Jeg har lyst til å rope høyt, men orker ikke. Vil vrenge av meg denne dumme kroppen, men får det ikke til. Om jeg bare kunne bli som før; frisk, rask og oppegående. Jeg har ikke tid til å ligge her og ta det med ro for å tekkes denne kranglevorne kroppen. Jeg har ikke tid, fordi livet mitt pågår, og jeg vil delta!
Tidvis ser jeg på livet mitt utenfra, som i en film. Det er mest av alt en god film, som gjør meg glad. Men visse deler av filmen er mørk og trist, sånn er det vel for de aller fleste. Tidligere hadde jeg regien på filmen selv, men da denne sykdommen meldte sin ankomst ble alt forandret. Regien er ikke lenger sånn jeg ønsker.
Jeg vrenger og vrir hodet for å ta tilbake regien og sørge for at filmen får et uttrykk 
jeg liker. Jeg vil nemlig ha en happy ending på filmen min, alt annet er uaktuelt. Hvordan jeg skal få det til, aner jeg ikke. Men ingenting er umulig, sier de som har greie på det. På dager som denne, hvor alt føles umulig, er det fint å minne seg selv på at det faktisk bare er snakk om en dårlig dag, og ikke et dårlig liv. Jeg har uendelig mye bra i livet mitt, det er bare det at sykdommen tidvis legger seg som tykk tåke over det. Jeg satser på at den tåka er borte til i morgen, sånn at jeg kan ta plassen i livet mitt tilbake. Min plass, mitt liv, min scene. Min happy ending.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.