Når noen blir syke uten at det finnes synlige, ytre tegn til det, trigger det mange spørsmål fra omverden. Selv har jeg mange ganger fått høre at jeg aldri har sett så godt ut som nå, selv om jeg føler meg alt annet enn god på innsiden. For min del har det nok mye å gjøre med at jeg gikk ned over 20 kilo i vekt, etter at jeg ble dårlig. Men mange ganger er det vanskelig å få folk til å forstå at man er syk, når det ikke vises utenpå. Er inderlig glad for at jeg ser frisk ut, for det er nok tungt å bære synlige sykdomstegn i tillegg til de fysiske utfordringene en gjerne har. Men noen ganger hadde det gjort seg med en liten bandasje eller krykke, sånn at jeg slapp de endeløse forklaringene.
Noe av det mest frustrerende med en usynlig sykdom, er at det tilsynelatende gir folk frikort til å synse og mene noe om psyken til den som er rammet. Det er visst helt greit å stille spørsmål ved om man faktisk har de plagene en forteller om, eller om det egentlig er psyken som har fått seg en knekk. Jeg syns ikke det er mer akseptabelt om man stiller disse spørsmålene bak den det gjelder sin rygg. Vi kan da umulig vite hva andre strir med, og ikke har vi rett til å blande oss opp i noe så privat heller.
I løpet av mitt 36 år lange liv, har jeg fått diagnosen depresjon noen ganger. Og jeg ser ingen grunn til å skjemmes av det. Jeg blir fortsatt deprimert innimellom, det tror jeg alle vil oppleve i løpet av livet. Men i de aller fleste tilfellene klarer man å jobbe seg ut av det på egenhånd. Når en blir kronisk syk, vil veldig mange oppleve å bli deprimerte på toppen av alle de andre plagene. Og er ikke det ganske naturlig da? Hvem kan vel unngå å bli nedstemt av konstante smerter, fysiske begrensninger, redusert overskudd, kraftig reduksjon av økonomiske midler, og så videre? Det som forundrer meg, er at også fagfolk veldig lett tyr til «det er nok psyken», dersom de første blodprøvene ikke gir en åpenbar forklaring på hvorfor man er dårlig. Det er kanskje ikke tilfeldig at bruken av lykkepiller har eksplodert de siste årene?
Jeg er ikke i tvil om at fysisk og psykisk helse henger sammen. Faktisk tror jeg vi gjør oss selv en bjørnetjeneste, om vi velger å fokusere kun på den ene av de to. I det norske helsevesenet opplever jeg at man i stor grad skiller mellom psyke og soma. Som om det var to helt forskjellige ting. Men vi er jo ikke et helt menneske uten begge deler intakt. Jeg ønsker meg derfor et samfunn og et helsevesen som i større grad tenker helhetlig, når folk blir syke. Man er ikke enten eller, men både og. Selv er jeg både kronisk syk og psykisk frisk, men med mange tunge stunder innimellom. Og det er ikke mer enn forventet, med de utfordringene livet har gitt meg.
Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter også, så får du oppdateringer fra meg som ikke deles her inne på bloggen.
Dette innlegget er som om jeg skulle skrevet det selv. Har selv lavt stoffskifte + endel revmatiske plager. «Usynlige» plager. Har mange ganger fått høre fra lege «du har ikke angst da» ? Når jeg har veldig store smerter,. Nå har jeg fått svar på hva den ene plagen min var,en prolaps i nakken som jeg har hatt i 6 mnd nå å fått høre flere ganger at det er nok angst,siden det gjlr vondt når jeg puster… Veldig veldig slitsomt å hele tiden måtte forsvare seg selv! Å har mange ganger tenkt at hadde jeg enda bare hatt et knekt bein eller noe så folk «ser» . Veldig fin blogg!:)
Ikke greit at folk blir behandlet sånn, men dessverre skjer det hele tiden. Det kan bare bli bedre, så vi får fortsette og spre kunnskap. Takk for at du leser og kommenterer, det setter jeg stor pris på!
Jeg er så enig! Flere av setningene dine var som et deja vu, dette har jeg tenkt selv opptil flere ganger. Kjenner godt følelsen når det ytre ikke stemmer med innsiden, man ser jo så frisk ut. Helt enig i at de bør se på hele mennesket, fysisk og psykisk. Uten at psyken er på plass, så mestrer man heller ikke det fysiske. Har selv hatt depresjoner opptil flere ganger i livet, vet derfor at for min egen del kan jeg ikke sette meg ned. Gjør jeg det, ja da havner man tilbake til dit man engang var. Men aktivitetsnivået passer ikke alltid overens med hva kroppen tillater, man kan ikke få i både pose og sekk. Det skulle ha vært egne rehabiliterings opplegg med lett fysisk aktivitet/fysioterapi samtidig som man fikk tid og hjelp til å stelle psyken. Takk for at du skriver om et engasjerende tema! Kunne nesten ha skrevet en hel side (eller mer) i retur til deg.
Nyt de gode dagene! 🙂
Så utrolig kjekt å logge på og finne en så fin tilbakemelding! Og så gjør det meg inderlig glad å vite at flere deler de samme tankene og engasjementet som meg. Man er aldri alene, selv om det ofte føles sånn.
Tusen takk for at du leser og kommenterer. Og for at du skriver så godt selv på din egen blogg. Kommer til å følge deg videre.
Ønsker deg en nydelig dag og helg 🙂