Kronisk lykkelig

Å leve med kronisk og usynlig sykdom

Made by Rune Hjertviksten

Så mange tanker

Jeg er sliten. Lei av å være syk. Sint fordi ting ikke går som jeg hadde tenkt. Skuffet over enkelte som jeg hadde forventet mer støtte fra. Imponert og takknemlig for støtte fra mennesker jeg ikke hadde ventet det fra. Bekymret for hvor dette skal ende. Kommer jeg til å bli enda dårligere? Kan jeg forvente å blir bedre enn jeg er nå? Utålmodig fordi legene ikke kan gi meg noen svar. Frustrert over at min helsetilstand går utover familien. Samtidig glad, eller lettet, fordi det kunne jo vært verre. Noen har det alltid verre.

Så mange følelser på en gang. Som regel kjenner jeg på flest følelser de dagene jeg er dårligst. Som om kroppen tror den kan hamle opp med alt på en gang. Og det går jo ikke! Det måtte jo vært bedre om den konsentrerte seg om å bli bedre. Kroppen, altså. Eller er det jeg som må ta bedre styring? Må jeg være litt mer sjef over eget hode?

Min femårige datter liker å se på et NRK- program som heter «Den magiske kroppen». Og kroppen vår er faktisk ganske magisk. I serien omtaler de hjernen som «hjernekontoret». Og hjernekontoret sender ulike beskjeder ut til forskjellige deler av kroppen. Som en slags koordinator av det hele. Mitt hjernekontor ser ut til å ha gått litt i stå. I hvert fall driver det og sender feil beskjeder i tide og utide. Og det tar i hvert fall aldri pause. Ethvert kontor med respekt for seg selv, burde ta pauser.

Akkurat nå kunne jeg tenke meg å få en liten pause. Et lite avbrekk fra sykdom og bekymringer. Innerst inne vet jeg jo at ingenting forsvinner selv om en tar pause fra det, men det hadde bare vært så fint å kunne late som om alt var som før. Bare en liten stund. Men det går visst ikke. Så jeg tar meg en hvil, og satser på at hodet er litt mindre fylt av tanker etterpå. For det hjelper visst å skrive dem ned. Keep calm and write a blog

Om du vil dele dine beste råd for å stoppe tankestrømmen, spesielt den negative, er jeg glad for det. Så skal jeg ta en samtale med hjernekontoret mitt etterpå, og be det om å fokusere på en ting om gangen. Når alt kommer til alt, er nok det det beste. Ett skritt om gangen, så går det fremover. Sakte, men sikkert i riktig retning.

Blogglisten hits

@kronisk_lykkelig på Instagram

@kronisklykkelig på Twitter

Kronisk lykkelig på Facebook

Previous

Bedre dager!

Next

Julen kommer uansett

6 Comments

  1. Unni Ludvigsen

    Du skriver så flott, biiiedlig og det er lett å kjenne seg igjen. Jeg er veldig glad i musikk, også opera. På dårlige dager setter jeg meg med høretelefoner og spiller den musikken som gir meg gåsehud og tårer i øynene. Jeg spiller høyt, så høyt at jeg kan kjenne musikken går inn i kroppen. Sikkert ikke bra, men det gjør at jeg er 100 % fokusert på teksten eller spesielle instrumenter eller en fantastisk sangstemme. På denne måten klarer jeg å skyve smertene bort. Det funker for meg, klem fra Unni

    • Tusen takk, Unni. For et fantastisk kompliment å få, blir stolt kjenner jeg. Musikk bruker jeg også, om enn ikke opera. Syns det gjør det lettere å glemme alt annet som foregår, så der er vi nok litt like. Setter veldig pris på at du leser og kommenterer, håper du vil fortsette med det. Ønsker deg en nydelig dag og helg!

  2. Annika

    Jeg spiller trompet. Veldig amatør, men spillingen krever tilstedeværelse og i tillegg gir den glede. Jeg klarer ikke alltid å ta frem instrumentet, men når jeg gjør er det skikkelig terapi.

    • Om jeg kunne ønske meg en ferdighet, måtte de være å beherske piano, gitar eller saksofon. Det får bli i mitt neste liv. Men jeg liker å synge for meg selv, det egner seg nemlig ikke for publikum 😀 Ellers drev jeg tidligere med fritidsdykking, og det savner jeg veldig! Når jeg dykket, kom jeg i den berømmelige flyt- tilstanden, og glemte alt som foregikk på land. Helt fantastisk å finne en aktivitet som oppsluker en på den måten. Men siden helsa ikke lar meg dykke, leter jeg etter noe annet å gjøre, som ikke er for krevende. Hadde vært gøy å lære seg noe håndarbeid, for eksempel.

  3. H.Rødskar

    Som kristen legger jeg det fram for Herren i bønn, og det hjelper meg. Men for en som ikke har den muligheten, så må man finne andre metoder. Man må både programmere seg selv til positiv tenkning, og lære seg å se det positive. Selv der alt virker helsvart, så kan man finne noe. Meg feks, akkurat nå. Sover og sover og lite av det som skal/må gjøres blir liggende halv-eller ugjort. Frustrerende, ja. Men det som er veldig positivt er at jeg ikke har ork til å ha dårlig samvittighet for at det ikke blir rundvask før jul. Eller for at jeg ikke klarer å gå lange kveldsturer for trimmens skyld, i pissregnet – blir våt og forkjølet. Ikke trenger jeg rydde opp etter kreative aktiviteter eller bakst heller. Mest positivt er jo at man ikke irriterer seg over andre mens man ligger og sover. Og når man er våken har man nok med seg selv, og begynner ikke med store prosjekter. Dessuten kan jeg late som jeg er en bjørn, så da har jeg bare gått i hi. Og alt blir bedre til sommeren. Masse nonsens, men det gjelder å få fokuset over på positiv tenkning. Det er alltid noe positivt å finne i enhver situasjon, uansett hvor ille det er.

    • Nonsens er det i hvert fall ikke! Det er akkurat den samme måten jeg snakker til meg selv på, eller prøver å snakke da. Og at det alltid finnes noe positivt, er jeg helt enig med deg i. Men noen ganger føles det som de triste og vanskelige tingene fullstendig overdøver de gode. Ønsker deg en nydelig dag, og en enda bedre helg!

Kommenter gjerne

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén