Endelig er vinterferien over! Den endeløse rekken av bilder og filmsnutter fra alle de fine øyeblikkene folk har hatt, er også over. Ingen vits i å spekulere; ja, jeg er veldig misunnelig. Jeg unner dere alt godt, men jeg har så inderlig lyst på litt av den kaka jeg også. Mest av alt på min families vegne. Jeg skulle gjerne stått på ski, blitt full på livet i ei solhåle i snøen, gått på kino eller besteget en fjelltopp. Men jeg klarer meg uten også.
Det som er tøft er å føle seg ansvarlig for at resten av familien heller ikke har gjort noe av alt det nevnte. Ikke at jeg nekter dem. Det ville jeg aldri gjort. Men det blir liksom ikke, når alt ansvar som vi normalt sett skulle vært to om, faller på far i huset. Han må gjøre alt, når jeg ikke klarer å gjøre noen ting. Da er det ikke mye tid og overskudd igjen til fjelltopper eller skiturer, etterpå.
Kjenner at ansiktet mitt danner ukledelige bekymringsrynker, mens jeg tenker på disse tingene. For meg er dette det absolutt tøffeste, ved å være kronisk syk. Jeg har mange symptomer og plager, noen av dem så voldsomme at det krever omfattende, medisinsk oppfølging å holde dem sånn noenlunde i sjakk. Likevel er følelsen av å være en byrde, en demper på livet, for mine nærmeste, det desidert verste med å være syk.
Hadde det ikke vært for at jeg sitter i spisesalen på sykehuset, hadde det trillet tunge tårer nå. For tiden er jeg her inne en gang i uka, for intravenøs medisinering. Igjen er jeg litt av en forsøkskanin, men det er helt okay. Forskning, prøving og feiling er til syvende og sist den eneste måten å utvikle bedre og nye behandlingsmetoder på. Aberet med medisinen jeg får nå, er at den har sendt meg ut på en følelsesmessig heistur, hvor heisen ikke klarer å bestemme seg om den skal stoppe i under- eller overetasjen. Det tærer på, spesielt fordi jeg var dørgende sliten fra før.
Jeg har ikke så mange andre valg enn å skrape meg selv sammen, og gjøre det beste ut av det. Oddsen for at de kommende dagene blir bedre, må jo være ganske bra. I hvert fall må jeg holde fast i håpet. 
Uten håp, er det bare å legge ned driften. Og det har jeg foreløpig ingen planer om. Det får holde i massevis at jeg har tilbakelagt en haug med driftsforstyrrelser, uten at jeg har bukket under av den grunn. Motgang gjør sterk, sier de vise. Tror kanskje de har rett.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.
Synes det er et krevende paradoks å leve midt i. Ikke bare er en rammet av sykdom som gjør en svak, man må også være sterk for å komme gjennom det. Har et veldig ambivalent forhold til det kjenner jeg, må være sterk for å fikse livet slik det har blitt, men har aldri vært svakere.
Godt sagt! Å være svak og sterk på samme tid, er en vanskelig balansegang. Men vi kan bare fortsette og jobbe med saken ??
Du er nok inne på noe der. Tror det handler om at man skjønner hva som ligger bak, hvor mye det koster. Det er uansett fint å kunne glede seg på andres vegne, for da får man så mye mer glede inn i livet ? Klem❣️
Gode Anita min ?
Jeg skulle ønske jeg kunne hatt deg med på min vinterferie. Min elskede mann har fått skreddersydd en tur for oss til Kenya. Jeg skal love deg at jeg var skeptisk..
Men nå sitter jeg på en resort i Malindi ved kysten av Kenya i 32 grader og drikker en pils.
Det er så jeg må klype meg i armen for å skjønne at jeg ikke drømmer.
Og jeg vet at du gleder deg med meg, på lik linje som jeg gleder meg med dine lyspunkt.
Glad for å ha deg i livet mitt.
Jeg kommer til Rogaland 3-6 april. Håper å komme inn til deg da. Klem
Det høres helt fantastisk ut! Følger med på bildene du legger ut, og drømmer meg bort. En gang blir det min tur også ? Kos deg i bøtter og spann, det er deg vel unt! Klem ❤
Du har en egenskap som svært mange mangler, nemlig det å glede deg over hva andre klarer.
Jeg tror man må nå bunnen før man får den egenskapen. Før kunne jeg halvhjertet si; Å så heldig du er, jeg er glad på dine vegne, mens jeg egentlig missunnet vedkommende det den skulle eller hadde oppnådd.
Etter jeg ble syk merker jeg at jeg gleder meg av hele mitt hjerte når noen av mine venner oppnår noe de ønsker.
Jeg husker før jul da du og din kjære var i København. Du hadde vært veldig dårlig på forhånd, men dere fikk en kjæresteweekend. Jeg ble så glad at tårene rant.
Jeg tør å påstå at vi kronikere er flinkere til å glede oss på andres vegne ❤
Hei.
Skulle ønske jeg hadde noe av optimismen din. Selv så mistet jeg den på veien. Men det gir et øyeblikk med glede å lese hvor godt du beskriver vår tilværelse som kronisk syke. Tusen takk for at du deler og bruker av ditt overskudd.
♥
Den optimismen sitter tidvis veldig langt inne. Men å se mørkt på alt hele tiden, blir jeg i hvert fall utslitt av. Så da tvinger jeg meg litt til å håpe på bedre dager. Tusen takk for gode ord, og for at du også gir et lite glimt av ditt liv ?