Trodde aldri jeg skulle si det, men på et merkelig vis er jeg glad for de utfordringene livet har gitt meg. Jeg er den jeg er som et resultat av veien jeg har gått. Det har vært mange tårer og tunge stunder. Men også masse fine opplevelser, latter og glede. Når du står til halsen i dritt, tenker du «hvorfor meg?» Men alle synker ned i dritten innimellom. Noen litt oftere enn andre. Enkelte kommer seg aldri opp igjen, men de aller fleste kommer seg videre på det ene eller andre viset.
Det som er helt sikkert, er at du lærer mye når livet viser vrangsiden. Du lærer mye om deg selv, for eksempel at du tåler mer enn du tror. Så lærer du gjerne hvem som egentlig bryr seg om deg, og det er i mange tilfeller ikke de samme personene du hadde tippet dersom noen spurte deg i forkant.
De siste årene har jeg hatt mye tid tilgjengelig. Der jeg før fylte dagene med nødvendige og unødvendige aktiviteter, er jeg nå prisgitt egen dagsform. Det har ført til at jeg planlegger veldig lite, og tar ting mer på sparket. Det har også ført til at jeg har fått kontakt med mennesker jeg ikke kjente før jeg ble syk. Noen av dem har en livssituasjon tøffere enn min. Og for meg har det vært veldig givende å kunne bidra med ører som lytter til det de har å si.
Før i tiden ville jeg gjerne bidratt med praktiske ting, fordi jeg var god på det. Nå 
opplever jeg derimot at det å være tilgjengelig for andre, å lytte og bare være der, gjerne er til enda større hjelp. Det tror jeg skyldes at vi mennesker forsvinner litt for hverandre, i alt mylderet som hverdagene byr på. Å bli sett har blitt viktigere enn noen gang. Blir du sett av dem du er glad i? Ser du menneskene rundt deg? Hvordan har du det? Hvordan har de det? – Sånn egentlig?
Tør å se menneskene rundt deg. Tør å kjenne etter hvordan du egentlig har det selv. Tør å fortelle noen hvordan du har det. Ta deg tid til å bare være.
Anita