I løpet av den siste uka har jeg gått glipp av litt mer enn jeg syns er greit. Jeg kom meg ikke i dåpen til nevøen min. Jeg måtte avlyse en lunsjavtale jeg hadde gledet meg til. Og jeg klarte kun å møte opp til 2 av 5 runder med sporkurs sammen med hunden min. Dette kurset hadde jeg sett frem til å delta på, og hadde betalt en god del penger for. Og da er det ekstra surt å ikke kunne møte opp.
Jeg har heller ikke vært en særlig spennende mamma eller ektefelle, fordi jeg blir ganske innesluttet og lite tålmodig når jeg er dårlig. Jeg klarer ikke engang å henge med i en vanlig samtale når smertene herjer som verst, fordi jeg da har mer enn nok med meg selv. Det er som om hjernen bare ikke klarer å prosessere flere ting. Så i går trillet tårene over tingenes tilstand. Når jeg kjenner etter hvordan det føles å gå glipp av så mye, blir jeg veldig mørk til sinns. Og når sinnet er mørkt, blir smertene definitivt ikke mindre.
For meg blir det derfor veldig slitsomt å tenke for mye på hvordan sykdommen påvirker livet til meg og min familie. Da er det lettere å tenke på de tingene som er bra. Som at jeg kom meg ut noen timer torsdag kveld, sammen med stemoren min. At jeg klarte å stille i femåringens barnehage på høstfestival. Og at lørdagskvelden ble veldig fin, sammenkrøllet i armkroken til mannen min.
Noen vil kanskje si at jeg fornekter virkeligheten. Selv vil jeg si at jeg har utviklet teknikker for å overleve. Det høres gjerne dramatisk ut, men for meg føles det sånn. For livet med kronisk sykdom er som en berg- og dalbane. Med kontinuerlige oppturer og nedturer, i litt for høy fart. Den høye farten gjør at man mister kontroll og oversikt, og da blir turen ganske ubehagelig. Jeg vet om mange som liker å kjøre berg- og dalbane. Men jeg kjenner ingen som liker å kjøre den om igjen og om igjen, hver eneste dag.
Så i uka som kommer, håper jeg det blir litt mindre berg- og dalbane, og litt mer plankekjøring. For det er de små pausene innimellom, som setter meg i stand til å takle de tøffe øktene som jeg vet kommer. Det er kanskje den viktigste lærdommen kronisk sykdom har gitt meg. At man må nyte de øyeblikkene man får, samme hvor korte eller lange de er.
