Kronisk lykkelig

Å mestre livet med kronisk sykdom

Tag: Kommunikasjon (Page 1 of 2)

Takk skal du ha!

I dag er det 1 år siden jeg lanserte bloggen. 1 år hvor jeg har delt mine tanker og meninger med dem som har villet lese. Jammen er det mange av dere! Det er License free from Pixabaynesten så jeg ikke tør si det høyt, men på disse 365 dagene har det vært ca 95 000 besøkende på bloggen. Jeg er nok ikke like ivrig som mange andre bloggere, for på dette året har jeg kun publisert 58 innlegg. Men i snitt er hvert enkelt innlegg lest mer enn 1600 ganger, og det er jeg jammen fornøyd med! Det desidert mest populære innlegget topper likevel statistikken med et tall som skiller seg klart fra de fleste andre: Ti stilt! har hatt over 22 000 visninger, til tross for at det er ett av de nyeste innleggene jeg har. Det faller tydeligvis i smak når jeg snakker fra levra til alle dem som tror de vet hvordan livet til en kroniker er 😀

Det er like gøy hver gang jeg ser at et innlegg lever sitt eget liv, og deles i alle slags kanaler. Ekstra gøy var det den gangen TV2 valgte å brukte innlegget “Julen kommer uansett” på deres nettsider. Tenk hvor mange mennesker jeg nådde ut til da! Likevel er det en av de senere tids hendelser som topper kransekaka for meg: En tidligere ergoterapeut, som nå arbeider som universitetslektor på NTNU, har begynt å bruke min blogg som grunnlag i sine forelesninger. Det var innlegget “Du må bare”, som trigget hennes interesse, og etter avtale med meg startet hun en av sine forelesninger med min korte men engasjerte tekst. Jeg sliter med å beskrive hvor gøy jeg syns det er, samtidig som det føles meningsfullt at jeg er med på å sikre at mennesker som utdanner seg innenfor helsesektoren får innblikk i hvordan vi som pasienter gjerne opplever situasjonen. Hurra!

Jeg tjener ikke ei krone på denne bloggen, men jammen føler jeg meg rikere likevel. takkAt det skulle være så givende å dele tankene mine offentlig, hadde jeg ikke trodd. Når jeg tenker på alle de støttende kommentarene, nydelige meldingene og oppmuntrende delingene dere står for, får jeg faktisk klump i halsen. Det jeg skriver er ingenting verdt før noen finner det nyttig eller kjekt å lese det. Så i dag går det en diger takk ut til hver eneste en av dere lesere, som følger meg i mitt turbulente liv. Håper inderlig at dere blir med meg videre på reisen!

Stor klem,

Anita

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter, eller kontakt meg her dersom du tror jeg kan bidra med noe.

Det du ikke ser

For første gang i livet er jeg på rehabilitering. På samme sted finnes det mange andre, og flertallet er nok mellom 20 og 50 år eldre enn meg. Selv er jeg snart 37, men har sjelden følt meg så ung. Min noe skakkjørte kropp virker veldig ung og sprek sammenlignet med alle dem som er avhengige av prekestol, rullator, rullestol eller andre hjelpemidler, for å sette seg i bevegelse. I dette perspektivet føler jeg meg også ganske sprek, sammenlignet med hvordan jeg føler meg på hjemmebane.

 

Rehabilitering

Samtidig setter disse omgivelsene meg selv på prøve. For jeg har tidligere skrevet om hvor dårlig jeg liker at andre uttaler seg negativt om folk som ser friske ut, men som likevel viser begrenset evne til å delta i alle forventede aktiviteter. Etter at jeg kom hit, har jeg tatt meg selv i å tenke mitt om en del av mine medpasienter. Kjenner jeg skammer meg når jeg tenker på det nå. Hvem er liksom jeg til å dømme noen basert på visuelle inntrykk?

Tidligere i dag var jeg tilfeldigvis en av de første som kom til unnsetning da en av de andre beboerne her falt på vei ut av heisen. Det var snakk om en eldre, nyoperert mann som kunne vært bestefaren min. Han beveget seg rundt for egen maskin, kun ved hjelp av en prekestol. Den ene armen hans var lappet sammen med flere skruer, og hofta på samme side var også operert på grunn av brudd på tre plasser. Uheldigvis ramlet han så lang han var, og landet på den nyopererte siden.

Det er ikke nødvendig å utbrodere hvor smertefullt dette må ha vært for ham. Likevel var han mest opptatt av å få hjelp til å komme seg opp, sånn at han kunne fortsette med det han holdt på med. Førsteinntrykket mitt og sikkert mange andres, var at dette var en puslete, gammel mann. Men nå tenker jeg på ham som en beintøff fyr med tonnevis av stå-på vilje.

Fordi jeg fikk et bittelite glimt av hvem denne mannen er, innenfor fasaden, fikk jeg også en kraftig påminnelse om hvor viktig det er å ikke dømme lusa på gangen. Jeg er helt sikker på at mange dømmer meg også, og jeg skjønner dem.

 

Bassengtrening Jeg ser jo frisk ut. Men det du og de andre ikke ser, er alt som foregår bak fasaden. Noen så kanskje at jeg var på bassengtrening tidligere i dag, men de så ikke at jeg ble akutt dårlig noen timer senere, og av den grunn måtte melde avbud til trening med husets fysioterapeut. Jeg er her for å bli i så god form jeg kan, men det betyr ikke at jeg alltid er i stand til å gjennomføre.

En god regel er å ikke uttale seg om noe man ikke vet hele historien rundt. En dag står du der selv, som den folk tisker og hvisker om. Tro meg, det føles ikke godt. Og husk, det du ser er ikke nødvendigvis hele bildet. Det du ikke ser, er gjerne vel så viktig.

Følg meg gjerne på Instagram, Facebook og Twitter.

Vis meg den respekten jeg fortjener!

Jeg lar meg lett engasjere. Aller mest blir jeg i fyr og flamme over urett. Når de svakeste blant oss behandles på en måte som ikke er greit, da flammer engasjementet opp i meg. Som kronisk syk befinner jeg meg ironisk nok i en samfunnsgruppe som opplever mye urettferdighet. Jeg sliter ofte med å tale egen sak i møte med dem som tilsynelatende er sterkere enn meg. Men dersom noen i samme sko som meg hadde bedt om min hjelp, hadde jeg vært ute av døra på et blunk. Alle fortjener hjelp og støtte når de ber om det. Aller mest fortjener de hjelp og støtte når de burde bedt om det, men ikke klarer.

Tidligere i dag kom jeg over en engelsk artikkel skrevet av ei dame som er utdannet lege. Hun var i ferd med å spesialisere seg innenfor smertebehandling, da hun selv ble kronisk syk. Vitnesbyrdet hennes om møtet med det helsevesenet hun selv utgjorde en del av, er skremmende. Hun tilhører riktignok et annet land enn rike Norge, men ikke fall for fristelsen og tro at forholdene hun beskriver er bedre hos oss. Jeg anbefaler deg å lese artikkelen, som du finner i sin helhet her: A doctor learns what its like to be a chronic pain patient.

Fastlegen min er ei herlig dame. Hun har tatt meg på alvor fra første stund. Ikke minst har hun behandlet meg med respekt hele tiden. Den respekten er gjensidig. Dessverre kan jeg ikke si det samme om alle menneskene jeg har møtt i helsevesenet. Noen mennesker mangler man bare kjemi med, men det er vanskelig å gjøre noe med. Dersom grunnleggende og gjensidig respekt ligger til grunn, klarer man likevel å få til et konstruktivt pasient-lege-forhold.

Problemene oppstår når den som skal vurdere og behandle deg, inntar en negativ og dømmende holdning. Litt sånn “hvem er du for en som tror du kan komme her og be om min dyrebare hjelp?” Disse menneskene får meg til å lure veldig på hva som fikk dem til å velge et omsorgsyrke. Var det fars forventninger om å følge i hans fotspor? Eller venneflokkens nesegruse beundring for at man hadde gode nok karakterer til å komme inn på legestudiet? Vi kan alle gjøre feil, men når det kommer til å arbeide med mennesker som er i en sårbar situasjon, burde kanskje ett av opptakskriteriene på legestudiet være en vurdering av personlig egnethet. Aner ikke hvordan den i så tilfelle skulle foregå, men det skremmer meg at hvem som helst kan bli lege uten egentlig å passe til det.

Se bare for deg at du som fødende førstegangsmor skulle bli møtt med himlende øyne og harde, avvisende ord idet du ber innstendig om smertelindring. Respekt“Du må tåle såpass, det er tross alt en del av livet”. Se for deg at legen rister på hodet og ber deg komme tilbake når du er dårligere, etter at du har hinket deg inn på kontoret hans med hoven og brukket ankel. “Hvis du er såpass oppegående at du har kommet deg hit, kan det ikke være så galt”. Eller når du våkner opp etter blindtarmoperasjon, og ber om noe for smertene og svaret er at “Du må tenke positivt, lille venn, så kommer du deg raskt tilbake på beina”.

Noen mennesker klarer de utroligste ting uten at de ber om smertestillende medikamenter av den grunn. Sånn som å føde barn med kun pusten til hjelp. Fullføre en eller annen idrettsbragd med brukket et eller annet. Men de menneskene er ikke betegnende for resten av oss. De er unntakene. Jeg tør også påstå at de fleste av dem hadde vært nødt til å be om hjelp dersom de midlertidige smertene plutselig utviklet seg til å bli permanente. Kroniske smerter tar liv. DET er heftige saker, og definitivt ikke noe å kimse av.

Neste gang du som allvitende viktigper sier at naboen bør begynne å spise sunnere og bevege seg mer, når han klager over vondt i magen. Da håper jeg han har bygget opp mot nok til å svare deg igjen; “Før du har gått i mine sko, så har du ikke den fjerneste idé om hva som hjelper for meg!”. Og når du, dømmende medlem av legestanden, får besøk av meg på kontoret ditt og du inntar ovenfra og ned holdningen din. Da håper jeg at jeg har blitt tøff nok til å be deg legge igjen holdningene på venterommet. Det er din fordømte plikt å behandle meg med respekt. Det forventer og krever jeg faktisk, inntil handlingene mine eventuelt beviser at jeg fortjener det motsatte.

Følg meg gjerne på InstagramFacebook og Twitter.

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén