en pappa, som ligger mest utmattet på sofaen.
Det jeg har lært av alt dette, er at man må nullstille forventningene og ta babysteps.
Ting blir ikke som før, men man kan hverfall få en hverdag uten alt for stor belastning.
Har heldigvis noen hobbyer som jeg setter pris på, og de fyller de timene jeg har litt energi.
Man må bare ta en dag av gangen og håpe at det blir bedre dager.
Så godt å høre at du har funnet din måte å takle det på. En tøff historie du bærer, som andre garantert kan lære mye av. Tøft av deg å dele, så tusen takk skal du ha. Håp om bedre dager er det bare å holde fast i ❤️