Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Tag: Behandling (Page 1 of 5)

Jeg lever i dag

Så ligger jeg her da, nok en søndag. Oppturen som de ukentlige infusjonene gir meg, avtar kraftig mot slutten av uka. Noen ganger lander jeg mykt på begge beina. Andre ganger, som i dag, krasjlander jeg så hardt at beina svikter under meg. Det er en del av opplegget, det er noe jeg bare må regne med. Infusjonene har nå pågått siden februar, og sluttdatoen truer i horisonten. Ikke at det er satt noen sluttdato enda, men jeg vet at dette er en midlertidig løsning. Det er ingen god løsning for kroppen å innta høydose kortison hver syvende dag. Til det er bivirkningene for mange. På kort sikt er det mange, synlige bivirkninger. På lang sikt mange skjulte, som bryter kroppen ned.

Jeg har havnet i en situasjon der jeg må velge mellom ulike onder. Vil jeg øke matlyst og kroppsvekt, mot å få mer energi? – Ja. Vil jeg risikere fremtidig beinskjørhet mot å dempe pågående betennelser i kroppen? – Ja. Vil jeg påføre meg selv ustabilt humør og stygge utslett i bytte mot mer livsglede? -Ja! Vil jeg øke kreftrisikoen for å legge en demper på alt denne sykdommen gjør mot meg? – Ja, ja, ja!

En dag angrer jeg kanskje på disse valgene. Men jeg lever i dag, og må ta valgene mine deretter. Det er i dag jeg vil være den beste mammaen og ektefellen jeg kan. Selvsagt ønsker jeg å være det i morgen også. Og neste uke, neste sommer, og i årene som kommer. Men det eneste jeg har garanti for, er dagen i dag. Denne dagen må jeg gjøre det beste ut av.

For meg har den beste løsningen blitt å ta medisiner som ikke bare gjør godt. Licence free from PixabayDersom det funket å puste ut vonde minner mens jeg foldet ben og armer i lotusposisjon og produserte rosa tankeskyer, ville jeg gjort det. Det vil si, jeg har prøvd det og. Ikke samtidig. Men det står på den sinnsykt lange lista over ting som er prøvd og kastet i “funker-ikke-boksen”. Det var en gang i tiden hvor jeg skydde medisiner som pesten. I dag er jeg dem evig takknemlig. Uten dem er det ikke godt å si hvor jeg hadde vært.

Sett utenfra vil nok mange si at jeg står på stedet hvil. Jeg er like syk, like lite i arbeid, og omtrent like ustabil i formen, som jeg var for ett år siden. Eller tre, for den saks skyld. Og jeg er til en viss grad enig. Men det er bare utenpå. For inni meg, har det skjedd masse. På disse årene som har gått etter at sykdom overtok styringen, har jeg levd en mannsalder, inni hodet mitt. Licence free from Pixabay

Jeg har tenkt tanker og levd ut scenarioer, en gammel dame verdt. Ikke det at jeg føler meg så klok, men jeg er rik på erfaringer. Skulle inderlig ønske det var bekymringsfrie, glade, og lette erfaringer. Det er de ikke, men det er nå bare sånn det er. Ikke mye annet å gjøre, enn å gjøre det beste ut av det. Et tilsynelatende ungt sinn, i en ung kropp, med gamle tanker. Reine Kinderegget det jo!

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Gjør motgang sterk?

Endelig er vinterferien over! Den endeløse rekken av bilder og filmsnutter fra alle de fine øyeblikkene folk har hatt, er også over. Ingen vits i å spekulere; ja, jeg er veldig misunnelig. Jeg unner dere alt godt, men jeg har så inderlig lyst på litt av den kaka jeg også. Mest av alt på min families vegne. Jeg skulle gjerne stått på ski, blitt full på livet i ei solhåle i snøen, gått på kino eller besteget en fjelltopp. Men jeg klarer meg uten også.

Det som er tøft er å føle seg ansvarlig for at resten av familien heller ikke har gjort noe av alt det nevnte. Ikke at jeg nekter dem. Det ville jeg aldri gjort. Men det blir liksom ikke, når alt ansvar som vi normalt sett skulle vært to om, faller på far i huset. Han må gjøre alt, når jeg ikke klarer å gjøre noen ting. Da er det ikke mye tid og overskudd igjen til fjelltopper eller skiturer, etterpå.

Kjenner at ansiktet mitt danner ukledelige bekymringsrynker, mens jeg tenker på disse tingene. For meg er dette det absolutt tøffeste, ved å være kronisk syk. Jeg har mange symptomer og plager, noen av dem så voldsomme at det krever omfattende, medisinsk oppfølging å holde dem sånn noenlunde i sjakk. Likevel er følelsen av å være en byrde, en demper på livet, for mine nærmeste, det desidert verste med å være syk.

Hadde det ikke vært for at jeg sitter i spisesalen på sykehuset, hadde det trillet tunge tårer nå. For tiden er jeg her inne en gang i uka, for intravenøs medisinering. Igjen er jeg litt av en forsøkskanin, men det er helt okay. Forskning, prøving og feiling er til syvende og sist den eneste måten å utvikle bedre og nye behandlingsmetoder på. Aberet med medisinen jeg får nå, er at den har sendt meg ut på en følelsesmessig heistur, hvor heisen ikke klarer å bestemme seg om den skal stoppe i under- eller overetasjen. Det tærer på, spesielt fordi jeg var dørgende sliten fra før.

Jeg har ikke så mange andre valg enn å skrape meg selv sammen, og gjøre det beste ut av det. Oddsen for at de kommende dagene blir bedre, må jo være ganske bra. I hvert fall må jeg holde fast i håpet. Uten håp, er det bare å legge ned driften. Og det har jeg foreløpig ingen planer om. Det får holde i massevis at jeg har tilbakelagt en haug med driftsforstyrrelser, uten at jeg har bukket under av den grunn. Motgang gjør sterk, sier de vise. Tror kanskje de har rett.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Konkurranse 

Det er mange som av ulike årsaker sliter med tørre eller hovne øyne. Altfor mange strever også med hodepine. For å lindre disse plagene, har firmaet Bausch & Lomb utviklet en øyemaske, som jeg anbefaler på det varmeste. Masken kalles TheraPearl, og kan enkelt kjøles ned eller varmes opp, alt etter hvilke plager du ønsker å lindre. Etter min erfaring gir TheraPearl øyemasken ganske umiddelbar lindring, og er et medikamentfritt og godt alternativ.

TheraPearl konkurranse

Jeg har vært så heldig å bli sponset av Bausch & Lomb Nordic AB, med en slik maske, som jeg ønsker å gi i premie til en av dere lesere. Dette er hva jeg ønsker fra deg, for at du skal kunne delta i konkurransen:

  • Gi en skriftlig tilbakemelding på hvilket av mine blogginnlegg du liker best. Samtlige innlegg finner du på kronisklykkelig.no
  • Tilbakemeldingen må inneholde en begrunnelse for hvorfor du liker akkurat dette innlegget. Du kan velge å gi tilbakemelding som kommentar direkte under denne teksten på Facebook, eller som kommentar inne på kronisklykkelig.no
  • Dersom du ønsker å stemme på flere innlegg, er det greit. Husk da å gi begrunnelse for hvert av innleggene du stemmer på.
  • Familie og folk som står på min venneliste på Facebook, kan ikke delta i konkurransen. Men dere er uansett velkomne til å stemme på innlegg på lik linje med alle andre. Din tilbakemelding er nyttig for meg i videre arbeid.
  • Stemmefrist er mandag 12. desember 2016 kl 12, og vinneren vil bli trukket og kontaktet innen onsdag 14. desember 2016 kl 18. Dersom jeg ikke får kontakt med vinneren innen påfølgende mandag, 19. desember, vil ny vinner bli trukket.
  • Jeg setter pris på om du vil følge Kronisk lykkelig på Facebook, og om du deler innlegget videre.

Lykke til!

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

*Sponset innlegg*

Page 1 of 5

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén